Tanker om yrkesstolthet

Sykepleieflukten har blitt diskutert mye. I flere artikler diskuterer man –  ut fra ulike vinklinger –  hvordan man kan minske eller stoppe flukten med utgangspunkt i hvorfor sykepleierne bytter yrke. Dette er blant annet gjort av både Statistisk sentralbyrå (1) og Sykepleien (2, 3). Flere av artiklene har drøftet hvorfor sykepleierne slutter i yrket og tar opp ulike problemstillinger. Det kan også være interessant å se på hvorfor sykepleierne blir i yrket.

Utdannet på 50- og 70-tallet

I noen år har jeg intervjuet pensjonerte sykepleiere om deres liv som yrkesaktive sykepleiere. Dels har intervjuene vært individuelle og dels fokusgruppeintervju. De eldste var utdannet på 1950-tallet og de yngste på 1970-tallet. Noen tar fremdeles enkelte ekstravakter, og flere deltar i tilbud med pasientvenner, i demensomsorgen og pensjonistforeninger, for å nevne noe.

Sykepleierne kommer fra hele landet, men er nå pensjonister og bosatt i Finnmark. Spørsmålet «Hvorfor ble du i sykepleien?» har ikke vært direkte stilt i intervjuene. Likevel kan man finne mange kommentarer som direkte eller indirekte gir en pekepinn på hvorfor de ble nettopp det.

Det finnes ikke noe enkelt svar på spørsmålet, fordi mange faktorer spiller inn. Men fellesnevneren for alle som ble intervjuet, var at de var grunnleggende interessert i mennesker og hadde et ønske om å bidra. Dette kan gjøres i mange yrker, så her er det risiko i form av at man kan skifte yrke.

Elev, ikke student

Sykepleierne jeg snakket med, ble utdannet den gang man ennå var elev og ikke student. Utdanningen dannet et viktig fundament for alle informantene. «Vi ble godt tatt vare på», «vi ble tatt med på alt», «vi måtte ta ansvar, kanskje altfor mye noen ganger». Det å bli sett som elev, samt føle at man hadde noe å bidra med, var viktig. Å bli spurt om å ta en ekstravakt var en anerkjennelse av ens egne ferdigheter.

Det var ikke alltid like artig å terpe på ting i praksis, men når man nå ser tilbake ser en at dette har vært fundamentalt. «Å få det i fingrene», «å få det i ryggmargen», «å kunne kjenne hvordan pasientens hud var», «at han lå godt», «ennå snur jeg meg når jeg går ut av rommet og ser at alle ligger godt og at alt er i orden», er blant tilbakemeldingene jeg har fått.

Det blir også presisert at man ikke kan lære dette ved å gjøre det én gang. Det må gjentas og gjentas uendelig mange ganger. Sykepleierne ser også at med dagens arbeidsforhold på institusjonene og med stadig større studentkull, er det vanskelig å ivareta dette på en skikkelig måte i veiledningen av studentene.

Et annet moment som fremheves som essensielt i det å bli sett, er muligheten for å bearbeide sine inntrykk. For informantenes del har det vært viktig å ha mulighet til å kunne reflektere over vanskelige situasjoner som oppsto i elevtiden med erfarne pleiere.

Ut i den harde virkeligheten

Når en så kom ut i arbeidslivets harde virkelighet, var det fremdeles et viktig moment å bli sett. Og ikke minst var det viktig at avdelingen/enheten man jobbet på fungerte som en enhet. Her fikk man sine tildelte oppgaver for dagen, samtidig som man hadde et øye på helheten. Det fantes ikke holdninger som; «ikke mitt bord» og «ikke mitt ansvar». Man hadde sine egne oppgaver, men når det gjaldt, trådte man til også for andre i avdelingen.

I dag kan det virke som at man ikke skal involvere seg i de andres ansvarsområde, ikke engang ta klokker hvis man har anledning til det. «Det virker som vi har flere avdelinger i avdelingen i dag.»

Å bli oppmuntret til å fordype seg i ulike temaer, eller å ta tilleggsutdanning eller kurs har også vært viktig for trivselen på arbeidsplassen. Kurs som har vært tverrfaglig for personalet innen avdelingens fagfelt, blir fremhevet. Dette har vært med på å styrke fellesskapet i avdelingen. «Det er ikke noe vi og dem, det er vi», er tilbakemeldingen.

Kort vei til ledelsen

De som har vært i ledende stillinger, betoner det å ha kort vei til avgjørende myndigheter. «Vi kunne gå til ledelsen og legge frem våre synspunkt». «Vi kunne ta avgjørelser før problemene ble altfor store». Dette gjelder ikke bare på avdelingsnivå, men også opp til enhetsnivå, sykehussjef og fylkeslege.

Å jobbe for å få gjennomslag for behov, tanker og ideer var ikke alltid så enkelt. Om ikke alt ble tatt til etterretning, så var følelsen av å bli sett og hørt viktig. Ut fra saklige motargumenter kunne man gå på og argumentere videre.

Hverdagslivets logistikk

For de aller fleste sykepleierne er hverdagslivets logistikk essensielt. Sykepleiere har alle erfart at man i kortere eller lengre perioder har eneansvar for barn, at det er vanskelig å følge opp barnas utvikling, eller at man hadde en partner som også arbeidet skift. Dette var en enorm hverdagsutfordring. «At vi fikk sykehusbarnehagene var en velsignelse».

Det at disse hadde en åpningstid som tok hensyn til sykehuspersonalets arbeidstider, gjorde hverdagen levelig. Andre muligheter å løse dette på var å få endret vaktturnus i perioder. Enten som midlertidige deltidsstillinger, kun dag-/ettermiddagsskift, eller, for noen, nattevakter.

Oppsummert kan en si at informantene gir uttrykk for at viktige faktorer for å fortsette yrkeskarrieren som sykepleier har vært å finne innenfor tre hovedområder som spiller sammen: Elevtiden, yrkesaktivitet og privatlivets logistikk. Det vil si å bli sett og hørt, å føle at man har påvirkningsmulighet, har muligheten til å utvikle seg, føle et fellesskap og oppleve at hverdagslivet fungerer.

Utfordringer i dag

Dagens store kull i utdanningene, mange studenter på en avdeling i praksis og stramme budsjetter, både i utdanningsinstitusjonene og i praksisfeltet, gir mange utfordringer for studentenes læringssituasjoner. Økt bruk av IKT kan på noen områder være til hjelp, men i andre sammenhenger være en sperre.

Det stilles store krav til organiseringen av nettstøttet læring for at denne skal kunne støtte opp om at studenten blir sett, hørt og reflektert (4). Å gis muligheten til «å få kunnskapen i ryggmargen» er med dagens krav om stadig ny læring vanskelig, men kanskje ikke umulig å få til i praksisfeltet.

Yrkesaktivitet

«I dag føler jeg at jeg blir verdsatt etter budsjett, ikke etter min fagkompetanse», er én av tilbakemeldingene. Her går utfordringen til administrasjon og ledelse. Informantene forteller om økende grad av fraksjonering i enhetene og pulverisering av vi-følelsen. Informantene poengterer at der de har hatt den beste vi-ånden i enhetene, er der hvor alle – fra renholdere til avdelingslege – er inkludert i «vi». 

Det er viktig at alle inkluderes i fagutviklingen i enheten, enten gjennom kursing eller videreutdanning. Også det å føle at man har mulighet til å påvirke og å løse problemer før de blir altfor store er viktig.

Det som skal til

Eksterne faktorer som påvirker informantenes yrkesvalg har vært muligheten til å få den private logistikken til å fungere med barnepass og mulighet til tilstedeværelse i barnas hverdag. Fleksibilitet fra ledelsen og tilpasset barnehagetilbud har vært helt sentralt.

Sykepleiernes omtale av positive faktorer i hverdagens arbeidssituasjon kan synes trivielle, men viser seg å være helt grunnleggende for egen utvikling innen faget, trivsel på jobben og logistikken i hverdagen. Det som skal til for at man fremdeles –  som pensjonist –  med stolthet sier «jeg er sykepleier».

Referanser

1.                Beyrer S, Hansen J, Hjemås G, Skjøstad O. Sykepleiere på avveie? Statistisk sentralbyrå. 2017. Tilgjengelig fra:  https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/sykepleiere-pa-avveie (nedlastet 23.10.2018).

2.                Hofstad E. Flere hele stillinger med samme budsjett. Sykepleien. 2018;06. 

3.                Bergsagel I, Helmers A-KB. 146 kommuner lokker sykepleiere med ekstra goder. Sykepleien. 2018;7. 

4.                Nilse G, Immonen I. Nettstøttet samhandlingslæring – hjelp eller lindring i helsefagutdanninger? Idunn. 2013;03. Tilgjengelig fra:  https://www.idunn.no/uniped/2013/03/nettstoettet_samhandlingslaering_hjelp_eller_hindring_i_hel (nedlastet 23.10.2018).