fbpx – Dukker kan ikke erstatte pasienter Hopp til hovedinnhold

– Dukker kan ikke erstatte pasienter

Bildet viser to sykepleierstudenter på et sykehus. De øver på en simuleringsdukke
TRYGGE OMGIVELSER: – I simulering trener studentene i kontrollerte omgivelser på prosedyrer, kommunikasjon og samarbeid. Når de bruker dukker, trenger de ikke være redd for å skade pasientene, skriver innleggsforfatteren. Foto: Universitetet i Agder

– Sykepleiestudenter lærer på ulike måter gjennom simulering og praksis. Disse to læringsarenaene kan ikke uten videre erstatte hverandre, skriver innleggsforfatterne.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Gjeldende EU-krav tilsier at sykepleiestudiet skal inneholde minst 50 prosent praksisstudier med direkte pasientkontakt. Vi ser at utdanningsinstitusjonene strever med å finne mange nok og gode nok praksisplasser til alle studentene. EU-kravet ses på som en flaskehals for å få utdannet nok sykepleiere.

I en artikkel i NRK Vestlandet 14.02.22 hevder leder for Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, at EU-kravet om 50 prosent praksis bør endres. Hun sier at mer simuleringsundervisning kan være én løsning for å få utdannet flere sykepleiere.

Vi mener det er et blindspor å skulle erstatte deler av praksisstudiene med simulering. Å lære gjennom simulering og å lære i praksis er to forskjellige ting.

To ulike læringsarenaer

I simulering trener studentene i kontrollerte omgivelser på prosedyrer, kommunikasjon og samarbeid. Når de bruker dukker, trenger de ikke være redd for å skade pasientene. Studentene kan øve på systematisk kartlegging og igangsette tiltak i ulike pasientsituasjoner. Dette gir verdifull kunnskap og erfaring om hva arbeidet som sykepleier innebærer.

Likevel er det få læresteder som gjennom simulering klarer å gi store studentkull den mengdetreningen som er nødvendig for å mestre ulike ferdigheter. I tillegg er det å forstå helheten av og handle i en spesifikk pasientsituasjon noe helt annet.

Når studentene kommer ut i praksis, tvinges de til å vende oppmerksomheten bort fra seg selv og sin egen læring. De må da sette pasienten og pasientbehandlingen i sentrum. I praksis møter de mer komplekse og uforutsigbare situasjoner, og de blir kjent med seg selv i relasjon med pasienter og kolleger.

Studentene lærer dermed på en annen måte i praksis enn de gjør på en simuleringslab.

Fra dukke til pasient

Vi forsker på henholdsvis bruk av simuleringsdukker og praksisstudier i sykepleierutdanningen. Egen forskning viser at det å bruke simulatordukker er preget av spenning, motsetninger og ambivalens. Under simuleringen kan studenten distansere seg fra pasienten. Det går ikke i ekte pasientmøter.

I praksis må studentene forholde seg til hjelpetrengende pasienter i sårbare situasjoner. I vår forskning knyttet til praksis på sykehjem, finner vi at første års sykepleiestudenter lærer å utøve sykepleie på en mer konkret måte ved å ta del i en reell klinisk hverdag.

Både simulering og praksis gir god læring. Samtidig påvirkes læringen av hvordan den enkelte student opplever og klarer å dra nytte av læringssituasjonene.

Balansen mellom teori og praksis

Praksis i sykepleieutdanningen bør nok organiseres på en annen måte enn i dag for å få studentene gjennom utdanningen. En endring av EU-kravet, slik Sverresdatter Larsen ønsker, er én vei å gå.

Samtidig er vi bekymret for at tiden med direkte pasientkontakt i utdanningen blir for liten. Hvor går grensen for hvor lite pasientkontakt som er tilstrekkelig? Er det 40 prosent, 30, eller 20? Vi tror at pasienter og pårørende ønsker å møte sykepleiere som har fått solid praktisk erfaring med reelle pasienter i løpet av utdanningen.

Endringer i den praktiske delen av sykepleieutdanningen vil påvirke den teoretiske delen som i dag er fullstappet. Det legges stadig til nye føringer for hva utdanningen skal inneholde, uten at noe tas ut. Vi mener at å erstatte deler av praksis med simulering ikke løser dette problemet.

Hva med kvaliteten?

Vi er opptatt av hva som samlet sett kan ruste studentene til arbeidet som sykepleiere. Da må vi sette søkelys på kvalitet innenfor begge læringsarenaene. Det brukes mye ressurser på simulering, både med tanke på finansiering av utstyr og bruk av lærerkapasitet. På samme måte må også praksisundervisningen styrkes gjennom utvikling av pedagogiske verktøy, veilederkompetanse og nok ressurser til praksislærere og praksisveiledere.

Mange opplever overgangen fra studenttilværelsen til nyutdannet sykepleier som krevende. Derfor må utdanningen tilby læringsaktiviteter som kan forberede dem på denne overgangen.

Simulering ligger i skjæringspunktet mellom teori og praksis og kan bidra til å bygge bro mellom studiet og den kommende arbeidshverdagen. Det er ikke det samme som å si at simulering kan erstatte praksis. Vi må i stedet se på hvordan simulering og praksis kan utfylle – og ikke erstatte – hverandre.

Les også:

Dukker kan ikke dø

Simuleringsdukken Arne
SIMULERER: Arne har brukket ankelen. Men studentene måtte områ seg fort da Arnes tunge hovnet opp. Operasjonen må avlyses. Høgskolen i Bergen har nytt avansert simuleringssenter, . Foto: Marit Fonn

Arne har brukket ankelen, og noe uventet skjer. Men de seks som utdanner seg til spesialsykepleiere trenger ikke være redd for å gjøre feil, for Arne er av plast.

Arne (26) ligger på operasjonsbordet med brukket ankel. Den brakk da han spilte fotball med kompisene. Nå står operasjonsteamet klart.

Operasjonssykepleieren har vasket hendene lenge og grundig. Arne har fått spinalanestesi. Blodtrykket har sunket, så anestesisykepleieren øker tempoet på intravenøs væske. Arnes bein desinfiseres med klorhexidinsprit.

Brått skjer det: Huden på leggen blir rød og varm. Arne hoster, det blir tungt å puse. Tungen hovner opp. Personalet må områ seg fort. Operasjonen avlyses. Arne trilles ut, og to intensivsykepleiere overtar for å overvåke ham.

Så realistisk som mulig

Arne er en dukke. Det hele skjer på Høgskolen i Bergen. Helsepersonellet er sykepleiere i masterutdanning i klinisk sykepleie; anestesi, intensiv og operasjon (aio). Lærerne er med som tilretteleggere.

Se film av hva som skjer på operasjonsstuen her:

 

– Vi bruker scenarioer fra klinikken. Det skal være så realistisk som mulig, sier Petrin Eide, lektor på operasjonsutdanningen.

– Helsevesenet har lenge simulert hjertestans i mange ulike former. Nå kan vi trene på flere typer scenarioer.

Særlig er de opptatt av pasientsikkerhet. Sånn som: Feil pasient. Feil ekstremitet. Akutt blødning under operasjon. 

– Man må fort legge om. Hvordan samarbeider man når det skjer noe uforutsett, spør Eide retorisk.

Allergisk reaksjon

Arne reagerte på desinfeksjonsmiddelet:

– Flere og flere blir allergiske. Vi må derfor trene med ulike allergener, sier Eide.

Under simuleringen var Eide såkalt fasilitator. 

– Jeg gir stikkord når studentene står fast. Det handler om å stimulere dem til å finne løsninger selv. Det er ikke om å gjøre at det er rett eller galt. Etterpå debriefer vi.

Petrin Eide, lektor i operasjonssykepleie
HJELPER: Lektor Petrin Eide gir stikkord til studentene mens de simulerer. Men de må finne løsningene selv. Foto: Marit Fonn

Noe uventet skjedde

En stund så det mørkt ut i dag. Arne kunne ikke snakke, tekniske problemer forsinket simuleringen. Men problemene ble løst. De seks studentene fikk på forhånd vite hvorfor Arne lå på operasjonsbordet, og at han var frisk fra før. 

De har repetert kommunikasjonsmetoden ISBARR for akutte situasjoner: I for identitet, S for situasjon, B for bakgrunn, A for aktuell tilstand, R for råd, R for rapportere tilbake.

Foto: Marit Fonn

De trodde de skulle simulere en operasjon. I stedet handlet det om samarbeid når noe uventet skjer. Nå har intensivstudentene sørget for at Arne ligger høyt, for å sikre god drenasje.

"Så du på dem da du sa det?"

Studenter og lærere samles rundt bordet. Det er tid for analyse.

– Jeg var litt treg i oppfattelsen. Kunne vært kjappere i avtrekket, medgir operasjonsstudenten som gikk til hånde.

– Men jeg var så opptatt av at alt utstyret skulle være på rett plass, forklarer hun.

– Var det tydelig for alle hva som skjedde, spør Petrin Eide.

– Å reagere på klorhexidin er ikke vanlig i det hele tatt, sier en av studentene.

– Hørte dere operasjonssykepleieren si: «Nå blir det rødt», spør Tone Johnsgaard, lektor på intensivutdanningen.

– Ja.

– Så du på dem da du sa det, blir den andre operasjonsstudenten spurt.

Hun bekrefter at det gjorde hun.

I SPESIALISERING: Kyrre Storm Aarland vil bli anestesisykepleier. Foto: Marit Fonn

Closed loop

– Vi ønsker at dere trener på «closed loop», forklarer Johnsgaard. 

Det vil si at avsender må gi tydelige beskjeder, og mottaker må gjenta og bekrefte at beskjed er mottatt.

Anestesistudenten blir spurt om han så på de andre da han sa: «Nå må dere stoppe».

– Ja, men tror ikke jeg sa det strengt nok, sier han.

– Avklarte dere arbeidsoppgavene, spør Eide.

– Nei.

– Hadde det vært nyttig?

– Vi gjorde jo oppgavene, argumenterer studentene.

Men lærerne mener at avklaring må til. Ting kan fort endre seg, og det gjelder å utnytte ledige hender, slik operasjonssykepleierne fikk.

Intensivstudentene får skryt for at de la Arnes fot høyt.

– Men klorhexidin på hud – jeg skjønner ikke hvorfor den ikke tynnes ut, sier en av dem.

Petrin Eide oppsummerer:

– Dere var på! Jeg tror pasienten ville ha overlevd. Han fikk riktig behandling. 

Dukkene kan surkle

Det er ikke første gang teknikken har sviktet: 

– Når utstyret er så avansert, kan det oppstå problemer med datateknologien. Da må vi tenke alternativt, sier Petrin Eide.

Hver enkelt utdanning må tenke nøye gjennom hva studentene bør øve på og hvilken metode som er best egnet, mener hun.

– For oss er dette et godt valg. Det som er fint med dokkene, er at studentene kan øve på å vurdere symptomer og gjøre tiltak.

Dukkene kan programmeres til det meste: De kan puste med både surkling og stridor. De har ulike tarmlyder. Når blodtrykket synker, kan pulsen gå opp. Pupillene kan utvide seg – eller trekkes sammen.

Dukkene kan gis medikamenter. Får de for mye, kan konsekvensen bli blodtrykksfall.

Greit å gjøre feil

– I simulering kan man gjøre feil uten at det får konsekvenser for pasienten. Her kan man trene på det som skjer ofte – og sjelden, sier Eide.

– Det er ikke sikkert man møter kritisk syke barn i praksis. Her kan studentene likevel forberede seg på slike situasjoner, utdyper Johnsgaard.

Teamarbeid øver de også på:

– I klinisk master jobber vi med akutt kritisk syke. Da er det særlig viktig å ta imot og gi beskjeder. Det er der det ofte oppstår feil, sier Eide.

Husker feilene de gjør

Minst 50 prosent av aio-master­utdanningene skal være praksis på spesial­avdelinger, ifølge rammeplanen. 

– På våre utdanninger ser jeg så langt simulering som et supplement til praksis, ikke en erstatning, sier Petrin Eide.

– Det er viktig å trene på situasjoner med høyt press. Slik kan de erfare egne reaksjoner og lære­ å håndtere dem. Her kan studentene føle, lukte, sense – noe de ikke kan med kateterlæring. De husker mer, og de husker feilene de gjør. Vi bruker­ tre halve dager til større simuleringsscenarioer, slik vi gjorde med Arne i dag.

Siden masterstudentene allerede er syke­pleiere, har de klinisk erfaring, og de lærer fort:

– Kontaktsykepleierne sier at de blir fortere selvgående enn før. De tør å ta ansvar tidligere, sier Petrin Eide.

Les også:  – Simulering kan erstatte praksis

Kari kan føde på mange måter

Les også om studentene som øver på å jobbe i team på HiO

Jeg ser simulering som et supplement til praksis, ikke en erstatning.

Petrin Eide, lektor på operasjonsutdanningen
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.