fbpx Etterlatte etter selvmord har behov for profesjonell hjelp Hopp til hovedinnhold

Etterlatte etter selvmord har behov for profesjonell hjelp

Bildet viser en tankefull kvinne som ser utover sjøen.
STIGMATISERENDE: Personer som har opplevd at en nær person har tatt sitt eget liv, kjenner ofte på skyld og skam. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Det er utfordrende for etterlatte etter selvmord å ta kontakt med hjelpeapparatet. Det er derfor nødvendig med et støtteapparat som ivaretar deres behov på en best mulig måte.

Hovedbudskap

I Norge ble det registrert 674 selvmord i 2018. Når en person tar sitt eget liv, berører det både den nærmeste familien og venner som har en relasjon til den avdøde. Etterlatte som har mistet noen i selvmord, har høyere risiko for å utvikle depresjon, og de kjenner ofte på skyld, skam og stigma. Mange etterlatte etter selvmord har behov for profesjonell hjelp i varierende grad.

Det er årlig rundt 800 000 mennesker i verden som tar livet sitt (1). Selvmordstallene er høyest i land med gode inntekter. Selvmord er den nest vanligste dødsårsaken blant unge i verden.

I Norge ble det i 2018 registrert 674 selvmord i Norge – 202 kvinner og 472 menn (2). Hvis man regner ti etterlatte per selvmord, vil det si at rundt 6–7000 etterlatte vil bli berørt hvert år bare i Norge (2, 3).

Se statistikk om selvmord i Norge her

Selvmord er en av de største helsemessige utfordringene vi har i vår tid. Det er forbundet med omfattende personlige og samfunnsmessige problemer for de som tar livet sitt, de som forsøker å ta livet sitt, og de som berøres som etterlatte.

De etterlatte kan omfatte den nærmeste familien, men også venner, besteforeldre, medpasienter, terapeuter, helsepersonell og kolleger som føler at de har hatt en nær relasjon til den avdøde (4).

Sosial stigmatisering er en vedvarende del av sorgerfaringene til etterlatte.

Mange etterlatte etter selvmord sitter igjen med en følelse av skyld og skam og prøver å finne en årsak til dødsfallet. Sosial stigmatisering er også en vedvarende del av sorgerfaringene til etterlatte, og det kan bidra til at sorgarbeidet blir vanskeligere og forlenget (5).

Hensikten med denne litteraturstudien var å beskrive etterlattes erfaringer etter selvmord.

Metode

En litteraturstudie innebærer å søke systematisk, kritisk vurdere og presentere forskning innen et valgt emne (6). Denne litteraturstudien er basert på ti kvalitative forskningsartikler.

Vi gjennomførte søk i databasene PsycINFO og CINAHL i perioden februar–mars 2020 med bruk av søkeordene suicide, family, bereaved, parent, relative, next of kin, spouses og experience.

Vi hadde følgende inklusjonskriterier:

  • Forskningsartiklene skulle være publisert i tidsrommet 2010–2020.
  • Deltakerne i studiene skulle være voksne over 18 år.
  • Studiene i artiklene skulle ha benyttet et kvalitativt design.
  • Deltakerne i studiene skulle være pårørende eller etterlatte.

Databasesøkene resulterte i 15 vitenskapelige artikler, som vi kvalitetsvurderte med bruk av sjekklister for å vurdere kvalitative forskningsartikler (7). Det innebærer blant annet å vurdere resultatenes gyldighet, metodisk kvalitet, pålitelighet og overførbarhet (8).

Vi ekskluderte fem av artiklene fordi de hadde benyttet et kvantitativt design som ikke var egnet til å besvare litteraturstudiens hensikt, eller at etiske hensyn ikke var tilstrekkelig ivaretatt eller beskrevet.

Videre analyserte vi funn fra de ti inkluderte artiklene med utgangspunkt i Evans’ (9) teori for innholdsanalyse, som resulterte i tre ulike hovedtemaer (se figur 1).

Resultater

Det var utfordrende å be om hjelp

Det var utfordrende for de etterlatte å ta kontakt med helsepersonell og be om hjelp etter selvmordet. De hadde behov for å bli ivaretatt av noen som viste medfølelse, og som hadde erfaring med å følge opp etterlatte ved selvmord.

Fordi mange av de etterlatte slet med søvnvansker, sinne, dårlig matlyst, angst, sjokk, depresjon og selvmordstanker, var de ikke i stand til å be om profesjonell hjelp. De ønsket derfor å bli kontaktet av støtteapparatet istedenfor å måtte ta initiativ selv (10–15).

De fleste av de etterlatte fikk støtte fra politiet, rådgivere, sykepleiere, psykologer og leger. Mange av dem fikk god støtte og hjelp fra familie, venner eller andre selvmordsetterlatte (10, 11, 13). Likevel hadde mange behov for støtte og oppfølging av helsepersonell.

Flere følte at helsepersonellet ikke klarte å gi dem den støtten de forventet.

Flere følte at helsepersonellet ikke klarte å gi dem den støtten de forventet, og at helsepersonellet hadde stigmatiserende holdninger til selvmord med en respektløs, nedlatende og fordomsfull tilnærming (10, 11, 13, 16, 17).

Ofte måtte de etterlatte forholde seg til ulikt helsepersonell, noe som førte til at de måtte gjenfortelle historien sin flere ganger. Det var utfordrende for mange (10, 12, 13, 18).

Når helsepersonellet selv var usikre i dialogen med de etterlatte, ble foreldrene til de avdøde mer hjelpeløse og usikre på hvor eller hvordan de skulle søke hjelp (11, 12). Likevel ble sykepleieren løftet frem som omsorgsfull og støttende i sorgprosessen (10, 12, 13).

Mange følte seg alene med sorgen

Mange av de etterlatte fortalte at de unngikk å snakke om selvmordet med andre på grunn av smerten og sorgen de bar på, og at de ikke ønsket å belaste andre med tankene sine. Andre følte at de selv måtte være sterke for å ivareta familiemedlemmer i sorg (14–17, 19).

De satte sine egne behov til side, og mange følte seg alene i sorgen (14–17, 19). Noen foreldre erfarte at selvmordet påvirket forholdet de hadde til sine gjenlevende barn, og at de ikke klarte å være til stede for dem på grunn av sorgen og smerten de kjente på (14).

Flere av de etterlatte beskrev at stigmatisering var en av grunnene til at de ikke ønsket å snakke om dødsfallet med andre. Andres avvisende atferd bidro i tillegg til at de følte seg tilsidesatt og isolert, og mange erfarte å miste kontakten med venner.

De følte også at andre i samfunnet hadde liten forståelse for sorgen de gikk igjennom (11, 13, 16–19). Funn i litteraturstudien viser likevel at noen etterlatte følte at de fikk god støtte fra ektefelle, venner, kolleger, familie og naboer (11, 13, 15).

De etterlatte følte seg heldige som kunne snakke åpent og dele sine følelser med sine nærmeste, noe som hjalp dem i sorgarbeidet (13, 15). Mange etterlatte fikk hjelp med praktiske ting i hverdagen, som husarbeid, matlaging og betaling av regninger (13, 19).

Støttegruppene ga dem håp

De som hadde mistet noen i selvmord, fortalte at det hjalp å snakke med andre som hadde opplevd det samme. Det bidro til at de ikke følte seg alene i sorgen. Deltakelse i støttegrupper ble derfor et sted hvor de kunne dele sine erfaringer, følelser og smerte uten å være redd for andres reaksjoner (10–13, 15, 19).

Støttegruppene hadde en viktig funksjon for de etterlatte når det gjaldt å bygge seg opp igjen og gi dem håp om at ting skulle bli bedre etter hvert. Ved å snakke med andre som var i forskjellige stadier i sorgprosessen, fikk de muligheten til å anerkjenne sin egen måte å mestre sorgen på (10–12, 15, 19).

Noen deltakere var skeptiske til å delta i en støttegruppe. De hadde ikke tro på at det ville hjelpe dem.

Noen deltakere var skeptiske til å delta i en støttegruppe. De hadde ikke tro på at det ville hjelpe dem med å mestre sorgen. De følte at støttegruppene var lite produktive, og at de manglet ledere som hadde tilstrekkelig kompetanse om for eksempel ulike mestringsstrategier (10).

Flere etterlatte hadde erfart at støttegrupper ikke bare handlet om å snakke om deres egne opplevelser, men at de også måtte lytte til andres historier om smerte og sorg. Det var veldig krevende for mange av dem, spesielt i den første tiden etter å ha mistet noen i selvmord (10, 19).

Diskusjon

Etterlatte trenger helhetlig omsorg i tiden etter selvmordet

Litteraturstudiens funn viser at det er utfordrende for etterlatte å ta kontakt med helsepersonell etter selvmordet, og at det derfor er behov for et støtteapparat som ivaretar deres behov bedre.

Ifølge Dyregrov, Plyhn og Dieserud (20) kan det skyldes at de ikke er i stand til å be om den hjelpen de trenger, eller at de ikke er i stand til å definere sine egne behov i den krevende situasjonen. En krise kan føre til sterke emosjonelle reaksjoner, som ofte bidrar til at de i en periode ikke mestrer dagliglivet (21).

Litteraturstudien viser videre hvordan sorgen etter et selvmord påvirker etterlattes fysiske og psykiske helse. For å ivareta etterlattes grunnleggende behov bør helsepersonell ha god kunnskap om og erfaring med sorg og hvordan de bør støtte etterlatte etter selvmord (20).

Ifølge helsepersonelloven § 4 (22) skal helsepersonell utføre arbeidet på en faglig forsvarlig måte og gi omsorgsfull hjelp ut ifra sine kvalifikasjoner, situasjonen de befinner seg i, og arbeidets karakter.

For sykepleieren er det viktig å kjenne til pasientens opplevelse av sin egen situasjon. I en fase der den etterlatte kjenner på sinne, bitterhet og håpløshet, er det viktig at sykepleieren griper inn for å forebygge at situasjonen forverrer seg ytterligere (23).

Gode erfaringer i møte med hjelpeapparatet kan ha stor betydning for de etterlatte over lang tid, mens dårlige erfaringer kan gjøre vondt i mange år (20). God kompetanse på riktig nivå og på riktig sted er en forutsetning for gode, effektive og trygge tjenester (24).

Sykepleiere bør motivere til åpenhet

Denne litteraturstudien viser at etterlatte følte at det var vanskelig å snakke om sorgen til andre, og at det var utfordrende å be om hjelp. Det støttes av Kristoffersen, Nordtvedt og Skaug (25), som påpeker at det er vanskelig å snakke når man befinner seg midt i sorgen.

Noen bruker det å la være å snakke om sorgen som en mestringsstrategi (20). En sykepleier bør kunne gi den etterlatte mulighet til å uttrykke sin sorg og legge vekt på anerkjennelse, normalisering og validering av følelser.

Det er viktig å møte de etterlatte der de er og avhjelpe deres behov. Personlige egenskaper hos sykepleieren er avgjørende for å skape en god relasjon til etterlatte som har opplevd en traumatiserende hendelse (23, 25).

Litteraturstudiens funn viser at mange etterlatte unngikk å snakke med familie og venner fordi de ikke ville være en belastning for dem. De ønsket å være sterke og noen som andre kunne støtte seg på i den vanskelige tiden. Det var derfor vanskelig for dem å vise følelser – til og med i deres eget hjem.

Familiens samhold, indre dynamikk og kommunikasjon og familiemedlemmenes muligheter til å bearbeide sorgen kan bli påvirket negativt dersom fakta om dødsfallet holdes skjult for noen av familiens medlemmer (3).

Sykepleieren bør derfor forsøke å motivere de etterlatte til å være åpne om sine egne følelser og tanker. Åpenhet om selvmordet er viktig, da det gjør det mulig å sette ord på det som har skjedd.

Samspillet med andre kan være vanskelig

Uten åpenhet kan det som har skjedd, bli tildekket, noe som kan forlenge og komplisere sorgprosessen. Man stenger ute mennesker som kan være til hjelp, støtte og trøst fordi kommunikasjonen kan bli vanskelig (20).

Etterlatte i litteraturstudien beskrev at stigmatisering var en av grunnene til at de ikke ønsket å snakke om dødsårsaken til andre. Avvisende atferd fra venner de forventet skulle gi dem støtte, bidro til at de følte seg tilsidesatt og isolert i sorgarbeidet.

Samspillet mellom den som gir og den som får støtte, er ikke alltid like enkel og er ofte forbundet med konflikt, skuffelse, smerte og fortvilelse (20).

Sykepleieren bør bidra til å gi informasjon til menneskene rundt de etterlatte, for eksempel om hvordan det er å være etterlatt etter selvmord, eller komme med råd om hvordan de kan henvende seg til den etterlatte uten å være for påtrengende. Informasjonen kan også inneholde fakta om selvmord og hva som er normale sorgreaksjoner.

Sorggrupper er viktig for mestring

Mange av de etterlatte i litteraturstudien deltok i støttegrupper hvor de kunne være seg selv og snakke om dødsfallet uten å være redd for andres reaksjoner. Støttegruppene var et tilfluktssted der de kunne føle seg akseptert og forstått, da de andre som deltok i gruppen, også hadde erfart å miste noen i selvmord.

De etterlatte beskrev støttegruppene som et trygt sted hvor de kunne gjenfortelle historien sin og få en følelse av å høre til og få den støtten og omsorgen de hadde behov for (20). De etterlatte fikk muligheten til å anerkjenne sin egen sorg ved å snakke med andre etterlatte som var i et annet stadium i sorgen.

Det å lytte aktivt er en av de viktigste og mest grunnleggende ferdighetene en sykepleier bør ha.

Sorggrupper er viktig for å oppleve mestring, læring og personlig vekst (20). Det å lytte aktivt er en av de viktigste og mest grunnleggende ferdighetene en sykepleier bør ha, og en måte å hjelpe etterlatte etter selvmord på.

Aktiv lytting er både personorientert og helsefremmende ved at man respekterer den andre som person og anerkjenner den andres selvbestemmelse (21).

Noen etterlatte foreldre i denne litteraturstudien mente at sorggruppene ikke fungerte for dem, da de erfarte at det var utfordrende å forholde seg til andres sorg i tillegg til sin egen. Selv om støttegrupper fungerer for mange etterlatte, skal man ikke utelukke at andre former for støtte også bør vurderes (20).

Metodiske styrker og svakheter

Det er en styrke at litteraturstudien kun omfatter funn fra vitenskapelige artikler som har benyttet kvalitativt design, noe som er egnet for å beskrive etterlattes erfaringer etter selvmord. Nordtvedt og medarbeidere (26) anbefaler å inkludere kvalitative artikler når man skal beskrive subjektive erfaringer og opplevelser.

Et av kriteriene i litteraturstudien var å inkludere forskningsartikler som var publisert de siste ti årene. Vi vurderer det som en styrke at artiklene er publisert etter 2014, noe som øker relevansen for dagens sykepleiepraksis.

De inkluderte artiklene i litteraturstudien ble gjennomført i vestlige land som Australia, England, Irland og USA. Likevel kan det være sannsynlig at funnene i disse studiene ikke direkte kan overføres til en norsk kontekst, da helsetjenestene i land som USA og Australia kan være annerledes enn i Norge.

Resultatet kan også være preget av konteksten rundt deltakerne siden det kan være store sosiale forskjeller i samfunnet de lever i. Det mener vi kan være en svakhet i denne litteraturstudien.

Det at vi kun brukte to databaser i de systematiske søkene, kan sees på som en svakhet, da vi kan ha gått glipp av relevante artikler i andre databaser.

Noen av funnene i litteraturstudien kan vurderes som svakere enn andre ved at de kun er hentet fra én, to eller tre studier. Vi ser likevel disse funnene som viktige for å beskrive mangfold og ulikheter i erfaringene de etterlatte hadde i de ulike studiene.

Konklusjon

Studiens hensikt var å beskrive etterlattes erfaringer etter å ha mistet noen i selvmord. Funnene i studien viser at etterlatte hadde behov for støtte og oppfølging av profesjonelt helsepersonell, men de erfarte at det var utfordrende å ta kontakt med hjelpeapparatet på grunn av fysiske og psykiske helseplager.

Selv om mange etterlatte fikk god støtte fra sykepleiere, var det også flere som erfarte det motsatte. Enorm smerte og sorg fikk etterlatte til å skjule sine egne tanker og følelser fra venner, familie og samfunnet, og de nedprioriterte sine egne behov i sorgarbeidet. Stigmatisering var også en sentral årsak til at etterlatte hadde utfordringer med å snakke om selvmordet.

De fleste etterlatte hadde godt utbytte av å delta i støttegrupper for selvmordsetterlatte, da de kunne snakke om selvmordet uten å være redd for negative reaksjoner. Likevel følte noen av dem at gruppene manglet en gruppeleder med tilstrekkelig kompetanse.

Referanser

1.       Verdens helseorganisasjon (WHO). Suicide data. Verdens helseorganisasjon. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/mental_health/prevention/suicide/suicideprevent/en/ (nedlastet 22.03.2020).

2.       Folkehelseinstituttet. Selvmord i Norge. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/psykisk-helse/selvmord-i-norge (nedlastet 24.04.2020).

3.       Helsedirektoratet. Etter selvmordet – Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord. Oslo: Helsedirektoratet; 2011. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/ivaretakelse-av-etterlatte-ved-selvmord/ (nedlastet 22.06.2020).

4.       Dyregrov K, Plyhn E, Dieserud G. Etter selvmordet – veien videre. Oslo: Abstrakt Forlag; 2009.

5.       Hanschmidt F, Lehnig F, Riedel-Heller SG, Kersting A. The Stigma of suicide survivorship and related consequences – a systematic review. PLoS One. 2016;11(9). DOI: 10.1371/journal.pone.0162688

6.       Forsberg C, Wengström Y. At göra systematiska litteraturstudier: värdering, analys och presentation av omvårdnadsforskning. 3 utg. Stockholm: Natur & Kultur; 2013.

7.       Helsebiblioteket. Sjekklister. Oslo: Helsebiblioteket; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.helsebiblioteket.no/kunnskapsbasert-praksis/kritisk-vurdering/sjekklister (nedlastet 29.03.2020).

8.       Helsebiblioteket. Kritisk vurdering. Oslo: Helsebiblioteket; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.helsebiblioteket.no/kunnskapsbasert-praksis/kritisk-vurdering (nedlastet 28.03.2 020).

9.       Evans D. Systematic reviews of interpretive research: interpretive data synthesis of processed data. Australian Journal of Advanced Nursing. 2002;20(2):22–6.

10.     McKinnon JM, Chonody J. Exploring the formal supports used by people bereaved through suicide: a qualitative study. Social Work in Mental Health. 2014;12(3):231–48. DOI: 10.1080/15332985.2014.889637

11.     Peters K, Cunningham C, Murphy G, Jackson D. Helpful and unhelpful responses after suicide: experiences of bereaved family members. International Journal of Mental Health Nursing. 2016;25(5):418–25. DOI: 10.1111/inm.12224

12.     Wainwright V, Cordingley L, Chew- Graham CA, Kapur N, Shaw J, Smith S, McGale B, McDonnell S. Experiences of support from primary care and perceived needs of parents bereaved by suicide: a qualitative study. British Journal of General Practice. 2020;70(691):102–10. DOI: 10.3399/bjgp20X707849

13.     Pitman A, De Souza T, Putri AK, Stevenson F, King M, Osborn D, Morant N. Support needs and experiences of people bereaved by suicide: qualitative findings from a cross-sectional British study of bereaved young adults. International Journal of Environmental Research and Public Health. 2018;15(4):666. DOI: 10.3390/ijerph15040666

14.     Sugrue JL, McGilloway S, Keegan O. The experiences of mothers bereaved by suicide: an exploratory study. Death Studies. 2014;38(2):118–24. DOI: 10.1080/07481187.2012.738765

15.     Ross V, Kôlves K, Kunde L, De Leo D. Parents' experiences of suicide-bereavement: a qualitative study at 6 and 12 months after loss. Int. J. Environ. Res. Public Health. 2018;15(4):618. DOI: 10.3390/ijerph15040618

16.     Pitman AL, Stevenson F, Osborn DPJ, King MB. The stigma associated with bereavement by suicide and other sudden deaths: a qualitative interview study. Social Science and Medicine. 2018;198:121–9. DOI: 10.1016/j.socscimed.2017.12.035

17.     Peters K, Cunningham C, Murphy G, Jackson D. People look down on you when you tell them how he died: qualitative insights into stigma as experienced by suicide survivors. International Journal of Mental Health Nursing. 2016;25(3):251–7. DOI: 10.1111/inm.12210

18.     Sheehan L, Corrigan PW, Al-Khouja MA, Lewy SA, Major DR, Mead J, Redmon M et al. Behind closed doors: the stigma of suicide loss survivors. OMEGA - Journal of Death and Dying. 2018;77(4):330–349. DOI: 10.1177/0030222816674215

19.     Shields C, Russo K, Kavanagh M. Angels of Courage: the experiences of mothers who have been bereaved by suicide. OMEGA - Journal of Death and Dying. 2017;80(2):175–201. DOI: 10.1177/0030222817725180

20.     Dyregrov A, Dyregrov K. Mestring av sorg: håndbok for etterlatte og hjelpere. Bergen: Forlaget Vigmostad & Bjørke; 2017.

21.     Helgesen LA. Menneskets dimensjoner: lærebok i psykologi. 3. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2017.

22.     Helsepersonelloven: lov av 2 juli 199 nr. 64 om helsepersonell mv. Oslo: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke; 2014.

23.     Kristoffersen NJ. Sykepleiefagets teoretiske utvikling. I: Kristoffersen NJ, Nortvedt F, Skaug EA, GH Grimsbø GH, red. Grunnleggende sykepleie bind 3: pasientfenomener, samfunn og mestring. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016. s. 15–76.

24.     Helse- og omsorgsdepartementet. Mestre hele livet: regjeringens strategi for god psykisk helse (2017–2022). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/mestre-hele-livet/id2568354/ (nedlastet 22.04.2020).

25.     Kristoffersen NJ, Breieevne G, Nortvedt F. Lidelse, mening og håp. I: Kristoffersen NJ, Nortvedt F, Skaug EA, red. Grunnleggende sykepleie bind 3: pasientfenomener og livsutfordringer. 2. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015. s. 245–80.

26.     Nordtvedt MW, Jamtvedt G, Graverholt B, Nordheim LV, Reinar LM. Jobb Kunnskapsbasert! En arbeidsbok. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2012.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Hvordan kan kommuner ivareta etterlatte ved selvmord?

Bildet viser en ung mann som sitter på stranda med hodet i hendene
FOREBYGGING: Pårørende til personer som har tatt livet sitt, har forhøyet risiko for selv å ta sitt eget liv. Derfor kan det være selvmordsforebyggende å bistå de som står igjen. Illustrasjonsfoto: Sab Photo / Mostphotos

Det er avgjørende å støtte etterlatte etter selvmord over år, ikke uker. Fredrikstad kommunes kriseteam har gode erfaringer med samarbeid mellom profesjonelle og frivillige hjelpere.

En dag tidlig på sommeren 2020 kom jeg som del av kommunens kriseteam inn i en bolig. En voksen hadde tatt livet sitt i hjemmet, og ifølge kona hadde han mistet både jobben og livsmotet i kjølvannet av koronakrisen.

Hans egne to barn i tenårene hadde funnet faren sin død. Hva vil denne opplevelsen gjøre med disse barna? Hva kan vi bidra med? Hvordan skal vi jobbe best mulig i denne saken og i andre saker som likner?

Jeg ønsker med denne artikkelen å drøfte hvilke konsekvenser selvmord kan ha for etterlatte, og hvordan vi som profesjonelle kan bistå dem på best mulig måte. Særlig viktig er det å formidle brukerstemmen, altså tilbakemeldinger fra etterlatte om hvordan de ønsker å bli møtt og hjulpet.

Interessen for dette temaet har jeg fra mange års erfaring i jobben som psykiatrisk sykepleier i Fredrikstad kommunes kriseteam, hvor jeg ofte møter etterlatte etter selvmord.

Det siste året har jeg fått påfyll av nyere kunnskap om kriser, traumer og sorg som student på videreutdanningen «Krisehåndtering og traumebehandling» ved Universitetet i Tromsø.

Etterlatte trenger psykososial støtte

Hvert år tar mange mennesker livet sitt i Norge. Statistikken fra 2018 viser 674 selvmord, og for hvert av disse estimeres det ti nære etterlatte og berørte. Det utgjør 6740 mennesker (1–2).

For etterlatte ved selvmord vil krisereaksjonene og symptombelastningen være den samme som ved annen brå død, men i tillegg har de helt spesielle behov for psykososial støtte knyttet til at avdøde selv valgte å ta livet sitt (2).

Barn som etterlatte er i en særstilling ved at de skal bære tapet lengst, det vil si resten av livet. Hvordan foreldrene mestrer situasjonen, har mye å si for hvordan barna vil få det (3).

En etterlatt datter på ti år sa dette til meg en gang: «Jeg er så lei meg, men jeg tør ikke vise mamma at jeg er lei meg, for jeg er redd for at hun skal bli enda mer lei seg, så jeg går inn på do og skriker inne i håndkleet.»

Mange etterlatte ved selvmord sliter med skyld, selvbebreidelser og skam i tillegg til sorgen. Det er også fremdeles knyttet en del stigmaer til selvmord (4).

Edwin S. Shneidman, en av grunnleggerne av moderne suicidologi, beskriver etterlattes situasjon slik: «The person who commits suicide puts his psychological skeleton in the survivor's emotional closet.» (5, s. 38)

Krisereaksjoner må tas på alvor

Krisereaksjoner, lengsel og savn er normale reaksjoner på et tap og bør ikke sykeliggjøres. De vil vanligvis gå over av seg selv. Sorg og kriser kan også føre til alvorlige psykiske og fysiske helseplager.

Sørgende har høyere dødelighet, høyere hyppighet av uførhet samt høyere forekomst av medisinbruk og sykehusinnleggelser enn ikke-sørgende (6).

Sørgende har også økt selvmordsrisiko. Hos sørgende som de siste to årene har mistet foreldre eller ektefelle, er selvmordsraten fem ganger så stor som i resten av befolkningen (3).

Sørgende har også økt selvmordsrisiko.

Barn som har mistet foreldre eller søsken, har mer helseproblemer og økt selvmordsrisiko (7). Vi som jobber med mennesker i krise, bør ha kunnskaper om sorg og sorgbehandling og vite når og hvor vi skal henvise om sorgen blir langvarig eller komplisert.

Tidligere fasetenkning, at sorgen følger faste faser, er erstattet av ny kunnskap. «Tospor-modellen», utviklet av Margareth Stroebe og Henk Schut, ser sorgen som en prosess der de som sørger, veksler mellom å ha søkelyset på det som er tapt, men retter samtidig blikket fremover for å gå videre i livet (6).

Denne kunnskapen får konsekvenser for hvordan vi møter sørgende. Forskning på sorg og sorgbehandling er et relativt nytt felt og er ifølge Atle Dyregrov et «stebarn» til traumeforskningen (8). Suicidologien er også en nyere vitenskap, der forskning på etterlatte har vært det minst utviklede området til nå (5).

Hvem er de etterlatte?

Tidligere ble etterlatte brukt om den nærmeste familien, men i dag er det mer nyansert, og etterlatte blir brukt om en større krets. I tillegg til de nærmeste pårørende kan det dreie seg om andre i familien, venner, kjærester, medstudenter, arbeidskolleger og alle som opplever å ha nære bånd til avdøde.

Tidligere besto kjernefamilien av mor, far og barn, mens i dag er det vanlig at det etableres nye familier, ofte med nye barn. Familiekonstellasjoner kan være komplekse og kompliserte. Fra praksis ser vi at når vi reiser på et kriseoppdrag, avdekker vi ofte nye deler av nettverket som også har behov for hjelp.

Ved å tegne nettverkskart får vi en bedre oversikt. Om en elev på en skole tar livet sitt, vil mange medelever og lærere være svært berørt, og mange ønsker å få snakke med en profesjonell. Men også medpasienter og profesjonelle regnes som etterlatte hvis avdøde var under behandling.

Når en pasient eller en klient tar livet sitt, blir de som følger opp vedkommende, ofte sterkt følelsesmessig berørt. De profesjonelle har liknende reaksjoner på selvmord som andre etterlatte, men kan i tillegg bli utsatt for formell gransking av Helsetilsynet og syndebukkprosesser på arbeidsplassen (5).

I masteroppgaven til Anne-Lill Haddeland, leder for selvmordsforebyggende team ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Sør, er et av funnene at når barnevernskuratorer mister en klient i selvmord, vurderer mange å slutte i jobben (9).

«Postvention» er «prevention»

«Postvention» er et begrep som er relativt nytt og betegner alle tiltak som kan redusere de negative følgene selvmord kan ha for de etterlatte (2). Viktigheten av forebygging, eller «prevention», av selvmord er allment akseptert, og det har vært og er fortsatt stor oppmerksomhet på å identifisere årsakene til at mennesker tar sitt liv.

Disse funnene blir brukt til å kartlegge selvmordsrisiko. Det har vært mindre oppmerksomhet på konsekvensene selvmordet har for de etterlatte. Nyere forskning har tydeliggjort at etterlatte har forhøyet risiko for selv å ta sitt eget liv (7).

Selvmord i nære relasjoner er altså en viktig identifisert årsak til selvmord. Ergo kan det være selvmordsforebyggende å bistå etterlatte etter selvmord. I et slikt perspektiv blir det viktig å lære mest mulig om hvordan bistanden kan ytes best mulig – og å omsette kunnskapen i praksis.

Kommuner gir ulik krisestøtte

Det er kommunens ansvar å yte hjelp til etterlatte ved selvmord samt å bistå mennesker i krise. Veilederen «Etter selvmordet – Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord» gir råd og anbefalinger om hvordan hjelpen bør være, men det er opp til enhver kommune å organisere hjelpen (2).

Krisestøtte har til hensikt å normalisere reaksjoner, mobilisere nettverk og bidra til egenmestring (10). Det anbefales at alle kommuner har psykososiale kriseteam for å gi psykososial omsorg og støtte ved kriser, ulykker og katastrofer (2).

Tilbakemeldinger fra etterlatte og fagfolk er at hjelpen fremdeles er svært varierende fra kommune til kommune, og ikke alle som har behov for hjelp, blir tilbudt hjelp. Hva som defineres som en krise, er også forskjellig fra kommune til kommune.

Selv om veiledere og litteratur definerer selvmord som en krise, er det noen kommuner som anser selvmord som en personlig tragedie, og som ikke aktiverer kriseteamet fordi de mener det faller utenfor deres funksjon (11).

Ikke alle som har behov for hjelp, blir tilbudt hjelp.

Gry Lunde fra LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, uttalte til VG Nett i forbindelse med at veilederen ble utgitt, at hun var positiv til veilederen, men ønsket at den var mer forpliktende. Hun ønsket også at kommunene fikk pålegg, ikke bare råd og anbefalinger (12).

Etter et selvmord vil det være mange aktører involvert, og det er viktig å sikre gode rutiner for overføring av informasjon og flyt slik at hjelpen ikke stopper opp. Hjelpen bør koordineres på et høyere nivå.

Skoler, barnehager og fastleger er alle viktige deler av kriseoppfølgingen. Når krisen har lagt seg, kan man kople på frivilligheten og likemannsstøtte. Som en del av kriseteamet ser jeg hvor viktig det er for de etterlatte med samarbeid på tvers, slik at de blir ivaretatt på alle arenaer.

Hjelpen må være proaktiv

Det som går igjen av tilbakemeldinger fra etterlatte i litteratur og artikler som omhandler etterlatte ved selvmord, er at de ikke er i stand til å oppsøke hjelp selv når de er i krisesituasjonen. De ønsker at hjelpen kommer til dem (13).

Når man vet at vanlige reaksjoner ved en krise er sjokk, nummenhet, tankekaos, tilbaketrekking og en følelse av uvirkelighet, forstår man at det er vanskelig eller umulig selv å finne og be om hjelp. Krisestøtte i denne fasen har til hensikt å skape trygghet og dempe uro.

Forskning viser at etterlatte får mindre posttraumatiske plager hvis de får hjelp tidlig til å dempe uro (10). Det anbefales at hjelpen er proaktiv, det vil si at hjelpeapparatet aktivt tar kontakt med kriserammede, og at de tar kontakt på nytt hvis den rammede takker nei til hjelp første gang. Det holder ikke å gi telefonnummeret og be etterlatte ringe ved behov (13).

Umiddelbart etter et selvmord opplever kriseteamet at etterlatte ofte trenger praktisk hjelp i tillegg til krisestøtte. De kan være bekymret for økonomien, hvordan de skal klare å betale for begravelsen eller andre regninger.

De kan ha problemer med å håndtere sosiale medier og kan trenge hjelp til å kontakte begravelsesbyrå, skole og arbeidsplass. Mange kvier seg også for å dra tilbake til hjemmet hvis selvmordet skjedde der.

I veilederen for etterlatte ved selvmord anbefales det at politiet har et system for å rekvirere hjelp til rengjøring og rydding, men vår erfaring er at dette ikke alltid skjer. Det oppleves som traumatisk for etterlatte å måtte rydde og vaske etter et selvmord.

Jeg var selv ute på et kriseoppdrag en gang hvor barna satt i sofaen mens mor vasket blod etter at far hadde skutt seg i hjemmet. Sansene er aktivert i en stressituasjon, og syn, lukt og lyder kan være noe de etterlatte kan slite med lenge. Å klargjøre boligen og legge til rette for at etterlatte kan komme hjem igjen, er en viktig del av jobben vår.

Etterlatte ønsker hjelp over tid

En 13 år gammel gutt jeg snakket med etter at moren hadde tatt livet sitt, spurte om han brukte opp hjelpen hvis vi kom to dager på rad.

Tidligere hadde vi rutiner på at kriseoppfølgingen skulle bestå av én til fem samtaler, og ved behov ville vi bistå de etterlatte med å søke om hjelp via det ordinære hjelpeapparatet. I dag, basert på egen erfaring og oppdatert kunnskap, vet vi at etterlatte har behov for støtte mye lenger.

Allerede etter begravelsen opplever etterlatte at de får mindre oppmerksomhet fra omgivelsene.

Familie og venner mobiliseres i en krise, og mange synes det er godt med all støtten de får i begynnelsen. Men etter hvert avtar interessen, andre går videre, og det forventes at de etterlatte også gjør det. Allerede etter begravelsen opplever etterlatte at de får mindre oppmerksomhet fra omgivelsene.

Tilbakemeldinger fra etterlatte viser at de opplever det som godt at kriseteamet har kontakt over tid. En telefon før høytider eller bursdager kan utgjøre en forskjell.

Ved å følge opp etterlatte over tid får vi også anledning til å observere om sorgen forløper normalt, eller om de etterlatte behøver mer hjelp. Da kan kriseteamet kople på andre aktører som kan bistå de etterlatte i sorgarbeidet.

I sin masteroppgave «Mitt hjerte er ikke helt, det er halvt» har Eva Olsen studert etterlatte ved selvmord, deres opplevelse av selvmordet og erfaringer de har med hjelpeapparatet i etterkant.

Hennes funn viser at etterlate ved selvmord ikke fikk den hjelpen de hadde ønsket seg, og de etterlyste mer anerkjennelse, forståelse og omsorg fra skole, sosialt nettverk og kommunalt hjelpeapparat (4).

Vi samarbeider med frivillige organisasjoner

Fredrikstad ble kåret til årets pårørendekommune i 2019. Vesentlig for tildelingen var kommunenes pårørendesenter. Spesialkonsulent Leif Nybøle ved senteret leder det lokale prosjektet «Sammen om sorg». De ønsker å øke samhandlingen mellom ressursene som finnes, både innenfor tjenesteapparatet og i det frivillige.

Nybøle har også meldt inn et behov for felles prosedyrer for å ivareta etterlatte ved selvmord og narkotikarelatert død. Dette lokale prosjektet har blitt knyttet opp til det nasjonale END-prosjektet, som er et forskningsprosjekt ledet av Kari Dyregrov. De skal undersøke hvordan etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall har det fysisk, psykisk, eksistensielt og sosialt. 

Pårørendesenteret er et godt sted for etterlatte å dele tanker og erfaringer og sortere kaos. Pårørendegrupper tilrettelegger og stimulerer til normal sorgbearbeidelse og har et nettverk av personer med egne erfaringer som har en helt spesiell verdi for etterlatte.

God ledelse er avgjørende

Samme hvor kunnskapsrike og erfarne de ansatte i et kriseteam er, så er det avgjørende at ledelsen har klare mål for kvaliteten på tjenesten. En god ledelse må arbeide ut fra ressurser og økonomi, men som 22. juli-kommisjonen skriver i sin rapport, «[…] så teller ressurser, men bruken avgjør» (14).

Når en krise oppstår, må vi skyve på planlagte gjøremål.

De som skal arbeide med kriser, må få faglig påfyll jevnlig, og tjenesten må organiseres slik at medlemmene får mengdetrening ved at de deltar på kriseoppdrag med jevne mellomrom. Alle som jobber i kriseteam, har også andre oppgaver.

Det betyr at når en krise oppstår, må vi skyve på planlagte gjøremål. Det krever god ledelse å hjelpe de ansatte til å vekte hva som er viktigst i slike situasjoner. Ofte medfører krisehåndtering belastninger på kolleger som må steppe inn. Det er et lederansvar å fordele oppgavene og skape forståelse hos alle som blir berørt.

Konklusjon

Mye oppdatert kunnskap om kriseoppfølging og sorg kommer fra hendelsene 22. juli. Både 22. juli-kommisjonens rapport og Helsetilsynets kartlegginger viser at befolkningen får ulik hjelp, avhengig av hvor de bor. Kommunene har rustet seg siden rapporten ble utgitt, og det er håp om at tilbudet i dag er mye bedre.

I innledningen på denne artikkelen startet jeg med å beskrive en fiktiv hendelse. Den likner veldig på situasjoner vi i kriseteamet ofte møter. Jeg stilte spørsmål om hvordan vi skal jobbe best mulig i en sånn sak og i saker som likner.

Jeg vil hevde at vi nå tenker og jobber på en helt annen måte i Fredrikstad kommune når det gjelder etterlatte ved selvmord enn vi gjorde for bare to år siden. Vi er nå bedre forberedt når krisen inntreffer, og tenker langt mer planmessig på langsiktig ivaretakelse.

Basert på forskning og egne erfaringer har jeg forsøkt å dokumentere at det er helt avgjørende å støtte etterlatte etter selvmord over år, ikke uker.

Jeg har også forsøkt å vise hvor viktig det er med et godt samarbeid mellom profesjonelle og frivillige. Hvis vi får alt dette til å fungere, tror jeg at vi kan hjelpe langt flere etterlatte til et bedre liv, og at vi på sikt kan håpe på å se resultater i selvmordsstatistikken.

Referanser

1.      Folkehelseinstituttet. Dødsårsaksregisteret. Selvmord etter kjønn, alder og dødsmåte. Tilgjengelig fra: http://statistikkbank.fhi.no/dar/ (nedlastet 01.06.2020).

2.      Helsedirektoratet. Etter selvmordet – Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord. Oslo; Helsedirektoratet; 2011. IS-1898.

3.      Bugge KE, Eriksen H, Sandvik O. Sorg. 3. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2011.

4.      Olsen E. Mitt hjerte er ikke helt, det er halvt. En kvalitativ undersøkelse av hvordan etterlatte blir ivaretatt av hjelpeapparatet etter et selvmord i nær familie. (Masteroppgave.) Halden: Høgskolen i Østfold, Avdeling for helse og sosialfag; 2016.

5.      Larsen K. Bokanmeldelse: Postvention in action. The international handbook of suicide bereavement support. Suicidologi. 2018;3:38–40.

6.      Stroebe M, Stroebe W, Schut HAW. Helsemessige følger av sorg. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2011;48:883–97.

7.      Dyregrov A, Dyregrov K, Kristensen P. Hva vet vi om sorg og komplisert sorg? Psykologisk.no. 26.09.2014. Tilgjengelig fra: https://psykologisk.no/2014/09/hva-vet-vi-om-sorg-og-komplisert-sorg/ (nedlastet 01.09.2020).

8.      Feyn S. Sorgen er blitt et stebarn. Dagsavisen. 09.07.2014 . Tilgjengelig fra: https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/sorgen-er-blitt-et-stebarn-1.285598 (nedlastet 01.06.2020).

9.      Haddeland A. Selvmord som tema for kurator i barnevernstjenesten. Hvordan påvirkes kurators arbeidssituasjon når en klient tar sitt liv? (Masteroppgave.) Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for klinisk medisin; 2012.

10.    Helsedirektoratet. Mestring, samhørighet og håp. Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer. Oslo: Helsedirektoratet; 2016. IS-2428.

11.    Hoel TL. Toppmøte 2017: Etterlatte ved selvmord har store utfordringer. Erfaringskompetanse.no. 27.04.2017. Tilgjengelig fra: https://erfaringskompetanse.no/toppmote/toppmote-2017-etterlatte-selvmord-store-utfordringer/ https://erfaringskompetanse.no/toppmote/toppmote-2017-etterlatte-selvmord-store-utfordringer/ (nedlastet 15.03.2020).

12.    Nilssen D, Svendsen SH. Mener etterlatte ikke får god nok oppfølging etter selvmord. VG.no. 14.07.2012. Tilgjengelig fra: https://www.vg.no/forbruker/helse/i/xLx0X/mener-etterlatte-ikke-faar-ikke-god-nok-oppfoelging-etter-selvmord (nedlastet 30.03.2020).

13.    Dyregrov K. Hvilken hjelp ønsker etterlatte ved selvmord? Suicidologi. 2004;9:8–11.

14.    NOU 2012: 14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo: Departementets servicesenter, Informasjonsforvaltning; 2012.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.