fbpx Vi er etisk forpliktet til å lære av våre feil Hopp til hovedinnhold

Vi er etisk forpliktet til å lære av våre feil

Illustrasjonen viser en sykepleier som står med en tavle med teksten "uønsket hendelse". Store øyne er i bakgrunnen
NYTTELØS EVALUERING: Forskning viser at det er en høy underrapportering av uønskede hendelser i det norske helsevesenet. Virksomhetene lærer heller ikke av sine feil. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Dette er en artikkel der forfatteren drøfter ulike etiske problemstillinger.

Profesjonsetikken krever refleksjon og handling, men også en gjennomgang av hendelser i etterkant.

Å lære av feil er en alvorlig etisk forpliktelse for alle som arbeider med pasienter eller brukere innen helse- og omsorgsyrkene. Det handler om trygghet for det enkelte mennesket.

I mange år har det vært mye oppmerksomhet på dette området. Så hvorfor lykkes vi ikke bedre? Kanskje er årsaken en underliggende strategi som ikke tar etikken på alvor?

Kvalitetsledelse ble utviklet for industrien

Kvalitetsledelse har i en årrekke preget tenkningen når helsetjenestene har blitt utviklet. Hvis den strategien hadde gitt oss en frelsende synergi, hadde vi lyktes for lenge siden. Men strategien er utviklet for industrien, noe som førte til stor lykke for japanerne og amerikanerne (1).

«Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten» (2) utviser til fulle strategiens grunnleggende ideer. Edward Deming, som var en av gründerne, utviklet Demings sirkel (3). Den finner vi igjen i forskriften.

I helsetjenestene har vi våre verdier, som også er tuftet på god kvalitet i alle leddene, men med medarbeiderne som den største og viktigste ressursen. Ekspertisen i helsevesenet er på gulvet, på det laveste nivået, noe som også skiller oss fra en del andre virksomheter.

Kvalitetsarbeid i vårt yrke er mer komplekst

Kvalitetsutvikling i vårt yrke innebærer langt flere komplekse handlinger enn i industrien. Et eksempel kan være en ønsket heltidskultur, men som i dag kanskje er et større problem enn for 20 år siden. Mange vil være enig med meg når jeg hevder at heltid, kompetanse og kontinuitet er de mest grunnleggende byggesteinene i kvalitetsarbeidet.

Jeg vet ikke hvor mange møter jeg har deltatt på, hvor klinikernes stoler står tomme.

I dag er arbeidspresset i mange enheter av en slik karakter at de som arbeider pasientnært, ofte ikke har tid til å ta del i viktige samarbeidsarenaer. Jeg vet ikke hvor mange møter jeg har deltatt på, hvor klinikernes stoler står tomme. Som oftest var det sykepleierens og legens.

Demings sirkel fungerer når maskiner gjør hovedjobben, men ikke nødvendigvis like godt i våre virksomheter. Jeg har på nært hold sett prosjekter, endringer og nedleggelser bli planlagt og gjennomført. Når det kommer til evaluering av beslutningene, kan resultatet være nedslående. Ofte blir det bare med evalueringen, da det blir altfor omfattende å korrigere. Vi har i realiteten bare to stoppepunkter: planlegging og gjennomføring.

En fars historie gjorde inntrykk

På vårt seneste forbundsstyremøte i Norsk Sykepleierforbund fikk vi besøk av en far som hadde mistet sin datter på 30 år på et av våre sykehus. Han vier nå mye av sin tid nettopp for å påvirke helsevesenet til å lære av sine feil. Jeg ble sterkt grepet av historien.

Årsaken til dødsfallet var at helsepersonell hadde oversett tydelige tegn på sepsis etter en fødsel. Den historien satte et kraftig spor hos meg, og vi må i det minste lære av tragiske hendelser. Det er en etisk fordring (4).

Hvordan er virkeligheten?

Om vi går til de harde faktaene, viser data fra Norsk pasientskadeerstatning at så mange som en tredjedel av erstatningssakene ikke blir funnet igjen i meldesystemene på sykehusene (5). Altså er det svært mange medarbeidere som ikke dokumenterer i virksomhetens meldesystem. Denne praksisen bryter med de lovpålagte pliktene.

Det har vært forskning på og ulike rapporter om denne utfordringen i helsetjenestene i svært mange år. For 15 år siden presenterte Forskning.no et prosjekt fra universitetssykehuset i Stavanger (6).

Forskerne kom til at det er en høy underrapportering i det norske helsevesenet, og at virksomhetene heller ikke lærer av sine feil.

Hele 45 prosent meddelte at de ikke hadde rapportert om en eneste uønsket hendelse i løpet av det siste året. Om lag 20 prosent hadde meldt fra om ett eller to avvik. Forskerne kom til at det er en høy underrapportering i det norske helsevesenet, og at virksomhetene heller ikke lærer av sine feil.

I de 15 årene som har gått, har det vært gjort utallige kartlegginger av dokumentasjon og læring av feil og uhell i helsetjenestene. I 2019 ble Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten, Ukom, (7) opprettet. Deres oppdrag er å undersøke alvorlige hendelser for å bedre pasient- og brukersikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.

Det mangler ikke på at styrende organer ser utfordringen. Så hvorfor har ikke helsevesenet i større grad evnet å endre meldekulturen og etablert en systematisk læring av uhell?

Profesjonsetikken er veiviser

Den franske filosofen Emanuel Levinas poengterer at etikken er eldre enn forskningen – at den kom før alle utdanninger og kulturer. Levinas’ etikk har blitt kalt ansiktets etikk, for det handler alltid om å se ut over seg selv og anerkjenne det felles menneskelige ved å se appellen som ligger i ansiktet til et annet menneske (8).

Levinas’ fremstilling av ansvar og etiske forpliktelser er talende. Så nært og så alvorlig er møtet med den andre, med pasienten eller brukeren. Det er svært meningsfulle og givende møter når sykepleieren evner å stå i situasjonen sammen med den syke. Denne appellen er også drivkraften i dette temaet som blir berørt her. Det handler om se ut over seg selv.

Om etikkens kår blir trange, må sykepleiere melde ifra, for hvem skal ellers gjøre det?

Når god praksis trues, om vi gjør feil eller overser viktig tegn på sykdom, er det en etisk plikt å følge de meldingsrutinene som er etablert. Om etikkens kår blir trange, må sykepleiere melde ifra, for hvem skal ellers gjøre det?

Brudd på etiske regler gir også et grunnlag for å si ifra. Sykepleiernes profesjonsetikk er en god veiviser i så måte, og Rådet for sykepleieetikk skal overvåke og fremme god praksis.

Etikkens budskap er å vise omsorg

I sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer (9) er den mest fundamentale plikten å erkjenne pasientens sårbarhet og ivareta pasientens integritet og verdighet. Som sykepleiere skal vi alltid vise omsorg. Det er både etikkens budskap og lovens bokstav.

Profesjonsetikken omslutter faget vårt som sykepleiere. Den er gjeldende overalt og har en dimensjon som skal prege både ledelse, organisering og møte med pasienten.

Profesjonsetikk handler om de daglige møtene med pasienter, men også med kolleger. Dette er møter hvor det treffes avgjørelser og valg med store og små konsekvenser. Profesjonsetikken krever refleksjon og handling, men også en gjennomgang av hendelser i etterkant.

I kapittel 5 i «Yrkesetiske retningslinjer» er det klart definert: «Sykepleieren bidrar til utforming og gjennomføring av faglig forsvarlig, god og omsorgsfull praksis» (8). Om det skal la seg gjøre, må medarbeiderne melde ifra om det som er uholdbart, eller når det begås feil.

Meldesystemet er en sikkerhetsventil og skal bidra til så transparente og gode tjenester som mulig. Behandling, involvering og læring av avvik må lederne sette i system.

Referanser

1.          Deming WE. The essential Deming: leadership principles from the father of quality. New York: McGraw Hill; 2012.

2.          Forskrift 28. oktober 2016 nr. 1550 om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2016-10-28-1250 (nedlastet 16.04.2021).

3.          Folkehelseinstituttet. Modell for kvalitetsforbedring – utvikling og bruk av modellen i praktisk forbedringsarbeid. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2015. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/2015/modell-for-kvalitetsforbedring--utvikling-og-bruk-av-modellen-i-praktisk-fo/ (nedlastet 16.04.2021).

4.          Løgstrup KE. Den etiske fordring. Oslo: Cappelen Damm; 2000.

5.          Norsk pasientskadeerstatning. 33 prosent av NPE-saker blir funnet igjen i sykehusenes meldesystemer. Oslo: Norsk pasientskadeerstatning; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.npe.no/no/Om-NPE/aktuelt/33-prosent-av-npe-saker-blir-funnet-igjen-i-sykehusenes-meldesystemer/ (nedlastet 19.04.2021).

6.          Thornam RT, Universitetet i Stavanger. Helsevesenet lærer ikke av sine feil. Forskning.no. 29.09.2006. Tilgjengelig fra: https://forskning.no/forebyggende-helse-partner-universitetet-i-stavanger/helsevesenet-laerer-ikkje-av-feil/1026425 (nedlastet 19.04.2021).

7.          Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom). Stavanger: Ukom. Tilgjengelig fra: https://www.ukom.no/ (nedlastet 16.04.2021).

8.          Levinas E. Den annens humanisme. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo: Aschehoug, 2004.

9.          Norsk Sykepleierforbund (NSF). Yrkesetisk retningslinjer. Oslo: NSF. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 16.04.2021).

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Det brenner et blått lys for profesjonsetikken

STILLINGSUTLYSNINGER: I Danmark søkes det etter robuste sykepleiere, og i Norge fleksible. Underforstått ligger et behov for sykepleiere som er sterke og motstandsdyktige overfor store belastninger. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Fremover blir det viktig å være bevisst på etikken i sykepleieutøvelsen. Vi må alltid stå opp for verdiene og standardene som er til pasientens beste.

Sykepleiere høster stor tillit i befolkningen. De har god faglig kunnskap der profesjonsetikken står sentralt. Imidlertid ser vi stadig flere utfordringer og dilemmaer som sykepleiere må forholde seg til i det daglige arbeidet.

Denne etikkartikkelen handler om et press på de profesjonsetiske verdiene som konstant blir sterkere. Belastningen mellom sykepleiernes lojalitet til arbeidsgiveren versus pasienten og deres profesjonsetiske verdier er vedvarende.

I rapporten til landsmøtet i november 2019 skriver Rådet for sykepleieetikk at profesjonsetikken i stadig større grad står i skvis mellom de organisatoriske verdiene.

Tydelig, modig og stolt

Mottoet til sykepleiere er «tydelig, modig og stolt». Rammene rundt sykepleieutøvelsen kan gå på stoltheten løs. Stolthet henger sammen med en identitetsfølelse og tilhørighet med arbeidsplassen du jobber på.

Stolthet har også en sammenheng med eget arbeid og hvordan hver enkelt opplever å etterleve målet man har i jobben, og ikke minst hva fellesskapet oppnår sammen. Slike verdier er under press.

De som bestemmer over pengesekken, sitter langt borte fra dem som utøver tjenestene.

Effektivitet er i høysetet, og sykepleierne arbeider under tidspress. Mange forstår ikke den organisatoriske ideologien som råder. Den oppleves ikke naturlig og virker fremmedgjørende. De som bestemmer over pengesekken, sitter langt borte fra dem som utøver tjenestene.

Det er krevende å varsle om uforsvarlige hendelser, og fører ikke alltid frem. To varslere fra min egen forskning forteller om at de fikk klage fra overordnede om å holde en lavere profil, og de fikk sterk kritikk. En annen sier fortvilet: «Vi kan ikke bare varsle og varsle, da får vi intet gjort.» Varslersakene er mange.

Samfunnet er utålmodig

For mange år tilbake leste jeg Richard Sennetts klassiker Det fleksible mennesket. Personlige konsekvenser av å arbeide i den nye kapitalismen (1). Boken handler i grove trekk om dype spørsmål om vår karakter og de personlige egenskapene vi verdsetter ved oss selv, som vi ønsker at også andre skal verdsette. Hva har varig verdi i oss selv, når samfunnet er så utålmodig og kun fokuserer på det umiddelbare? spør Sennett.

I boken The Craftsman (2) peker igjen Sennett på verdiene og betydningen av en forankring av disse. Han skriver følgende: «Most of us have work to do. But is work just a means to an end? In trying to make a living have we lost touch with the idea of making things well.» (2, s. 8) Sennetts ord treffer sykepleiernes hverdag.

Robuste sykepleiere

I Danmark, da den danske sykepleierutdannelsen ble revidert i 2015 og 2016, etterlyste representanter for arbeidsgiverne at det ble utdannet robuste sykepleiere. Det var en oppfattelse at en del nyutdannede sykepleiere ikke tålte presset; det vil si at de ikke kunne stå i en presset arbeidsdag med svært høy pasientgjennomstrømning og en stor arbeidsbyrde.

Også i danske stillingsutlysninger blir det etterlyst robuste sykepleiere. Underforstått i disse utlysningene ligger et behov for sykepleiere som er sterke og motstandsdyktige overfor store belastninger. 

Sykepleiere er ikke bare rasjonelle aktører som tåler alt.

I Norge annonseres det etter fleksible sykepleiere, skriver Steenberg, Quinteros og Kjølsrud i boken Profesjonsetikk. Velferdsarbeid for og med mennesker (3).

Verdier i samfunnet basert på effektivitet og bedriftsøkonomiske modeller er tilpasset et rasjonelt tankesett. Sykepleiere er ikke bare rasjonelle aktører som tåler alt. Sykepleiens grunnlag er respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet.

Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene. Det grunnleggende er at etikken oppstår i møtet med et annet menneske ansikt til ansikt. Her er sansningen sentral. Sansningen kan fort utebli i travelheten.

Moralsk stress

Jeg er bekymret over at sykepleiere og andre helsearbeidere må gå på akkord med sin egen samvittighet. Vi har nå i mange år fått tydelig forskning på at sykepleiere der ute opplever mer og mer moralsk stress. Smertegrensen er nådd, og det er på tide at dette blir tatt på alvor.

Lite innflytelse på arbeidshverdagen blir også stadig rapportert. Vi blir mer og mer umyndiggjort, skriver den danske sosiologen Rasmus Willig i boken Umyndiggjørelse (4). Presset gjelder også andre fagprofesjoner.

De siste dagene har det stått omtalt at legenes standarder står under press fra styresmakter. Et sentralt moment her er å bruke mindre tid på pasienten. 

Sykepleiere må stå fast ved de profesjonsetiske standardene sine i fremtiden. Vi må ikke glemme vår historie, både på godt og vondt. Pliktetikken, og hva vi blir bedt om å gjøre, må alltid gjennom en faglig refleksjon. 

Heldigvis lever vi ikke i et autoritært regime i Norge i dag, og sykepleiernes stemme er synlig og hørbar.

Gruppepress kan endre våre tanker og holdninger, eksempelvis bør Stanley Milgrams lydighetseksperimenter ikke gå i glemmeboken. Hensikten med den studien var å se hvor langt forsøkspersonene var villige til å gå før de nektet å fortsette. Situasjonen var stressende, men viste at mennesker er villige til å gå langt etter ordre fra autoritetspersoner. 

Det mest oppsiktsvekkende var at 65 prosent av deltakerne var villige til å gi en dødelig dose, noe som selvfølgelig var oppsiktsvekkende og skapte store overskrifter. Eksperimentet fant sted på 60-tallet.

Er det nødvendig å trekke frem et så grotesk eksempel? spør du sikkert. Hvis vi ser på historien, ser vi også at sykepleiere har underordnet seg autoritære regimer. Heldigvis lever vi ikke i et autoritært regime i Norge i dag, og sykepleiernes stemme er synlig og hørbar.

Likevel tror jeg det er nødvendig at vi forstår at det er kamp om viktige verdier i samfunnet vårt. Profesjonsetikken i landet vårt og i vesten er under press. 

Medlemmer i Rådet for sykepleieetikk har i denne perioden (2015–2019) lansert begrepet «etisk risikosone». Det er et begrep som er viktig å ha med seg ute i praksis. Hva står på spill i situasjonene en sykepleier kommer opp i?

Til pasientens beste

Sykepleiere har altså mottoet «tydelig, modig og stolt». Sykepleiere høster stor tillit ute i befolkningen, og det er et viktig motto som må hegnes om. Stoltheten synes å være under press – det er ikke alltid like enkelt å være stolt over eget arbeid og forstå organisasjonens verdier og mål når faglige og profesjonsetiske vurderinger har trenge kår. 

Fremover blir det viktig aldri å lene seg tilbake, men være bevisst på etikken i sykepleieutøvelsen. Som profesjonelle må vi alltid stå opp for verdiene og standardene som er til pasientens beste.

Denne tematikken er blitt beskrevet mange ganger. Nå er det på tide at noe skjer. Det brenner et blått lys for profesjonsetikken, og vi må ikke sove.

Politikere og ledere må ta ansvar for at ressurser og organisering danner en human ramme omkring det faglige, profesjonelle arbeidet i helsevesenet. Helsepolitikken skal baseres på humane verdier, og sykepleiernes og pasientenes erfaringer må anerkjennes som en viktig del av beslutningsgrunnlaget.

Referanser

1.    Sennett R. Det fleksible mennesket. Personlige konsekvenser av å arbeide i den nye kapitalismen. Oslo: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke; 2001.

2.    Sennett R. The Craftsman. London: Penguin Books; 2008.

3.    Stenberg D, Quinteros R, Kjølsrud ES. Etikk og robusthet. I: Hjort K, Kristiansen A, Barkholt NC, red. Profesjonsetikk. Velferdsarbeid for og med mennesker. Oslo: Gyldendal; 2018. s. 52.

4.    Willig R. Umyndiggørelse. Århus: Hans Reitzels Forlag; 2009.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.