fbpx Sykepleien vi lærer på skolen, blir kvalt av effektivitetskrav og dårlig samarbeid Hopp til hovedinnhold

Sykepleien vi lærer på skolen, blir kvalt av effektivitetskrav og dårlig samarbeid

Sykepleiere på vaktrom
IKKE SOM GLANSBILDET: – Hvor kommer frustrasjonen ut? Jo, på vaktrommet. Der klages det til den store gullmedaljen, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Erik M. Sundt

Manglende samarbeidsevne og vilje til forandring gjør det nærmest umulig å yte helhetlig sykepleie, skriver Vigdis Hovd.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Da jeg var ferdig på sykepleierstudiet, var jeg ganske euforisk. Endelig! Ferdig med tre lange år, og endelig kunne jeg kalle meg sykepleier! Jeg forsøkte da å samle noen tanker om hva jeg hadde lært i løpet de tre årene.

Det første jeg kom på, var at jeg hadde lært grunnleggende anatomi, fysiologi, sykdomslære og mange prosedyrer. Det var en enkel og konkret tanke – men jeg hadde jo lært så mye mer! Nemlig sykepleie! Men hva er egentlig det? Jeg tenkte lenge over dette, og forsøkte å skrive ned noen setninger.

Jeg hadde jo lært så mye mer! Nemlig sykepleie!

Et privilegium

Jeg hadde lært mye om mennesket, om meg selv og hvordan jeg kan møte andre mennesker. Jeg lærte hvordan jeg i rollen som sykepleier kan forsøke å møte hvert individs individuelle behov. Får jeg dette til, vil min økte kunnskap på dette feltet forhåpentligvis gjøre det enklere for individet å håndtere sin egen helse.

Videre tenkte jeg at sykepleieren på mange måter er som en losbåt gjennom hver havn i helsevesenet – som loser pasienten fra instans til instans. Muligheten til å påvirke og optimalisere denne reisen for hvert menneske jeg møter på min vei, ser jeg på som et privilegium. Det er nettopp denne muligheten som gjør at jeg med stolthet kaller meg sykepleier.

Med disse euforiske tankene og ønske om å utøve god og helhetlig sykepleie startet jeg på min yrkeskarriere, som jeg trodde skulle bli slik dette glansbildet viser.

Misnøye og dårlig samarbeid

Nå har det gått i overkant av et år siden jeg for meg selv for første gang definerte hva sykepleie er. Det er et år siden jeg startet på min yrkeskarriere, med stort mot og store tanker. I løpet av det året har jeg opplevd mye rart i min jobb som sykepleier på sengepost.

Det første som slo meg, var hvor hierarkisk helsevesenet er, og hvor lav status sykepleieren har i dette hierarkiet. Dette var noe jeg trodde hørte fortiden til, men sannelig henger det igjen fortsatt.

Dette var noe jeg trodde hørte fortiden til, men sannelig henger det igjen fortsatt.

Jeg har opplevd mange misfornøyde sykepleierkolleger og mye dårlig samarbeid på tvers av avdelinger og instanser. Det er akkurat som om vi glemmer at vi faktisk har et felles mål – nemlig å yte best mulig sykepleie til pasienten. Det er nesten som om pasienten kommer i skyggen av rutiner og andre praktiske ting.

Rydder og vasker det vi må

Jeg ser at kravet om effektivitet og det å bruke minst mulig ressurser ofte kommer foran pasienten. Som sykepleier blir man derfor dradd i begge retninger: Vi skal yte god og helhetlig sykepleie, samtidig som vi skal rekke mest mulig på kortest mulig tid med færrest mulige ressurser.

Hvor kommer frustrasjonen ut? Jo, på vaktrommet.

Og det aksepterer vi. Vi synes det er helt greit at kolleger fra andre yrkesgrupper ikke sier hei, og vi rydder og vasker det vi må, for at driften skal gå rundt.

Så hvor kommer frustrasjonen ut? Jo, på vaktrommet. Der klages det til den store gullmedaljen. Vi snakker om dårlige lønninger, manglende respekt fra andre yrkesgrupper, hvor mye tid vi hadde spart hvis vi hadde sluppet å vaske så mye som vi gjør, og om hvordan vi på grunn av manglende ressurser ikke har mulighet til å tilrettelegge etter pasientenes behov.

Gammeldagse holdninger

Så hva tenker jeg egentlig etter ett år i helsevesenet? Jeg tenker at vi henger etter i utviklingen fra «den virkelige» verdenen: Gammeldagse og konservative holdninger henger fortsatt igjen, og vi føyer oss. For å si som flere av mine erfarne sykepleierkolleger har sagt: Det går fortere å bare si «Jaha, greit. Da gjør vi det» enn hele tiden å ta opp kampen for å bli snakket til på en likeverdig måte. Vi føyer oss, for det er det mest effektive.

Vi loser pasienten gjennom helsevesenet, men vi får ikke ytt vårt fulle potensial.

Sykepleien vi lærer på skolen, finnes fortsatt i tankene og handlingene til sykepleierne, men den blir altfor ofte kvalt av dagens effektivitetskrav og manglende samarbeidsevne på tvers av yrkesgrupper og avdelinger. Vi fungerer på mange måter som dårlig vedlikeholdte losbåter med halvert motorkraft: Vi loser pasienten gjennom helsevesenet, men vi får ikke ytt vårt fulle potensial.

Tjukk tåke

Når jeg nå sitter her ved mitt kjøkkenbord og funderer, så tenker jeg at glansbildet jo fortsatt er det samme: «Jeg vil fortsatt yte helhetlig sykepleie.»

Jeg ser likevel at det nesten er umulig å utøve sykepleie etter mitt ideal, slik situasjonen er i min arbeidshverdag som sykepleier. Jeg ser at manglende samarbeidsevne, og manglende vilje til forandring, ligger som en tjukk havtåke over arbeidshverdagen. Sykepleieren i dag holder losbåten flytende med det man har for hånden, slik at her-og-nå-situasjonen opprettholdes.

Det finnes ingen ressurser igjen til å se fremover, og vi risikerer å glemme pasienten på veien. Det er ikke før havtåken letter at den vedlikeholdte losbåten kan se fremover og gjøre sin jobb slik det opprinnelig var tenkt, og forsikre seg om at båten kommer trygt til havn.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.