fbpx – Dukker kan ikke erstatte pasienter Hopp til hovedinnhold

– Dukker kan ikke erstatte pasienter

Bildet viser to sykepleierstudenter på et sykehus. De øver på en simuleringsdukke

– Sykepleiestudenter lærer på ulike måter gjennom simulering og praksis. Disse to læringsarenaene kan ikke uten videre erstatte hverandre, skriver innleggsforfatterne.

Gjeldende EU-krav tilsier at sykepleiestudiet skal inneholde minst 50 prosent praksisstudier med direkte pasientkontakt. Vi ser at utdanningsinstitusjonene strever med å finne mange nok og gode nok praksisplasser til alle studentene. EU-kravet ses på som en flaskehals for å få utdannet nok sykepleiere.

I en artikkel i NRK Vestlandet 14.02.22 hevder leder for Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, at EU-kravet om 50 prosent praksis bør endres. Hun sier at mer simuleringsundervisning kan være én løsning for å få utdannet flere sykepleiere.

Vi mener det er et blindspor å skulle erstatte deler av praksisstudiene med simulering. Å lære gjennom simulering og å lære i praksis er to forskjellige ting.

To ulike læringsarenaer

I simulering trener studentene i kontrollerte omgivelser på prosedyrer, kommunikasjon og samarbeid. Når de bruker dukker, trenger de ikke være redd for å skade pasientene. Studentene kan øve på systematisk kartlegging og igangsette tiltak i ulike pasientsituasjoner. Dette gir verdifull kunnskap og erfaring om hva arbeidet som sykepleier innebærer.

Likevel er det få læresteder som gjennom simulering klarer å gi store studentkull den mengdetreningen som er nødvendig for å mestre ulike ferdigheter. I tillegg er det å forstå helheten av og handle i en spesifikk pasientsituasjon noe helt annet.

Når studentene kommer ut i praksis, tvinges de til å vende oppmerksomheten bort fra seg selv og sin egen læring. De må da sette pasienten og pasientbehandlingen i sentrum. I praksis møter de mer komplekse og uforutsigbare situasjoner, og de blir kjent med seg selv i relasjon med pasienter og kolleger.

Studentene lærer dermed på en annen måte i praksis enn de gjør på en simuleringslab.

Fra dukke til pasient

Vi forsker på henholdsvis bruk av simuleringsdukker og praksisstudier i sykepleierutdanningen. Egen forskning viser at det å bruke simulatordukker er preget av spenning, motsetninger og ambivalens. Under simuleringen kan studenten distansere seg fra pasienten. Det går ikke i ekte pasientmøter.

I praksis må studentene forholde seg til hjelpetrengende pasienter i sårbare situasjoner. I vårforskning knyttet til praksis på sykehjem, finner vi at første års sykepleiestudenter lærer å utøve sykepleie på en mer konkret måte ved å ta del i en reell klinisk hverdag.

Både simulering og praksis gir god læring. Samtidig påvirkes læringen av hvordan den enkelte student opplever og klarer å dra nytte av læringssituasjonene.

Balansen mellom teori og praksis

Praksis i sykepleieutdanningen bør nok organiseres på en annen måte enn i dag for å få studentene gjennom utdanningen. En endring av EU-kravet, slik Sverresdatter Larsen ønsker, er én vei å gå.

Samtidig er vi bekymret for at tiden med direkte pasientkontakt i utdanningen blir for liten. Hvor går grensen for hvor lite pasientkontakt som er tilstrekkelig? Er det 40 prosent, 30, eller 20? Vi tror at pasienter og pårørende ønsker å møte sykepleiere som har fått solid praktisk erfaring med reelle pasienter i løpet av utdanningen.

Endringer i den praktiske delen av sykepleieutdanningen vil påvirke den teoretiske delen som i dag er fullstappet. Det legges stadig til nye føringer for hva utdanningen skal inneholde, uten at noe tas ut. Vi mener at å erstatte deler av praksis med simulering ikke løser dette problemet.

Hva med kvaliteten?

Vi er opptatt av hva som samlet sett kan ruste studentene til arbeidet som sykepleiere. Da må vi sette søkelys på kvalitet innenfor begge læringsarenaene. Det brukes mye ressurser på simulering, både med tanke på finansiering av utstyr og bruk av lærerkapasitet. På samme måte må også praksisundervisningen styrkes gjennom utvikling av pedagogiske verktøy, veilederkompetanse og nok ressurser til praksislærere og praksisveiledere.

Mange opplever overgangen fra studenttilværelsen til nyutdannet sykepleier som krevende. Derfor må utdanningen tilby læringsaktiviteter som kan forberede dem på denne overgangen.

Simulering ligger i skjæringspunktet mellom teori og praksis og kan bidra til å bygge bro mellom studiet og den kommende arbeidshverdagen. Det er ikke det samme som å si at simulering kan erstatte praksis. Vi må i stedet se på hvordan simulering og praksis kan utfylle – og ikke erstatte – hverandre.

0 Kommentarer