– Jeg vil ikke bli vant til å ikke yte nødvendig helsehjelp

Jeg frykter at jeg ikke skal få gjort den jobben jeg er lært opp til å gjøre etter tre år på universitetet. Det vil i så fall være en enorm psykisk påkjenning.

Se for deg dette! Du ser et barn som har falt og slått seg. Du vet hva barnet trenger – litt sårstell og et plaster. Men du har ikke muligheten til å hjelpe barnet. Hvordan ville du følt deg da? Kanskje du ville følt på avmakt og håpløshet. Og tenk deg at du måtte bære med deg disse følelsene dag ut og dag inn, på jobb og etter jobb. Over tid blir det til et gnagsår i sjelen.

Vil jeg egentlig dette?

Realiteten er at, jo lenger ut i studiet jeg kommer, jo mer går det opp for meg at jeg sannsynligvis kommer til å kjenne på det uansett hvor jeg begynner å jobbe.

Jeg hører allerede kolleger sier «du blir vant til det» og «du lærer deg å jobbe raskere». Jeg spør meg selv: «vil jeg kunne venne meg til det? Vil jeg egentlig jobbe raskere?».

Fordi, som så mange andre, vender jeg blikket innover av slike kommentarer. Jeg blir selvkritisk og granskende. Jeg lurer på hvorfor akkurat jegikke rekker over alt.

Jeg ønsker å bry meg

Mitt inntrykk er at mange går på en liten «smell» etter et par år. Den første perioden som sykepleier ønsker man å tilfredsstille alle. Man prøver å rekke over alt og sier aldri nei, og man ønsker å klare ting selv. Så lærer man kanskje å holde ting litt på avstand og ikke ta alt innover seg.

Det er tross alt mennesker det er snakk om

Selv er jeg redd for at det som virker som en nødvendig tilpasning skal føre til at jeg ikke bryr meg nok. Samtidig tenker jeg at det kanskje ligger i vår natur å ta avstand etter hvert. Rett og slett fordi det blir for tøft å ta innover seg at ting er som de er.

Selvfølgelig er det ubehagelig å anerkjenne at en pasient måtte tisse i bleien fordi jeg ikke hadde tid til å følge henne på do. Det er tross alt mennesker det er snakk om. Er det dette jeg skal bli vant til?

Tid er viktig

I løpet av disse årene har jeg også begynt å lure på om det som trigget lysten til å bli sykepleier, i utgangspunktet er de tingene jeg muligens ikke kommer til å rekke å gjøre når jeg er ferdig utdannet. Det beste jeg visste i jobben som assistent, var å sette meg ned sammen med en pasient – ansikt til ansikt.

Det beste jeg vet er å ha den gode samtalen med pasientene om livet og døden. Hvor har de reist, og hva har de opplevd i livet – på godt og vondt? Det er samtaler som gir innsikt i hvilket menneske som sitter foran meg i sykehussengen. Hvem var du før du ble syk? Hva er viktig for akkurat deg?

Samtaler er helsefremmende for pasienten og viktig for at de skal føle seg sett og anerkjent som menneske. Samtaler er også nødvendige fra et sykepleierfaglig perspektiv for å kunne gi holistisk sykepleie. Likevel har jeg inntrykk av at slike samtaler havner langt nede på prioriteringslisten når det koker på jobb.

Jeg vil gjøre en forskjell

Jeg elsker yrket jeg utdanner meg til å bli. Jeg elsker menneskemøtene og de gode samtalene. Jeg vil være med å påvirke menneskers liv – når de blir født, er i krise, eller i siste fase av livet. Jeg håper å gjøre en forskjell for noen, om så bare for én.

Alle disse øyeblikkene gir meg påfyll og motivasjon til å fortsette i yrket

Alle disse øyeblikkene gir meg påfyll og motivasjon til å fortsette i yrket. Og sammen utgjør de en motvekt til alle de kjipe øyeblikkene – fra kaotiske vakter med dårlig bemanning, til dødsfall og triste skjebner. Derfor frykter jeg fortsatt følelsen av å ikke få gitt pasientene mine den hjelpen de skal ha.

Vi må si ifra

Nei, jeg vil ikke bli vant til å ikke yte den helsehjelpen pasientene mine skal ha. Jeg håper derimot at jeg tør å si ifra til mine ledere. Både på vegne av pasienter, mine kolleger og meg selv.

Til syvende og sist handler det om å berge fremtidens helsetjeneste og sørge for en bærekraftig helsetjeneste der helsepersonell orker å stå i yrket – uten å ofre egen helse.

Det handler om at pasientene får faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp. Til syvende og sist er det vårt felles ansvar å si ifra. Samtidig må vi forstå at det ikke er vår feil. Vi må plassere ansvaret der det hører hjemme – og det er ikke hos hver enkelt sykepleier.