Sykepleierstudenter må lære seg fag­terminologi og systematisk kommunikasjon

Studenter ved Høyskolen Diakonova i Oslo.
AKADEMISERING: – Også sykepleierstudenter må læres opp til å lese og forstå forskning, de må kjenne til og kunne bruke fagterminologi, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra tidligere Høyskolen Diakonova, nå VID vitenskapelige høyskole, i Oslo.

Det kreves av oss sykepleiere at vi tar i bruk forskning i vårt arbeid. Da må vi faktisk forstå forskningen, skriver Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen.

I flere fora diskuteres en såkalt akademisering av sykepleiefaget i negative vendinger. Jan Messel, forsker ved Oslomet, påpekte i 2016 at «det er uenighet om det [er] bra eller dårlig at profesjonsutdanningene blir mer teoretiske. Noen mener dette truer profesjonenes egenart mens andre mener dette sikrer en forsvarlig yrkesutøvelse».

Litteraturanmelder og daværende sykepleierstudent (nå ferdig utdannet sykepleier) Cathrine Krøger har blant annet skrevet om hvordan lærebøker i sykepleiefaget har et utilgjengelig språk, og om «en massiv frustrasjon over profesjonsfagene som er i ferd med å krakelere under teoripresset».

TEMA: Tåkeprat i sykepleierutdanningen

Krøger viser også til en uhensiktsmessig overvekt av etikk, kommunikasjon og sykepleieteoretikere på bekostning av naturvitenskapelige og kliniske fag. For henne er blant annet dette eksempler på en «teoretisering» av et praktisk fag – og en slik skjevdeling er selvsagt ikke positivt.

Må forstå forskningen

I Dagsavisen nylig etterlyste Skoghaug og Luther fra Fagforbundet at «instituttledelse, fakultetsledelse og rektorer tar ansvar for kompetansen til nyutdannede sykepleiere, vernepleiere, barnehagelærere, sosialarbeidere og grunnskolelærere. De nye universitetene består hovedsakelig av utdanninger som skal utdanne yrkesutøvere til praktisk arbeid i det norske samfunnet».

At ledere tar ansvar for studentenes kompetanse, setter jeg min lit til. Og sykepleie er fremdeles et praktisk yrke. Men: Det kreves av oss sykepleiere at vi kan gjøre observasjoner, rapportere om disse til annet helsepersonell (som for eksempel leger), og at vi tar i bruk forskning i vårt arbeid – og da må vi faktisk forstå forskningen!

En kunnskapsbasert helsetjeneste

Stortingsmeldinger, nasjonale veiledere, faglige retningslinjer og andre nasjonale føringer vektlegger betydningen av en kunnskapsbasert helsetjeneste. Dette innebærer blant annet at helsetjenesten skal ta i bruk ny forskning, involvere og samarbeide med brukere og pasienter, og anvende fagkompetanse og klinisk skjønn.

Det innebærer at også sykepleierstudenter må læres opp til å lese og forstå forskning, de må kjenne til og kunne bruke fagterminologi. Som ferdig utdannede sykepleiere skal de ta forskning og fagterminologi i bruk for å kunne vurdere om den praksisen de møter, er kunnskapsbasert, med utgangspunkt i forskning, erfaring og pasientmedvirkning – ikke kun basert på en «slik har vi alltid gjort det»-tankegang.

Som forelesere må vi få frem dette budskapet, og vi må rette oppmerksomheten mot hva slags fagterminologi som er viktig i møte med helsetjenesten – og hvorfor.

«Uoversatte engelske ord»

«Jålete forskere er mer opptatt av å framstå som akademiske enn å bli lest av mange», mener redaktør Nina Kristiansen i forskning.no. «Forskere skriver ikke alltid så godt. Ofte forstår de ikke engang hverandre. Selv forskere innenfor de ulike helsefagene kan slite med å lese hverandres vitenskapelige artikler», hevder hun. Om dette stemmer, er vi på ville veier, etter min mening.

Jeg mener at optimal kommunikasjon mellom helsepersonell krever bruk av fagterminologi. Det betyr at sykepleierstudenter må lære seg denne terminologien. Men: Fagterminologi er for meg ikke ensbetydende med de begrepene Krøger trekker frem som «uoversatte engelske ord»; hun nevner som eksempler «resiliens», «health literacy», «self-efficacy» og «surfaceacting».

Jeg vil påstå at det er en forskjell på det språket Krøger omtaler så negativ, og behovet for å kommunisere med bruk av fagterminologi. Fagterminologi for meg kan være latin, eller medisinske ord og uttrykk som gjør at de som skal samhandle, forstår hverandre.

Et felles språk

Kommunikasjon er viktig innen sykepleie. Sykepleiere skal gjøre observasjoner av pasienten, for så å dokumentere og rapportere disse observasjonene videre til kolleger.

Disse kan være leger – eller sykepleiere – med ikke-norskspråklig bakgrunn. Latin er medisinens felles språk, og noe både leger og sykepleiere lærer – og bør lære – under utdanningen.

Da jeg var nyutdannet, var det ikke uvanlig at vi omtalte pasienten som at «han puster dårlig». Det blir mer presist og forståelig å si at pasienten har en respirasjonsfrekvens på 24 og bruker hjelpemuskulatur. Slik fagterminologi insisterer jeg derfor på at studenter skal lære seg.

Et forståelig språk

Denne fagterminologien er derimot ikke for bruk i møte med pasienter eller pårørende! Vi må skille mellom hvordan vi snakker til en pasient eller pårørende, og hvordan vi snakker med en kollega om en pasient. Kunsten blir å utdanne sykepleiere som er gode på begge deler: både det å formidle egne observasjoner på en systematisk og presis måte som ikke medfører misforståelser, og å formidle viktig informasjon til pasienter og pårørende på et språk som er forståelig for dem.

Det som blir viktig, er å snakke samme språk. Dette bør være et språk som er forståelig på tvers av utdanningsnivå. Forskning har vist at der kommunikasjon og samhandling fungerer, øker også pasientsikkerhet, kvalitet og effektivitet (1–3).

Mastersyken

Krøger – med flere – kommer også med krass kritikk av den såkalte mastersyken, som ifølge dem medfører utviklingen av et eget stammespråk, som studenter og andre gjerne ikke har forutsetninger for å forstå.

Men studier samlet av Nasjonal fagstrategisk enhet for utdanning og forskning innen helse- og sosialfag indikerer blant annet at bruk av masterutdannede sykepleiere i sykehus kan bidra til mer fleksibel og effektiv respons i akuttsituasjoner, bedre oppfølging av pasienter med komplekse behov og bedre pasienttilfredshet og livskvalitet. De kan bidra til å redusere mortalitet, morbiditet, reinnleggelser og lengden på sykehusoppholdet. Dette må jo være noe vi ønsker?

Økte krav til sykepleiere

Krøger hevder videre at «den politiske viljen til å gjøre noe med tåkeprat og teoripress på sykepleiestudiet er fremdeles fraværende i Kunnskapsdepartementet. Klarspråk er overlatt et annet departement».

Jeg har store forhåpninger til det pågående arbeidet med RETHOS – Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene – som er initiert av Kunnskapsdepartementet. Utgangspunktet for dette arbeidet var at helse- og velferdstjenestene ikke har god nok innflytelse på det faglige innholdet i sine egne utdanninger, og at kompetansen til nyutdannede ikke i tilstrekkelig grad imøtekommer tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene.

Jeg håper at man i dette arbeidet tar inn over seg de økte kravene til sykepleiere. Dersom man skal opprettholde fokuset på emner som etikk, sykepleieteoretikere og forskningsmetoder, ved siden av anatomi/fysiologi og patofysiologi, og samtidig få inn for eksempel viktige nye områder som bruk av helseteknologi, er kanskje tiden inne for å utvide studiet? Eventuelt å revurdere innholdet i utdanningen, slik at dette er tilpasset de faktiske behovene i sykepleieres hverdag.

Til pasientens beste

Akademisering er ikke uheldig, men noe som tvinger seg frem på grunn av kravene til kunnskapsbasert praksis, til kvalitet og pasientsikkerhet. Det er derimot viktig å ha et fast blikk på hva man legger i akademiseringsbegrepet. Jeg har derfor følgende råd til alle som utdanner sykepleiere:

  • Unngå tungvint og uforståelig språkbruk. Snakk og skriv slik at studenter kan forstå det, og la dem skrive slik at medstudenter kan forstå det. Men: Krev at de lærer seg fagterminologien og systematisk kommunikasjon.
  • Husk at det viktigste for sykepleiere bør være pasientsikkerhet og ‑kvalitet. Sykepleiere skal forebygge komplikasjoner og fremme effektene av tiltak som iverksettes – til pasientens beste.

Referanser

1.         Carney B, West P, Neily J. Differences in nurse and surgeon perceptions of teamwork: implications for use of a briefing checklist in the OR. AORN. 2010;91:722–29.

2.         Makary MB, Sexton JB, Freischlag JA, Holzmueller CG, Millmann A, Rowen L, et al. Operating room teamwork among physicians and nurses: teamwork in the eye of the beholder. J Am Coll Surg. 2006;202:746–52.

3.            Mills P, Neily P, Dunn E. Teamwork and communication in surgical teams: implications for patient safety. J Am Coll Surg. 2007 januar;206(1):107–12.