Årets lengste time

Når du jobber natt og klokka tikker mot tre, da er du på vei inn i de tyngste timene. Kroppen er tung, viljen svak, arbeidslysten minimal, men trøsten er at du i hvert fall er halvveis. Men så er det altså denne ene natten i året da vi sitter der, småfrosne og med smale øyne, og kikker opp på klokka og motløst må se den, som ved svart magi, gå fra 02.59 til 02.00.

Første gang jeg jobbet denne natta var jeg fersk i helsevesenet og hadde ennå ikke vennet meg til de bisarre urettferdighetene man stadig bli utsatt for som helsepersonell. Så jeg forsøkte blåøyd å trøste mine kollegaer ved å regne ut hvor mye vi tjente på denne ekstra timen. Jeg gikk selvfølgelig ut ifra at vi fikk hundre prosent overtid på toppen av natt- og helgetillegget. En av mine mer erfarne kollegaer realitetsorienterte meg rolig med følgende dystre utsagn: «Denne timen finnes ikke i lønnssystemet. Vi får ikke betalt.».

Det nektet jeg selvsagt å tro på – vi var jo beviselig her. At vi jobbet 11,5 timer denne natta var et uomtvistelig faktum. «Sånn kan det ikke være! Jeg nekter å tro det!» sa jeg, mye høyere enn nattevakter skal snakke. Og indignert førte jeg overtid for timen og ventet spent på å se systemet gi etter for de åpenbare argumentene.

Men så ble altså kravet mitt avvist med at vanlig praksis er å ikke betale for denne timen, da man heller ikke trekker en lønnstime fra dem som jobber den natta klokka skrus frem. Så altså, fordi Guri, Nina og Per jobber en time mer enn de får betalt for i mars, så skal Linda, Anne og jeg jobbe gratis en time i oktober? Og ikke en hvilken som helst time, men den tyngste timen i døgnet! Etter hva slags logikk gir det mening? Går det opp i en større universell orden?

Det er bare en time en gang i året – men den provoserer meg like fullt hvert år så jeg kjenner det helt ned i tærne. Det provoserer meg fordi den er uttrykk for en måte å tenke om helsepersonell som fører til at vi finner oss i altfor mange urettmessigheter. Vi blir behandlet som et kollektiv med anonyme arbeidsmaur i samme tue. Bemanning vurderes ikke etter kompetanse, erfaring eller evner, men etter antall navn i vaktboka. Vi lønnsforhandler kollektivt – individuelle lønnskrav er nærmest uhørt blant sykepleiere. Og forsøk på å endre dårlige systemer besvares ofte med at «kanskje du skal jobbe et annet sted om ikke dette fungerer for deg?». Du er uansett utbyttbar – hvem som helst andre som kan skrive sykepleier på skiltet sitt, kan gjøre jobben din. Derfor ender vi gjerne med å stange i veggen, selv om argumentene våre kan være av de beste.

Så kjære alle dere sykepleiere som sitter der i natt og må se klokka hoppe tilbake når dere virkelig hadde trengt at den gikk framover: Ikke la en annen maur få betalt for at du jobber den lengste arbeidstimen i året – før en time overtid!