Psykisk syke skal ikke isoleres i fengsler
Sivilombudsmannen vil ha slutt på isolasjon av psykisk syke i fengsler. Også FNs torturkomité er kritiske til omfanget av isolasjonstiltak i Norge, skriver Per Helge Måseide.
Sivilombudsmannen vil ha slutt på isolasjon av psykisk syke i fengsler. Også FNs torturkomité er kritiske til omfanget av isolasjonstiltak i Norge, skriver Per Helge Måseide.
Sykepleielederes økonomiske beslutninger påvirkes ofte av profesjonslojalitet, skriver Jens Kristoffer Hertel og Runar Danielsen.
Vi kunne fått mye mer helse for akkurat de samme pengene hvis vi fikk lov til å slutte å sløse, skriver Torgeir Bruun Wyller.
Jeg forstår at det er irriterende når man har vikarer overalt på huset. Men jeg forstår ikke at det ikke går an å gi kritikk på en mer konstruktiv måte, skriver Tormod Skara.
Verdig liv på sykehjem krever kort og godt nok ansatte med riktig kompetanse og tid til å gjøre jobben, skriver Iren Mari Luther.
Da jeg som nyutdannet sykepleier begynte på kirurgisk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim, som det da het, ble jeg overveldet over alt jeg skulle håndtere på egen hånd. Plutselig sto jeg der i mange nye, fremmede situasjoner som jeg ikke ante hvordan jeg skulle håndtere.
Jeg hadde vitnemålet mitt fra sykepleien på Gjøvik og kunne i teorien alt som trengtes for å utøve sykepleie på en sengepost. Men å vite hvordan jeg skulle håndtere alle møtene med de ulike pasientene i utfordrende situasjoner, var det ingen bok som kunne forberede meg på.
Jeg hadde lest Benner sin bok Fra novise til ekspert på skolen og skjønt at dette området kunne jeg bare lære meg gjennom å observere andre i arbeid, reflektere over det og derfra finne min egen måte å jobbe best mulig på.
Jeg har alltid vært interessert i egenutvikling, og gjennom mange møter med ulike coacher, veiledere og tilfeldige samtaler har jeg funnet ut at det er mest hensiktsmessig å lytte til de som ser ut til å håndtere sitt eget liv og sin jobb på en god måte.

Det gikk ikke mange dagene før jeg skjønte at søster Anna, med sine røde krøller og glødende engasjement, var en av dem jeg skulle observere nøye – hun så ut til å vite hva hun holdt på med, og håndterte alle situasjoner på strak arm med både faglig styrke og trygg framtoning.
Jeg hang meg på Anna som en klegg de neste månedene og lærte utrolig mye av å observere henne og måten hun jobbet på. Heldigvis var hun også glad i å lære bort, så jeg kunne spørre henne om alt mellom himmel og jord.
På den tiden var det fortsatt firemannsrom på RiT, og jeg kunne stå med et sårstell ved seng 2 mens jeg overhørte samtalen mellom Anna og pasienten i seng 3. Jeg lyttet og lærte hvordan jeg kunne kommunisere med pasienten på en måte som fikk pasienten til å føle seg trygg og ivaretatt.
På den måten kunne jeg selv prøve meg fram i egne pasientmøter og lærte etter hvert hva som fungerte, og noen ganger hva som absolutt ikke fungerte.
I sommer har akuttmottaket tatt inn sommervikarer som er studenter, enten på sykepleien eller medisinstudiet, i utgangspunktet for å løse et kapasitetsproblem hvor oppgavene ofte overstiger antall personale til å løse dem.
Til å begynne med må jeg være ærlig å si at jeg var skeptisk til å fylle opp vaktene med personale som ikke kunne ta ansvar for pasientene selv og utføre alt som en ferdig utdannet sykepleier kunne gjøre. Men med god tilrettelegging og avklaring av hvilke oppgaver som kunne delegeres, viste det seg at det fungerte veldig bra!
Studenter som er arbeidsomme, ivrige og positive, ble en stor avlastning, og vi fikk gjort mye mer sammen enn jeg kunne klart alene.
Det som er enda bedre, er at dette er en gyllen mulighet for studentene til å se hvordan arbeidet foregår i et akuttmottak allerede før de kommer ut i arbeid. Det å kunne være i miljøet, bli kjent med rutinene, folkene, opparbeide seg en erfaring med å håndtere mennesker og observere andre i arbeid er av stor verdi! Man blir kjent med hverandres oppgaver på tvers av profesjoner, og vi som har jobbet en stund, får høre hva som er nytt i utdanningen – som nok har endret seg en del siden jeg begynte for 20 år siden!
I akuttmottaket møter vi stadig nyutdannede leger og sykepleiere, og det er stor forskjell på de som har jobbet før eller ved siden av studiene, og de som er ferske i møte med pasienter.
Ikke bare går samtalen lettere og pasientene føler seg tryggere, men det faglige og oppmerksomheten hos den nyutdannede kan også få et større fokus når man ikke bruker så mye energi på å «være i samtalen».
Trygghet i utførelsen av sitt yrke handler ikke bare om hva en har lært i teorien, eller om man kan treffe en blodåre når man stikker. Det handler også om å møte mennesker der de er, skape trygghet, støtte og forklare på en måte som legger til rette for at pasienten kan best forklare sine symptomer og samarbeide med oss om best mulig behandling og tilheling av sykdom.
Denne overføringen av kunnskap og erfaring kan kun foregå gjennom å jobbe sammen, observere hverandre og reflektere sammen med andre.
Jeg vil presisere at jeg på ingen måte mener man kan erstatte ansvarsvakter som skal bemannes med sykepleier, med noen studenter, uansett hva man studerer. Stillinger skal bemannes med den profesjonen som er tiltenkt, for å ivareta både egen og pasientens sikkerhet. Studenter skal gå på toppen av lovpålagt bemanning, som en ekstra ressurs i travle tider.
Det å sette inn andre profesjoner, eller studenter, i roller som krever egnet kompetanse, er å gamble med pasientenes, profesjonenes og ikke minst studentenes sikkerhet. Jeg ville ikke vært den som ble sittende med ansvaret om en pasient ikke fikk nødvendig helsehjelp fordi man ikke visste hvilket ansvar man tok på seg.
Vil man utdanne trygge, flinke helsearbeidere som har lyst til å være i yrket i mange år, må vi dekke det som skal dekkes, og deretter legge til rette for god opplæring med trygge folk i ryggen, som er til stede der pasienten er! Vi løser ingen sykepleiermangel ved å erstatte sykepleiere med annet personell, tvert imot skaper vi uholdbare arbeidssituasjoner som gjør at enda flere flykter fra yrket!
La oss alle være bevisste hvilket ansvar vi tar på oss, og gir fra oss – så er vi på riktig vei :)
God sommer!

Vi er vitne til et storstilt omstillingsprosjekt, som vil påvirke oss alle, skriver Torbjørn Solberg.
Hva er poenget med tre års utdannelse når enkelte kommuner og ledere lar hvem som helst få ta rollen som sykepleier? spør Vidar Pedersen.
Langt inn i det 20. århundret var skam og sosial fordømmelse realiteten for ugifte kvinner som ble gravide, skriver Terje Carlsen.
Dette gjorde vondt. Fryktelig vondt. Men jo mer hun tenkte, jo mer hun forsøkte å følge med, jo mer frynsete ble hun.
Her sitter vi da, sommeren 2018. Vi kan operere et foster i mors liv, men vi kan ikke tilby pasientene våre et akseptabelt inneklima og frisk luft, skriver Tanja Vatnås.
Å jobbe med bemanning i helsevesenet er som å fylle en lekkende bøtte: Det går an, du kan bare aldri ta den vekk fra krana og sette den fra deg, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
Alt ligger til rette for at norske sykepleiere med spesialisering på masternivå kan få forskrivningsrett, skriver Hilde Wøien, Edel J. Svendsen og Ragnhild Hellesø.
Over år har sykepleiere blitt ansatt i stedet for hjelpepleiere når disse har sluttet eller gått av med pensjon. Har det vært en riktig prioritering? spør Gro Lillebø.
Nå i sommerferien, hvor alkoholbruk er mer vanlig, kan mange kvinner ha et alkoholkonsum som er skadelig for et foster i den tidlige utviklingsfasen, skriver Frode Kavli.
Bibelen har jeg ikke lest i siden konfirmasjonsdagene, og det er virkelig en stund siden, skriver Tanja Vatnås.
Både teorien og den praktiske erfaring blir satt i klemma når alt skal læres på bare tre år, skriver Elisa Stenberg.
Jeg ønsker selv å kunne velge hvor mye av mine ubearbeidede traumer jeg skal dele med et nytt menneske, skriver @liksomliv.
Sinne handler i liten grad om hva barnet gjør. Det handler ofte om hvordan du tenker om deg selv og barnet i situasjonen, skriver artikkelforfatteren som har utviklet en foreldreveileder i sinnemestring.
Sykepleiere trenger mer kunnskap om datasystemene de skal bruke i arbeidslivet. Samarbeid med IT-studenter allerede i studiene kan gi dem kompetansen de trenger, mener kronikkforfatterne, som er studenter ved NTNU.
Uansett hvor mye de (Harstad kommune) med loven i hånd kan si at de kan bruke sin styringsrett, så er det så lite klokt som det er mulig å bli.
For et døgn siden satt jeg på flyplassen Evenes, og tenkte på sykepleiere i nabokommunen Harstad. Jeg hadde et ønske om å skrive en støtteerklæring til dem som nå må gå 44 minutters nattevakter fordi de nekter å underskrive en turnus som innebærer arbeid hver andre helg. Den blir i mediene kalt for en katastrofeturnus eller som jeg ser det en straffeturnus. Mobilen var alt jeg hadde i nærheten, og innlegget ble valgt bort.
Egentlig så blir jeg helt matt av den behandlingen en arbeidsgiver kan velge å ta. Det er fullt lovlig å bruke sin styringsrett, og når det ikke er enighet om en turnus skal man gå etter arbeidsmiljøloven sine bestemmelser. MEN er det klokt av arbeidsgiver denne gang? Uansett hvor mye de (Harstad kommune) med loven i hånd kan si at de kan bruke sin styringsrett, så er det så lite klokt som det er mulig å bli.
Det er manko på sykepleiere, og det er kommunen som trenger dem. Egentlig så kan sykepleiere velge å vrake hvor de skal arbeide i dag hvis de vil. At det er vanskelig for mange å skifte arbeid på grunn av at de har tilknytning til lokalsamfunnet er en annen sak. De velger å bli. Mest sannsynlig fordi at de liker yrket, og trives med arbeidet.
Omdømme er likevel viktigere enn Harstad kommune velger å ta inn over seg. Den behandlingen av ansatte som de nå har valgt, ryktes fort. Vi følger alle med i mediene, og vi merker oss hvem som velger å gjøre seg attraktive. Det skulle da bare mangle når vi skal finne oss en arbeidsgiver vi gjerne vil bli hos i mange år fremover. Da skal respekten være gjensidig og dagene forutsigbare.
Helgene er høyt skattet i vårt yrke som for de fleste andre. Det er da vi kan ha hele dager med fri til familie og venner. Det burde ikke være noen stor overraskelse.
I parforhold er den gjensidige respekten og tilliten alfa og omega. Vi vil behandles fint, og det fører med seg trivsel som gjør at vi blir værende. Det skiller seg ikke så langt fra hvordan arbeidsgiver og arbeidstakere skal forholde seg til hverandre.
Når uenigheten kommer så er det selvsagt greit at vi har spilleregler, MEN følg dem klokt. Ikke slik Harstad denne gang i rein vrangskap har valgt. Harstad kommune signaliserer så tydelig at hvis vi ikke får det som vi vil, så skal dere jaggu få kjenne hvor galt det kan bli. Det er den reneste idioti synliggjort i praksis.
Det blir som en tverrpeis av en konemishandler som truer med riset, om kona tenker på å være uenig. Hun blir av frykt for represalier, men trives ikke. Før eller siden så makter hun løsrivelsen, og kommer aldri tilbake. Dusten som tilsynelatende hadde makta sitter igjen med skjegget i postkassa.
Råd og veiledning med en realitetsorientering tidlig kan bidra til at det ikke går skeis, og samarbeidet om en felles fremtid kan man enes om så lenge man er villig til å lytte, og gi litt fra begge sider. Det har ikke arbeidsgiver klart denne gangen.
Dere har rett nok kutta ut 44 minutters nattevakter (etter dårlig omtale vil jeg tro), men dere holder fast på arbeid annenhver helg.
Det verken beholder eller rekrutterer dere sykepleiere på.
Det er lov til å snu. Lykke til.
Vi ønsker alle å få best mulig behandling ved alvorlig sykdom, men den «beste» behandlingen er ikke alltid den livsforlengende, skriver Liv-Ellen Vangsnes.
Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene.
Jeg husker deg. Du var så sint, rastløs. Nylige funn av demensmarkører. Alzheimers sykdom, du også.