fbpx Bruk av psykofarmaka må følges opp tverrfaglig og systematisk Hopp til hovedinnhold

Bruk av psykofarmaka må følges opp tverrfaglig og systematisk

Bildet viser et assortiment av forskjellige legemidler
OVERFORBRUK: Legemiddelproblemer som ikke lar seg løse ved å følge de etablerte retningslinjene og doseanbefalingene, kan føre til at det skrives ut høyere doser, eller at flere legemidler legges til. Illustrasjonsfoto: Syda Productions / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Pasienter med psykiske lidelser har ofte et stort forbruk av legemidler, noe som kan føre til både bivirkninger og terapisvikt.

Hovedbudskap

Pasienter med psykiske lidelser behandles ofte med legemiddelkombinasjoner som ikke er dokumentert, i doser som ikke er anbefalt, og på ikke-godkjent indikasjon. Terapisvikt og bivirkninger er vanlig. God legemiddelbehandling inkluderer tverrfaglig oppfølging, med rapportering av virkninger og bivirkninger. I denne artikkelen presenterer vi ti spørsmål som kan være til hjelp i oppfølgingen av pasienter som bruker psykofarmaka.

Psykiske lidelser er ofte kroniske og har et svingende forløp. Pasienten er gjerne i kontakt med flere behandlere og flere behandlingsinstitusjoner. Mange pasienter i psykisk helsevern er kritiske til å bruke legemidler. Dette kan skyldes tidligere negative erfaringer og/eller negative holdninger fra pårørende og medpasienter. For noen blir et ønske om å være frisk også et ønske om ikke å bruke legemidler.

LES: #Angst- og sovemedisiner – pillenes pris

Medisinfri behandling er blitt et mål for både myndigheter og pasientorganisasjoner. I tillegg til behandling mot psykiske lidelser behandles denne pasientgruppen også ofte med medisiner mot smerter, uro, søvnvansker og fordøyelsesbesvær. Pasienter med psykiske lidelser har høyere forekomst av somatiske lidelser, og en stor andel av pasientene bruker rusmidler. Pasienter med psykiske lidelser har derfor høy risiko for stort forbruk av legemidler, som kan føre til både bivirkninger og terapisvikt.

Legemiddelproblemer har sammensatte årsaker

Det finnes lett tilgjengelige behandlingsanbefalinger for psykiske lidelser, og det er utarbeidet retningslinjer og indikasjoner for hvert enkelt legemiddel (1). Likevel vil alle som jobber klinisk, kjenne til mange tilfeller der pasienter med psykiske lidelser behandles med legemiddelkombinasjoner som ikke er dokumentert, i doser som ikke er anbefalt, og på ikke-godkjent indikasjon. I andre tilfeller blir pasienter ikke friske til tross for at indikasjoner og doseanbefalinger blir fulgt.

Bivirkninger behandles ofte ved å gi flere legemidler.

Årsakene til legemiddelproblemer er sammensatte. Problemer som ikke lar seg løse ved å følge de etablerte retningslinjene og doseanbefalingene, kan føre til at det skrives ut høyere doser, eller at flere legemidler legges til. Bivirkninger behandles ofte ved å gi flere legemidler. For å forebygge legemiddelproblemer må pasientene følges opp med fokus på både positiv behandlingseffekt og negative konsekvenser av behandlingen.

Når det blir vurdert at det er legemiddelbehandling som gir størst sannsynlighet for å lindre pasientens plager, skal den behandlingen som er den beste for den enkelte pasienten, velges. Behandlingen skal være persontilpasset. Behandlingen skal følges opp tverrfaglig, med rapportering av virkninger og bivirkninger til den behandlingsansvarlige. Oppfølgingen skal være systematisk, og behandlingssvikt og bivirkninger skal rapporteres, så den behandlingsansvarlige kan gjøre nødvendige endinger.

Her følger ti spørsmål det er viktig å stille når man følger opp pasienter som bruker psykofarmaka:

1. Hva er målet for behandlingen?

Kontakt med behandlingsapparatet og miljøterapeutiske tiltak vil bedre symptomene for de fleste pasientene. Pasienter som blir behandlet med legemidler, skal bli bedre enn de ville blitt uten legemidler. Behandlingsmålet bør være godt kjent for dem som følger opp pasienten i behandlingsperioden.

Det er likevel verdt å merke seg at litium, stemningsstabiliserende legemidler og antipsykotika i stor grad gis for å forhindre tilbakefall, og at stabilitet derfor kan være et godt behandlingsmål.

2. Hva ønsker pasienten?

Legemiddelbehandling er effektiv ved mange psykiske lidelser. Ved alvorlig depresjon og angst er det vist at antidepressive legemidler har bedre effekt enn placebo (2, 3). Stemningsstabiliserende legemidler forebygger mani og depresjon ved bipolar lidelse (4). Selv om det er vanskelig å utføre gode sammenliknbare studier, er det antatt at psykofarmaka har omtrent samme effekt som psykoterapi ved moderate angst- og depresjonslidelser (5).

Det er imidlertid vist at hvis pasientene selv får velge mellom psykoterapi og legemiddelbehandling, er effekten av behandlingen bedre enn om behandlingen blir bestemt av legen alene (6). Hvilken behandling pasienten har tro på, er derfor viktig for prognosen og avgjørende for en persontilpasset behandling.

Det kan være lettere for en pasient å gi uttrykk for egne holdninger til legemiddelbehandling i samtaler med sykepleiere på sykehusavdelinger eller miljøterapeuter i behandlingsmiljøer enn til legen. Oppfølging av legemiddelbehandling har best sjanse til å lykkes dersom den er tverrfaglig og det er god kommunikasjon mellom alle faggrupper som er involvert i behandlingen.

3. Tar pasienten legemiddelet som forskrevet?

Studier av etterlevelse har vist at opptil 50 prosent av pasientene ikke tar antidepressive legemidler slik legen har forskrevet (7). Mange pasienter slutter underveis i behandlingen, mens andre ikke begynner med legemidlene overhodet.

Mange pasienter er ambivalente til å bruke legemidler.

Lav etterlevelse (compliance) er et problem ved all legemiddelbehandling, men trolig spesielt for psykofarmaka. Bivirkninger, høy alder, dårlig oppfølging av behandlerapparatet, tidligere autoseponering, komorbiditet og kommunikasjonsvansker, for eksempel ved at norsk ikke er opprinnelig morsmål, gir lav etterlevelse (8).

Mange pasienter er ambivalente til å bruke legemidler, og opplever et press fra omgivelsene om ikke å bruke psykofarmaka. Tiltak for å bedre etterlevelsen øker sannsynligheten for effekt av legemiddelbehandling (9).

4. Får pasienten riktig legemiddel i riktig dose?

Samme dose kan gi forskjellig effekt. Det er stor individuell variasjon i omsetningen av legemidler. Doser som er effektive for én pasient, kan gi bivirkninger eller terapisvikt for en annen (10).

Forskjeller i behandlingseffekt og forekomsten av bivirkninger kan ofte forklares av forskjeller i serumkonsentrasjon og konsentrasjon på virkestedet (11). Lav serumkonsentrasjon på grunn av hurtig legemiddelnedbrytning er en vanlig årsak til terapisvikt. Høy serumkonsentrasjon kan være en årsak til bivirkninger.

Legemiddelnedbrytning styres av genetiske forhold, og i Norge har rundt 10 prosent av befolkningen mutasjoner som enten gir rask eller langsom legemiddelomsetning. Legemiddelomsetningen faller med alderen, og det er vist at eldre over 65 år kan trenge en dosereduksjon på 50 prosent i forhold til yngre (12).

I tillegg kan miljøfaktorer som sigarettrøyk, naturlegemidler som johannesurt og inntak av grapefrukt- og granateplejuice påvirke legemiddelomsetningen (13). Både serumkonsentrasjonen av legemidler og genene som styrer nedbrytningen av viktige psykofarmaka, kan måles med enkle blodprøver.

5. Tar pasienten flere legemidler som virker sammen eller mot hverandre (interaksjoner)?

Til tross for svært mangelfullt kunnskapsgrunnlag om effekten av å bruke flere legemidler mot samme lidelse er kombinasjonsbehandling utbredt i psykofarmakologien. Gunstig effekt av kombinasjonsbehandling er nesten aldri vitenskapelig dokumentert. Kombinasjonsbehandling øker faren for bivirkninger og lav etterlevelse (14).

Siden virkningsmekanismene til de enkelte legemidlene bare delvis er kjent, er det vanskelig å forutsi effekten av å kombinere ulike legemidler. Kombinasjonsbehandling gjør det vanskelig å finne rett dose, vanskelig å vurdere effekten av doseendringer og vanskelig å vurdere årsaken til bivirkninger.

6. Har pasienten bivirkninger?

Bivirkninger er vanlig. Alle psykofarmaka har bivirkninger med varierende alvorlighetsgrad. Bivirkninger kan føre til lav medisinetterlevelse og dårligere behandlingsresultat (15).

Bivirkninger skal utredes nøye. De bør håndteres med kontroll av dose, vurdering av mulige interaksjoner eller bytte av legemidler.

Ikke alle bivirkninger kan unngås.

Det er ikke alltid lett for pasienten å skille mellom følgesymptomer av egen grunnlidelse, som tretthet, muskelverk og forvirringssymptomer, og bivirkninger av legemiddelbehandling. Sykepleiere og annet helsepersonell har et viktig ansvar i å observere og dokumentere bivirkninger samt snakke med pasienten om bivirkninger og å rapportere tilbake til behandleren.

Bivirkninger kan være konsentrasjonsavhengige og inntreffe ved oppstart og doseendringer, men det finnes også bivirkninger som kan komme under pågående bruk.

Ikke alle bivirkninger kan unngås, og alt helsepersonell har et ansvar for at pasienten er informert om mulige bivirkninger, og å bistå pasientene med å håndtere bivirkninger som vektoppgang, nedsatt seksuell lyst og avflatede følelser.

7. Bruker pasienten legemidler som ikke har effekt?

Mange pasienter ender opp med å bruke flere legemidler enn det er behov for. Dette kan skyldes at behandlingen har startet i en akutt situasjon med høy symptomintensitet, at de er satt på legemidler på feil grunnlag, eller toleranseutvikling.

Det kan virke som at det er lettere å legge til nye legemidler når behandlingen svikter, enn å avslutte behandlingen (seponere) de legemidlene som ikke virker. Ved tvil om et legemiddel har ønsket effekt, bør prøveseponering under nøye klinisk overvåkning vurderes, spesielt i omgivelser der observasjon av pasienten er mulig.

8. Har pasienten flere sykdommer?

Ved psykiske lidelser er det ofte betydelig komorbiditet som kan påvirke og vanskeliggjøre behandlingen. Ruslidelser vil påvirke effekten av all behandling, også legemiddelbehandling.

Interaksjoner mellom legemidler, også legemidler som er ment å behandle somatiske sykdommer, kan gi terapisvikt eller bivirkninger. God utredning og kommunikasjon med pasienten, behandlere og annet helsepersonell er nøkkelen til god behandling.

9. Bruker pasientene legemidler og preparater de ikke forteller deg om?

En rekke legemidler, også mot somatiske lidelser, har effekter og bivirkninger som kan minne om symptomer på psykiske lidelser. Naturlegemidler og kosttilskudd er mye brukt og kan gi alvorlige bivirkninger og interaksjoner.

Det er viktig å kartlegge all bruk av legemidler.

Pasienter forteller ikke alltid uoppfordret om alle legemidlene de bruker (16). Det er derfor viktig å kartlegge all bruk av legemidler, og å spørre pasientene om de bruker legemidler, naturpreparater eller legale eller illegale rusmidler de ikke har fortalt legen om.

10. Hvordan følges pasientene opp?

Legemiddelbehandling av psykiske lidelser er alltid kombinasjonsbehandling. Legemidler gis sammen med samtalebehandling og miljøtiltak, og sammen med rusbehandling og eventuelt med behandling av somatiske sykdommer. God oppfølging av legemiddelbehandling består av klinisk vurdering, registrering av mulige bivirkninger og regelmessig kontroll av blodprøver, vekt og blodtrykk (17).

Legemidler forskrives av en lege, men observeres og følges opp av en tverrfaglig behandlergruppe. Det kan være vanskelig å vurdere klinisk effekt og bivirkninger når behandlingen endres, og god kommunikasjon, ansvarsfordeling og felles forståelse av behandlingsmål i behandlergruppen er en forutsetning for et vellykket behandlingsforløp.

Prøving og feiling er en vanlig tilnærming i psykofarmakologisk behandling. En overdreven tro på legemiddelbehandling kan føre til at bivirkninger overses, og til mindre oppmerksomhet på miljøtiltak. Dette øker sjansen for behandlingssvikt.

For hvert mislykket behandlingsforsøk reduseres etterlevelsen og placeboeffekten. God planlegging av behandlingen og god oppfølging av pasienter som bruker psykofarmaka, øker sannsynligheten for å lykkes, som i denne sammenhengen betyr bedre behandlingseffekt og mindre bivirkninger for den enkelte pasienten.

Referanser

1.          Solberg DK, Refsum H. Ti bud for behandling med psykofarmaka. Tidsskr Nor Laegeforen. 2015;135(1):16–7.

2.          Cipriani A, Furukawa TA, Salanti G, Chaimani A, Atkinson LZ, Ogawa Y, et al. Comparative efficacy and acceptability of 21 antidepressant drugs for the acute treatment of adults with major depressive disorder: a systematic review and network meta-analysis. Focus (Am Psychiatr Publ). 2018;16(4):420–9.

3.          Li X, Hou Y, Su Y, Liu H, Zhang B, Fang S. Efficacy and tolerability of paroxetine in adults with social anxiety disorder: a meta-analysis of randomized controlled trials. Medicine (Baltimore). 2020;99(14):e19573.

4.          McIntyre RS, Berk M, Brietzke E, Goldstein BI, Lopez-Jaramillo C, Kessing LV, et al. Bipolar disorders. Lancet. 2020;396(10265):1841–56.

5.          Carl E, Witcraft SM, Kauffman BY, Gillespie EM, Becker ES, Cuijpers P, et al. Psychological and pharmacological treatments for generalized anxiety disorder (GAD): a meta-analysis of randomized controlled trials. Cogn Behav Ther. 2020;49(1):1–21.

6.          Zoellner LA, Roy-Byrne PP, Mavissakalian M, Feeny NC. Doubly randomized preference trial of prolonged exposure versus sertraline for treatment of PTSD. Am J Psychiatry. 2019;176(4):287–96.

7.          Mardby AC, Schioler L, Sundell KA, Bjerkeli P, Lesen E, Jonsson AK. Adherence to antidepressants among women and men described with trajectory models: a Swedish longitudinal study. Eur J Clin Pharmacol. 2016;72(11):1381–9.

8.          Solmi M, Miola A, Croatto G, Pigato G, Favaro A, Fornaro M, et al. How can we improve antidepressant adherence in the management of depression? A targeted review and 10 clinical recommendations. Braz J Psychiatry. 2021;43(2):189–202.

9.          Bosworth HB, Voils CI, Potter GG, Steffens DC. The effects of antidepressant medication adherence as well as psychosocial and clinical factors on depression outcome among older adults. Int J Geriatr Psychiatry. 2008;23(2):129–34.

10.        Rudberg I, Mohebi B, Hermann M, Refsum H, Molden E. Impact of the ultrarapid CYP2C19*17 allele on serum concentration of escitalopram in psychiatric patients. Clin Pharmacol Ther. 2008;83(2):322–7.

11.        Jukic MM, Haslemo T, Molden E, Ingelman-Sundberg M. Impact of CYP2C19 genotype on escitalopram exposure and therapeutic failure: a retrospective study based on 2,087 patients. Am J Psychiatry. 2018;175(5):463–70.

12.        Tveito M, Hoiseth G, Haslemo T, Molden E, Smith RL. Impact of age and gender on paliperidone exposure in patients after administration of long-acting injectable formulations – an observational study using blood samples from 1223 patients. Eur J Clin Pharmacol. 2021.

13.        Haslemo T, Eikeseth PH, Tanum L, Molden E, Refsum H. The effect of variable cigarette consumption on the interaction with clozapine and olanzapine. Eur J Clin Pharmacol. 2006;62(12):1049–53.

14.        Iversen TSJ, Steen NE, Dieset I, Hope S, Morch R, Gardsjord ES, et al. Side effect burden of antipsychotic drugs in real life – impact of gender and polypharmacy. Prog Neuropsychopharmacol Biol Psychiatry. 2018;82:263–71.

15.        Hung CI. Factors predicting adherence to antidepressant treatment. Curr Opin Psychiatry. 2014;27(5):344–9.

16.        Tveito M, Bramness JG, Engedal K, Lorentzen B, Refsum H, Hoiseth G. Psychotropic medication in geriatric psychiatric patients: use and unreported use in relation to serum concentrations. Eur J Clin Pharmacol. 2014;70(9):1139–45.

17.        Solberg DK, Refsum H. Oppfølging av pasienter som bruker litium. Tidsskr Nor Laegeforen. 2008;128(12):1410–2.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Fagartikkel Hva er sykepleie i psykisk helse- og rustjenesten?

Bildet viser en ung jente som virker fortvilet. En støttende hånd ligger på skulderen. I hånden hennes holder hun et lommetørkle.
PSYKISK HELSEVERN: Dagens videre- og masterutdanninger i psykisk helse og rus er mindre opptatte av psykisk lidelse og sykdom samt psykiske plager. Foto: Mostphotos

Sykepleieutdanningen trenger en spesialisering som er rettet mot rus- og psykiatrifeltet.

Med opprettingen av spesialskolene i Oslo i 1954 var psykiatrisk sykepleie en av de første formaliserte spesialutdanningene i sykepleie i Norge. Utdanningen ga en sykepleiefaglig spesialisering og utdanning til lederskap i psykisk helsevern (1).

Utdanningstiden var på ett år med noen uker med teori og lang praksis ved psykiatriske sykehus. Den la stor vekt på å skape en identitet som psykiatrisk sykepleier. Sykepleiere fra hele landet reiste til Oslo for å ta spesialutdanning i psykiatrisk sykepleie. I 1960 ble det opprettet spesialskole i Bodø og senere i Tromsø, Bergen og Stavanger.

Mer teori, mindre pleie

Teoriandelen økte utover 1980-tallet idet nye temaer kom til. Psykologien fokuserte på utviklingspsykologi og egofunksjoner, sosiologien på normer, makt, avmakt og tvang, og pedagogikken på læring og veiledning.

Den konkrete og praktisk rettede handlingskunnskapen knyttet til pleie av pasientens plager og problemer fikk etter hvert en underordnet plass, mens interaksjonen mellom sykepleiere og pasienter, som de nå het, fikk større innflytelse og ble mer lagt vekt på (2).

Pleie som begrep og praksis ble gradvis borte. Inger Aanderaa, mangeårige lærer ved videreutdanningen ved Dikemark, hevdet at sykepleierne glemte at pasientene hadde en kropp. I stedet utviklet de en fascinasjon for pasientenes følelser og psykologiske traumer (3).

Å observere bivirkninger av medikamenter, symptomer på somatisk sykdom eller psykisk funksjonshemning kunne lett bli oversett etter hvert som den kroppsnære pleien ble underkommunisert.

Miljøterapi

I samme tidsrom ansatte psykiatriske sykehus personell med ulik helsefaglig, sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn under tittelen «miljøterapeut». Miljøterapi skulle være basisen for virksomheten – også for sykepleiere – noe lærebokforfatter og professor Jan Kåre Hummelvoll understreket (4).

Grunnleggende sykepleie med hovedvekt på betydningen av døgnrytme og søvn, aktivitet og hvile, mat og ernæring, personlig hygiene og stell samt arbeid og samvær med andre fikk gradvis mindre oppmerksomhet til fordel for samfunnsfaglig og pedagogisk kunnskap.

Samtidig hevdet en studie av psykiatritjenesten i noen kommuner at psykiatriske sykepleiere representerte et nødvendig, men ikke lenger tilstrekkelig, faglig perspektiv på feltet (5). Tjenesten måtte også omfatte integrering og normalisering, forebyggende og helsefremmende arbeid og ikke bare dreie seg om å avhjelpe sykdom og plager. Den psykiatriske sykepleierkompetansen skulle ikke lenger være enerådende.

Tverrfaglig utdanning

I 1998 ble videreutdanningene i psykiatrisk sykepleie lagt ned og erstattet av tverrfaglige videreutdanninger i psykisk helsearbeid med tilbud til vernepleiere, ergoterapeuter, sosionomer og andre. Hensikten var å bygge ned profesjonskonflikter og bedre det tverrfaglige samarbeidet.

Rammeplanen vektla helsefremmende og forebyggende arbeid og tonet ned basiskunnskaper som fysiologi, psykiatri og psykiske sykdommer og behandlingsformer. Utdanningen skulle utvikle studentenes relasjonskompetanse og rette oppmerksomheten mot brukermedvirkning og tverrfaglig samarbeid.

Kun et fåtall av utdanningene opprettet fordypning i psykiatrisk sykepleie.

Mestring og samarbeid mellom brukeren og profesjonelle hjelpere ble nå sentrale stikkord (6). Alle studiesteder skulle derimot ha fordypning i tverrfaglig psykososialt arbeid. Kun et fåtall av utdanningene opprettet fordypning i psykiatrisk sykepleie.

Kropp og psyke

At kunnskap om kroppen har vært nedprioritert på feltet ble understreket i førstelektor Rune Karlsens studie av psykiatriske sykepleieres profesjonelle kompetanse (7). Erfarne sykepleiere hevdet at de har særlige forutsetninger for å se sammenhenger mellom kropp og psyke, og at det har vært en vesentlig del av deres kunnskapsgrunnlag.

De oppfattet seg som handlingsorienterte, og deres praktiske tilnærminger til pasienter og brukere i dagliglivet gjorde dem godt rustet til å etablere gode relasjoner med pasientene. Samtidig har spesialsykepleiere over flere år blitt kritisert av andre yrkesgrupper for å være for omsorgsgivende overfor pasienter og brukere.

Sykepleieansvaret

Psykiatrisk behandling har historiske tradisjoner for å være inngripende og er det på mange måter også i dag. Samtidig viser historiske studier at sykepleiere har hatt et særskilt ansvar for å beskytte pasientene mot inngripende og langvarig behandling, og avhjelpe plager (8). Å forebygge komplikasjoner og lindre plager som følge av somatisk risiko ved langvarig og alvorlig psykisk sykdom er derfor et særskilt sykepleieansvar. 

Mange pasienter og brukere har utviklet somatisk sykdom etter ruslidelser og langvarig bruk av psykofarmaka. Somatisk sykdom er den absolutt viktigste årsaken til tapte leveår hos personer med alvorlige psykiske lidelser (9).

Psykisk helsevern er så godt som utelatt i undervisningen og litteraturen.

Dagens videre- og masterutdanninger i psykisk helse og rus utdanner både for arbeid i psykisk helsevern og kommunalt psykisk helsearbeid. Samtidig har utdanningene mindre oppmerksomhet på psykisk lidelse og sykdom samt psykiske plager. I stedet fokuserer de på relasjonell kompetanse og samhandling, forebygging, helsefremming, nettverksarbeid og recovery-orientering.

Psykisk helsevern, med sine akuttavdelinger og døgnenheter, der tvang, skjerming og medikamentbruk fortsatt har en sentral plass, er så godt som utelatt i undervisningen og litteraturen. Dette står i kontrast til psykisk helsevernloven § 1a, første ledd, som omtaler virksomheten psykisk helsevern som «undersøkelse og behandling og nødvendig omsorg og pleie» (10).

Vi kan derfor spørre oss om masterkandidater har tilstrekkelig kompetanse til å gi kyndig hjelp til mennesker med alvorlige psykiske helseplager og lidelser.

Flerfaglig kunnskapsgrunnlag

Ifølge sykepleier og filosof Ingunn Elstad, er sykepleie å gi kyndig hjelp til å leve så godt som mulig gjennom sykdom og krevende, kritiske faser i livet (11). Yrket stiller mange krav til utøverne om kunnskap og kompetanse, væremåte, omstillingsevne, håndlag og etisk refleksjon.

Sykepleiens kunnskapsgrunnlag er flerfaglig i sin natur idet fagets kunnskapsbasis bygger på human-, natur-, samfunn- og åndsvitenskapene, men faget kan ikke bare utvikles gjennom generelle teorier og begreper, men ta utgangspunkt i praktisk erfaring.

Sykepleiefaget omfatter derfor både praktisk kunnskap, forskning, fagtradisjon og sykepleieteori. For å kunne forebygge og avhjelpe pasientenes mange plager, må sykepleieren forstå pasientens uttrykk i en prosess der mentale, sosiale, kulturelle, åndelige og biologiske faktorer spiller sammen.

Trygge livsprosessene

Grunnlaget for alt liv er det biologer kaller «livsprosesser», som ikke stopper opp før vi dør (11). Dersom vi ikke får puste eller sirkulasjonen stopper opp, eller dersom vi ikke klarer å innta føde, tar livet slutt. Sykepleie er å trygge livsprosessene og legge til rette for at de går sin gang. Prosessene er like viktige på en intensivavdeling som på en akuttpsykiatrisk avdeling (11).

Livsprosesser er ikke ukjente i sykepleielitteraturen. Det er dem Florence Nightingale skriver om når hun hevder at sykepleie er å underbygge eller støtte opp om kroppens egne naturprosesser (12). Slik kan vi si at kunnskap om metabolisme eller stoffskifte danner en biologisk basis i sykepleie.

Det er også det Marie Lysnes er opptatt av når hun skriver at «pasientenes lidelser er dødsens alvorlige for dem selv, for familien og for samfunnet, og de er i aller høyeste grad knyttet til en kropp som gir kontinuerlige signaler på at den lider» (13, s. 6). I utøvelsen av pleien viser sykepleieren om han eller hun har tilstrekkelig kunnskap og erfaring om kroppslige plager ved psykisk lidelse og plager som følge av behandlingen.

Sykepleieren må i tillegg kunne «filosofere over handlingenes utslag, dens positive, eventuelt negative, resultater om fortsettelse av handlingen, eventuelle endringer eller avbrudd av behandlingen» (13, s. 6). For Marie Lysnes var sykepleiernes handlingsvalg basert på inngående kunnskaper om «menneskets mentale og fysiske forsvarsverk, samt patologiske utfall» (13, s. 6).

Hun skriver: «Mentalt stress og psykiske lidelser rammer hele kroppen og er udelelig» (13, s. 6). I litteraturen i psykisk helsefag er forståelsen av kropp og biologi som livgivende underkjent og til dels borte. Biologisk kunnskap om kroppen er i mange sammenhenger oppfattet som negativt og ensbetydende med diagnostikk og inngripende behandling.

Lidelse og sykdom

Sykepleiere har lange tradisjoner med å trygge pasienter og brukere, og de erkjenner dermed også lidelse og sykdom i psykisk helse- og rusfeltet. Psykoselidelser er ikke sosiale konstruksjoner, men påfører ofte plager som oppleves av den enkelte og dem som står vedkommende nær. De menneskene vi møter i institusjoner og kommuner, har mange plager og lidelser; de har ikke bare psykiske helseutfordringer.

Sykepleieren følger pasienten og brukeren gjennom sykdomsforløpet til dagliglivet er gjenopprettet.

For å forstå lidelsens karakter er det ikke tilstrekkelig bare å vite hvordan pasienten har det, men også hvordan et psykoseforløp kan arte seg: at det har en begynnelse, en midtdel og en slutt (14). Det krever kunnskap om hvordan sykdom og lidelse oppstår samt hvordan vi kan være i forkant av et sykdomsutbrudd for å forebygge forverring og utvikling av alvorlig sykdom.

Det krever også at vi vet hvordan pasienten erfarer sykdommen. Ikke minst må vi ha kunnskaper om at lidelsen og plagene går over og tar slutt. Det er ikke tilstrekkelig å forebygge og rehabilitere. Sykepleieren følger pasienten og brukeren gjennom sykdomsforløpet til dagliglivet er gjenopprettet.

Må forstå pasienten

Det å være syk og ha plager er ofte ensbetydende med å ha nok med seg selv. Du er sliten, trøtt, plaget, har endret oppfatning av tid, rom og kropp, føler deg liten, er bekymret, kanskje utrygg, sint eller redd. Da er det viktig å bli forstått og ha en opplevelse av å få hjelp. Sykepleieren er der for at pasienten skal slippe å uroe seg og måtte forklare seg, men heller bli forstått (14).

Det krever at sykepleierne ofte må handle uten å spørre pasienten om hva han eller hun vil. Stadige spørsmål oppfattes gjerne som mas. Ifølge Florence Nightingale spør den late sykepleieren, mens den dyktige sykepleieren handler (12).

Her må sykepleieren selvsagt spørre seg om Nightingales oppfatning kolliderer med pasientens rett til medbestemmelse. Er det å handle uten å stille spørsmål det samme som ikke å ta hensyn til pasientens autonomi? Jeg vil hevde at når sykepleieren bruker sine sanser og sitt kliniske blikk, er vedkommende i stand til å følge med på hva pasientens kropp uttrykker og kan dermed avhjelpe mange plager.

God observasjon

Observasjonen er ifølge Florence Nightingale fortløpende og kontinuerlig, og sykepleie har lange tradisjoner for å være en døgnkontinuerlig virksomhet (12). Sykepleierens ansvar er å fange opp tegn fra en kropp som gir signaler om at den lider. Det er først når vi prøver å finne ut hva kroppen uttrykker, og så evner å samstemme våre inntrykk med respekt for pasientens rett til medbestemmelse, at vi kan gi kyndig hjelp. Dette er sykepleiens etiske side (11).

Sykepleierens ansvar er å fange opp tegn fra en kropp som gir signaler om at den lider.

Sykepleieren må derfor lære seg å iaktta og observere det kroppslige uttrykket som omfatter alt fra kroppsoverflaten, sår, svette, hudfarge, aktivitetsnivå med mer samt endringer i kroppslige bevegelser, ganglag, blikk, lyder og stillinger, som alle kan uttrykke tegn eller symptomer på endring. Det er ikke nok å vite hva vi skal se etter. Vi må også kunne oppfatte og forstå hva vi ser.

Kunnskap om sykdommens karakter og diagnoser kan hjelpe oss til å se når noe er i ferd med å endre seg. Det vi ser, må relateres til erfaring og kunnskap og hjelper oss til å fange opp endringer. Noen ganger kan det være forhold vi kjenner til fra før gjennom kjennskap til pasienten, men det kan også være forhold som kommer overraskende og uventet. Det krever lang trening for å se hva kroppen uttrykker og for å oppfatte hvordan pasienten har det.

Klinisk spesialisering

Mange pasienter og brukere er særlig utsatt for fysiske helseplager og har en langt lavere gjennomsnittlig levealder enn befolkningen generelt. Sykepleiere har et særskilt ansvar overfor denne gruppen. For å forebygge og oppdage symptomer på fysisk sykdom trenger sykepleiere spesialisering i en så kompleks helsetjeneste som psykisk helse og rus.

Dagens videre- og masterutdanninger gir ingen spesialisering i sykepleie. Både fordi pasienter og brukere trenger kyndig hjelp for å gjenvinne krefter og livsmot, må spesialiseringen være klinisk rettet med ansvar for pasienter gjennom forløp i og utenfor institusjonen.

Referanser

1.    Lysnes M. Behandlere – voktere? Psykiatrisk sykepleies historie i Norge. Oslo: Universitetsforlaget; 1982.

2.    Fagerland T. Parasitt eller selvstendig fag? Tre essay om kunnskap og psykiatrisk sykepleie. (Hovedfagsoppgave.) Bergen: Det medisinske og Det psykologiske fakultet, Senter for etter- og videreutdanning, Universitetet i Bergen; 1997.

3.    Vråle GB, Karlsson B, Hummelvoll JK. Psykiatrisk sykepleie i tverrfaglighetens tid: selvforståelse, praksis og forskning. Hamar: Høgskolen i Hedmark; 2009. Rapport nr. 14 – 2009.

4.    Holte, J, Hummelvoll JK. Den spesialiserte generalisten: Den psykiatriske helsearbeiders kjernekompetanse og faglige selvforståelse innen kommunal pleie- og omsorgstjeneste: Elverum: Høgskolen i Hedmark; 2004. Notat;02/2004.

5.    Ramsdal H. Psykisk helsearbeid i lokalsamfunnet – noen organisasjonsteoretiske perspektiver. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 2004;1(2): 4–17.

6.    Forskrift 1. desember 2005 nr. 1384 til rammeplan for videreutdanning i psykisk helsearbeid. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2005-12-01-1384 (nedlastet 18.12.2018).

7.    Karlsen R. Psykiatriske sykepleieres faglige bidrag i tverrfaglig samarbeid: Profesjonell kompetanse. Sykepleien Forskning. 2009;4(3):198–204. DOI: 10.4220/sykepleienf.2009.0099.

8.    Fause Å. Samhandling i dagliglivet – et sentralt oppmerksomhet i psykiatrisk sykepleie. I: Fause Å, red. Glimt fra sykepleiefagets historie. Bergen: Fagbokforlaget; 2017. s. 195–239.

9.    Thoresen A, Høye A. Psykisk syke underbehandles – Ta dødeligheten på alvor. Psykisk helse 2016; 5. Tilgjengelig fra: https://www.psykiskhelse.no/bladet/2016/psykisk-syke-underbehandles-ta-overd%C3%B8delighet-p%C3%A5-alvor (nedlastet 20.12.2018).

10.    Lov 1. januar 2002 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62 (nedlastet 18.12.2018).

11.    Elstad I. Sjukepleietenkning. Grunnlagstenking i sjukepleie. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2014.

12.    Nightingale F. Notater i sykepleie, Oslo: Universitetsforlaget; 1997.

13.    Lysnes M. I ærbødighet. Sykepleie, en åndens, håndens og hjertets gjerning. 1992. Riksarkivet, Pa S – 073, Marie Lysnes (upublisert).

14.    Sebergsen K, Nordberg A, Talseth AG. Comfirming mental health in acute psychiatric wards, as narrated by persons experiencing psychotic illness: an interview study. BMC Nursing. 2016;15:3. DOI: 10.1186/s12912-016-0126-x.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.