– Er det sykepleieren som har rett og pasienten som lyver?

Hva kan man gjøre for å fremme tanken om at et klinisk blikk, faglig kompetanse og etikk kan gå hånd i hånd? Til det beste for pasient og arbeidsmiljø! Jeg stiller meg disse spørsmålene etter fortellinger fra sykepleierstudenter i praksis.

En av fortellingene handler om en pasient som uttrykte sterke smerter. Pasienten fikk smertestillende uten at det hadde effekt. Pasienten klagde konstant over smerter, men fikk ikke gehør fra sykepleierne.

Når sykepleiere vet best

Studenten hadde observert at pasienten var smertepåvirket og skjønte ikke hvorfor han ikke fikk hjelp. Studenten tok opp sine observasjoner på vaktrommet og fikk til svar at pasienten kun klagde når de var på rommet. De trodde at pasienten ikke hadde smerter og drev med skuespill.

Studenten sa at det kliniske bildet tilsa sterke smerter og fikk til svar at de hadde jobbet der lengre og at de visste hva de snakket om. Studenten hadde ingen rett til å fortelle dem hva de skulle se etter, eller hvordan de skulle gjøre jobben sin. Studenten følte avmakt i situasjonen.

Hierarkiet på sengeposten ble tydelig for studenten. Studenten gikk lenge og kjente på hvordan observasjonene hadde blitt mottatt og hvordan pasienten hadde det. Studenten var ofte inne hos pasienten for å gi omsorg. Etter denne opplevelsen valgte studenten å fullføre praksisperioden ved kun å gjøre det som sykepleierne krevde.

En dag ble pasienten sendt til undersøkelse. Det viste seg at pasienten fikk en diagnose som tilsa sterke smerter. De smertene pasienten hadde gitt uttrykk for, var reelle. Studenten hadde hatt rett i sine observasjoner. I etterkant kom det aldri en beklagelse eller innrømmelse av feil fra sykepleierne.

Hierarki versus pasient

Er det sykepleieren som har rett og pasienten som lyver?

Hva er det som gjør at vi sykepleiere er så redde for å innrømme feil? Oppfatter vi kunnskap som makt? Jo mer kunnskap, jo sterkere og større sosial rangstige har vi? Er det slik at helsevesenet har et hierarkisystem som plasserer pasientene nederst? Om det er slik, lurer jeg på hvor vi kjørte feil. Er det ikke pasienten som skal stå i sentrum?

Pasientene skal ikke være usikre på om de blir trodd, hørt eller behandlet. Er det ikke pasientene vi jobber for da? Det snakkes sjelden om feil man har begått, og vi innrømmer vel sjelden våre feil.

Helsepersonell vil ikke tape ansikt eller miste vennskap blant sine kolleger ved å si dem imot. Resultatet av et slikt hierarki blir at pasienten er prisgitt den hjelpen som gis. Realiteten er nok dessverre slik at det finnes flere liknende historier i det norske helsevesenet hvor verken student eller pasient blir trodd.

På bekostning av oppgaver

Arbeidsdagen til helsepersonell er utfordrende og kompleks. Ikke bare med hensyn til tid, kunnskap og stress. Men fra et etisk ståsted er det også svært utfordrende.

Vi skal gjennomføre prosedyrer, gi medisiner, gjøre administrative oppgaver, servere mat, re senger samtidig som vi skal ivareta pasienter og deres pårørende. Vi skal lytte til pasienten, og vi skal «se» pasienten.

Hvilke oppgaver kutter vi ned på i en hektisk og utfordrende hverdag? Jo, kanskje de som går på bekostning av de elementære oppgavene som å se og lytte til pasientene.

Ved å bruke vår kunnskap og vårt kliniske blikk – ved å sette sammen informasjonen vi får gjennom å lytte og se – kan vi utøve mer effektive prosesser når vi skal hjelpe pasientene. Blir pasientene hørt, sett og behandlet kan et sykehusopphold bli kortere og oppleves som mer positivt enn om pasienten føler seg som en byrde for sykepleierne.

Vi må endre holdninger

Hva med holdningene til sykepleiere? Hva gjør at vi som helsepersonell legger det meste som vi har lært i om etikk, verdier og holdninger til side og inntar holdninger som går ut over pasienten?

Stress kan være svaret. Aldeous Huxley sa en gang følgende: «Fakta slutter ikke å eksistere selv om vi overser dem». Overser vi det faktum at slike ting, som i det nevnte eksempelet med studenten, forekommer i det norske helsevesen, så kan det gå hardt utover kvaliteten på helsevesenet. Er dette en bra holdning å videreføre til sykepleierstudentene?

Sykepleiere som lærer opp studenter, er idealer for mange av studentene. I mitt eksempel blir verken pasient eller sykepleierstudent ivaretatt. Det gjør meg tankefull og bekymret. Er det et slikt helsevesen vi vil utvikle? Er det slik vi vil ha det hvis vi blir syke? Vi er nødt til å løfte en slik debatt og snakke om etiske problemstillinger slik at pasientene ikke blir skadelidende.

Etikk og handling går hånd i hånd

Kompetanse rundt etikk bør heves, og i takt med kliniske kunnskap. Intet menneske blir friskt av bare å bli hørt og sett. Man må også behandle både kropp og sjel. Først da behandler man hele mennesket på best mulig måte.

Om vi lar denne type holdninger få fortsette, risikerer vi å forme et helsevesen som verken ser pasientene eller behandler pasientene med respekt og verdighet.

Vi må jobbe for at etikk og handling går hånd i hånd. Svaret på hvordan, er nok ikke enkelt, men om vi er oppmerksomme på dette, kan vi hindre hendelser som dette.