fbpx – Vi bruker stemmene våre, men ingen hører oss Hopp til hovedinnhold

– Vi bruker stemmene våre, men ingen hører oss

Bildet viser sykepleier Marte Aunmo i sykepleieruniform
UTSLITT: – Daglig leser jeg innlegg skrevet av dyktige sykepleiere som går på jobb og gjør sitt beste under pandemien. De er utslitt, både fysisk og psykisk, skriver sykepleier Marte Nerby Aunmo (avbildet). Foto: Privat

– Jeg har jobbet som sykepleier i 2,5 år, men nå orker jeg ikke mer. Arbeidsvilkårene er for slitsomme, og tanken på å gjennomleve 40 år i et yrke som ikke tar vare på helsen min, er uholdbar, skriver sykepleieren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Så var jeg her igjen – skrivende på tastaturet i frustrasjon over sykepleiermangelen. Arbeidspresset blir verre og verre for hver dag som går, men siden ingen andre tar tak, tar jeg selv tak.

Daglig leser jeg innlegg skrevet av dyktige sykepleiere som går på jobb og gjør sitt beste under pandemien. De er utslitt, både fysisk og psykisk.

Hva mer kan vi gjøre?

Selv vet vi svarene på hva som ville gjort yrket mer attraktivt med hensyn til rekruttering av nye sykepleiere, hvordan vi kan beholde de sykepleierne vi allerede har samt hvordan man kan gjøre yrket mer levelig.

Høyere lønn, flere heltidsstillinger, helsevennlig turnus, ulempetillegg som representerer de faktiske forhold samt omfordeling av arbeidsoppgaver slik at blant annet sengevask legges på hylla for godt, er alle tiltak vi ønsker å se. Som vi trenger å se!

Vi bruker stemmene våre, og vi roper høyt – i smerte. Og vi gråter – i smerte. Daglig. Men ingen hører oss, og ingen kommer med smertelindrende tiltak. Hva mer kan vi gjøre, og hvor lenge holder vi ut?

Krever hard jobbing

Som sykepleier ble jeg ferdig utdannet våren 2019. Tre år med studier var da tilbakelagt, og yrkeslivet ventet på meg. Jeg gledet meg. Tross alt, jeg valgte dette yrket fordi jeg er glad i mennesker.

Ønsket om å hjelpe og være der for andre mennesker i ulike faser av livet, var brennende. Tenk å komme tett på mennesker, lære dem å kjenne samt være en del av deres livshistorie! Tenk å kunne utgjøre en forskjell for andre! Det er spesielt, unikt og givende, og det rører ved hjertet mitt.

Dog er ikke den genuine interessen av å hjelpe folk nok i utøvelsen av sykepleie. For å oppnå bachelorgraden, kreves det hard jobbing. Masse kunnskaper skal læres, og til slutt skal den anvendes i praksis.

Jeg vil ikke mer

Anatomi, fysiologi og biokjemi, farmakologi, sykdomslære, patofysiologi, læren om mikrober, omsorg, etikk, ferdighetstrening, lover og regler, tverrfaglighet og samarbeid, er alle eksempler på pensum og fag som i sin helhet gir deg livsviktig kompetanse. Med grunnlag i dette skal observasjoner gjøres, avgjørelser fattes og tiltak iverksettes. Det er krevende, men på samme tid utfordrende, og det er spennende.

Jeg har jobbet som sykepleier i 2,5 år, men nå orker jeg ikke mer. Nei, vet du hva, jeg gidder ikke mer. Arbeidsvilkårene er for slitsomme, og tanken på å gjennomleve 40 år i et yrke som ikke tar vare på helsen min, er uholdbar.

Så nå hopper jeg av dette toget og penser over til en annen linje. En linje som jeg tror vil være mer helsemessig gunstig for meg og som gjør at jeg kan fortsette å bidra, bare på en litt annen måte. For jeg ønsker fremdeles å bidra.

Kjenner på en lettelse

Det føles godt å vite at jeg ikke lenger skal slite meg ut på jobb og at jeg skal slite ut min egen helse. Det føles godt å vite at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg om for liten hviletid, neglisjering av toalettbesøk og matpauser.

Det føles godt å vite at jeg ikke lenger trenger å ta stilling til det evigvarende stresset og arbeidspresset for å rekke over alle gjøremål – spesielt gjøremål som ikke er relatert til den direkte og pasientnære kontakten.

Det føles også godt å vite at jeg ikke lenger trenger å kjenne på den konstante dårlige samvittigheten ovenfor pasientene mine fordi jeg ikke har tid til dem. Tid til å gi dem den pleien og omsorgen jeg gjennom tre år har tilegnet meg kunnskap om for å kunne gi dem. Pleien og omsorgen de har krav på.

Det føles godt å fraskrive seg dette ansvaret, og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner på en lettelse.

Føler også på en skyldfølelse

Samtidig kjenner jeg på skyldfølelse. Skyldfølelse fordi kollegene mine mister hendene mine og skyldfølelse fordi Norge mister hendene mine. Og det skjer midt i en pandemi når de egentlig trengs som mest. Men jeg klarer ikke mer.

Nå må kollegene mine løfte dugnadsåndene – som er blitt påtvunget oss  enda høyere. Nå må kollegene mine ta enda flere ekstravakter. Enda flere doble vakter. Og de blir frarøvet enda mer av den, allerede, lille fritiden de har. Men, de stiller opp for pasientene. Gang på gang.

I dag mangler vi 7000 sykepleiere, og i 2035 vil vi mangle 28 000. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan arbeidshverdagen, arbeidsvilkårene og pasientsikkerheten vil se ut om 15 år når sykepleiermangelen firedobles.

Provosert, skuffet og trist

Jeg er provosert, skuffet og trist. Og jeg vil nesten si at jeg har mistet tilliten til vår egen regjering – vår egen, folkevalgte, regjering som skal ta vare på velferden og helsen vår.

Krisen er varslet i lang tid. Og slitne var vi lenge før pandemien. Kapasiteten sprenges, og vi roper fremdeles. Men ingen hører oss. Og ingen kommer for å lindre smerten vår.

Så, nå går jeg. Etter 2,5 år, går jeg. Og jeg som kunne blitt i 40 år, forlater yrket. Men jeg vil savne pasientene mine.

Les også:

– Kjære kollega, hvordan går det egentlig med deg?

BRY DEG: – Det er overtid, sykemeldinger og overfylte avdelinger. Vi må ikke glemme å se hverandre midt oppi det hele. Og vi må se hverandre som mennesker, skriver innleggsforfatteren.  Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– La oss forsøke å være genuine, rause og ta oss tid til å høre med hverandre hvordan det faktisk går. Det kan bety så mye for den enkelte, skriver sykepleier Emilie Solberg.

Øyne som ser meg og undrer
Hvordan jeg har det
Tankene virvler:
Oppturer og nedturer 
Fjell og daler 
Vind som skifter retning 

Hånda strekkes ut 
Vil du ta den, du nysgjerrige? 

Hvordan går det med deg? Det er ett enkelt spørsmål som vi undervurderer styrken av. Det er et åpent spørsmål som utfordrer mottakeren til å kjenne etter hvordan han eller hun har det helt innerst i hjertet og til å dele hva som rører seg i livet.

Det er et spørsmål som lar mottakeren velge hvor mye som skal deles og hva som skal deles. Det er et genuint spørsmål som gjenspeiler omsorg for den enkelte.

Tøffe arbeidsdager

Det er intet nytt at hverdagen som sykepleier kan oppleves som travel og hektisk. Ikke sjeldent er det høyt tempo på jobb, og følelsen av å ikke strekke til eller ha nok tid til den enkelte pasient gnager på samvittigheten.

Det er overtid, sykemeldinger og overfylte avdelinger. Vi må ikke glemme å se hverandre midt oppi det hele. Og vi må se hverandre som mennesker. 

Det kan være praktisk å stille lukkede spørsmål. Ofte kan det være det enkleste å forholde seg til og det er minst tidkrevende.

Jeg tar meg selv i å haste forbi kolleger, eller komme inn på pasientrom og spørre «går det bra?». Det er spørsmål som i utgangspunktet kun har en god intensjon, men som også er delvis retorisk. Det kan reflektere dårlig tid og samtidig utelukke muligheten for verdifulle samtaler.

Vi må se hverandre

«Hvordan har du det?», spurte jeg en pasient her forleden. Samtalen ble lang. Den var først preget av stillhet, men deretter etterfulgt av tanker og følelser. Pasienten var en tilsynelatende positiv person som bar på tanker og bekymringer.

Jeg ble senere stilt det samme spørsmålet av en kollega. Spørsmålet skapte rom for faglig refleksjon og samtidig ventilering av følelser som jeg bar på i etterkant av samtalen med pasienten.

Så hvordan går det med deg, kjære kollega? Eller hvordan har du det – du som opplever sykdom? La oss forsøke å være genuine, rause og ta oss tid til å høre med hverandre hvordan det faktisk går. Det kan bety så mye for den enkelte.

Noen ganger er det viktigste å bare lytte og vise at man er til stede. Et lite minutt, fem minutter, ti minutter – fordi jeg ser deg. 

Dette er en oppfordring til oss alle.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.