Selvfølgelig må syke­pleier­lærerne ut og jobbe i praksis­feltet

Rektor ved NTNU Gunnar Bovim treffer spikeren på hodet med en presisjon som vi sjelden ser, når han kommer med sin kritikk av sykepleierutdanningen. Han har helt rett i at mye av utdanningen har lite kontakt med virkeligheten. Dette er noe nyutdannede sykepleiere må betale prisen for.

Det er helt sikkert ulike praksiser ved de ulike skolene, men mitt inntrykk er at de fleste lærere i sykepleierutdanningen har løpestreng mellom auditoriet og kontoret. Dette er kanskje noe av grunnen til at studenter stadig vekk klager over en utdanning som har lite kontakt med virkeligheten.

LES:Når NTNUs rektor foreslår delte stillinger, er jeg redd mange henger seg på i ren iver

Lav klinisk verdi

Jeg skal vokte meg vel for å hevde at vi i utdanningen brukte mye tid på unyttig og irrelevant stoff, for jo da, alt er jo relevant eller nyttig på en eller annen måte.

Det må derimot være legitimt å stille spørsmål ved om prioriteringene er riktige. Det er et stort pensum, og med cirka 50 prosent av tiden ute i praksis blir undervisningstiden snau, kanskje for snau?

Når det i tillegg prioriteres å bruke mye tid på temaer med lav klinisk verdi, så må det gå på bekostning av noe annet. Min opplevelse er at det går på bekostning av de klinisk relevante fagene og gjør oss dårligere rustet til å møte en heftig hverdag som nyutdannede sykepleiere.

Svevende idealister

Det er nå to år siden jeg gikk ut av skolen, og jeg er fortsatt forundret over at undervisningen om de ulike sykepleieteoretikernes forskjellige synspunkter på sykepleie ble viet over dobbelt så mye tid som farmakologien. Spesielt når vi vet at nettopp legemiddelhåndteringen er der sykepleiere oftest gjør feil – feil som i ytterste konsekvens kan bli fatale.

Problemet med lærere som har lite kontakt med virkeligheten, er relevant og nødvendig å ta en diskusjon på. For dette er faktisk et stort problem. Et problem som fører til et klasseskille i utdanningene. Et klasseskille som får konsekvenser for kvaliteten på de sykepleierne som uteksamineres.

Som student merker du fort hvilke lærere som jobber i praksisfeltet ved siden av å undervise; de ble ofte populære blant studentene. Deres nærhet til yrket og relevante eksempler fra dagens klinikk engasjerer langt mer enn eksempler fra «den gang jeg jobbet på lungeavdelingen i 1972». Lærere som kombinerer undervisning med klinikk, er dessverre i mindretall.

Flertallet av dem vi møter, er svevende idealister som ikke har noen som helst kontakt med virkeligheten vi skal ut i. Sykepleiere som ikke har pleiet en pasient på 10, 15 eller 20 år. Tidligere sykepleiere som ikke fullt ut skjønner virkeligheten i dagens helsevesen, og som aldri har kjent på alle de utfordringene vi står i daglig.

Også i pensumlitteraturen gjenspeiler dette seg. Forfattere med lang akademisk fartstid, men som helt har mistet kontakten med klinikken.

Kutte løpestrengen

Til undervisningen i smittevern hadde læreren med seg en pose med smittevernutstyr. Jeg ble forundret da hun dro opp en smittefrakk i tøy og demonstrerte bruken og oppbevaringen av denne.

Som tidligere hjelpepleier, med erfaring fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten, er det nok over 15 år siden sist jeg så en smittefrakk i stoff. Dette er bare et enkelt eksempel på noe vi opplevde ofte.

Det er på tide å kutte løpestrengen. Det er på tide å kreve at lærerne og de akademisk ansatte i sykepleierutdanningen jobber deler av stillingen i klinikken.