Det blåser en ny vind i Sykepleierforbundet

Sykepleierforbundet valgte en akademiker med doktorgrad til ny leder. Valget av Lill Sverresdatter Larsen varsler ikke bare et generasjonsskifte på toppen av Sykepleiernes Hus. Det viser også at pendelen nå svinger fra tradisjonelt fagforeningsarbeid til en gryende bevissthet om sprengkraften i faget: Helsetjenesten klarer seg ikke uten sykepleiernes kompetanse. Den må selges dyrt.

Spydspiss

Forskeren fra Tromsø ønsker å bruke sykepleiernes « faglighet og kompetanse som spydspiss » for å sikre sine mål. «NSF skal puste sykepleiefaglig ekspertise» varslet hun i sitt kandidatur. Hun ønsker å formidle sykepleie som avgjørende for framtidens helsetjeneste. Helsemyndighetene i Norge og arbeidsgivere er riktignok i ferd med å innse det samme. Men med Larsen ved roret vil NSF ikke lenger nøye seg med festtaler, lover hun.

Og landsmøtet i NSF kjøpte hele pakka. I forbundet har pendelen historisk svingt mellom tradisjonelt fagforeningsarbeid og en sterkere betoning av faget. Men de siste 20 årene har NSF i manges øyne markert seg som en aktør som ofte har grått sine bitre tårer over sykepleiernes manglende verdsetting i helsetjenesten. For utenforstående kunne dette ha et lett preg av offerrolle, i motsetning til legene som alltid driver sin forening ut fra suveren fortreffelighet.

Larsens NSF vil nå ut av denne offerrollen og ikle seg ny selvsikkerhet om sykepleiens betydning. Hennes forgjenger Eli Gunhild By har allerede sørget for større kriseforståelse blant dem som skal rekruttere sykepleierne i fremtiden. Nå vil Larsen veksle inn den etterspurte kompetansen i hard valuta. Og hun vil ikke stå med sykepleierluen i hånda.

Desperat

2019-utgaven av NSF vil ha faget lenger framme i argumentene sine. Det kan de gjøre, vel vitende om at sykepleiermangelen om få år vil gjøre både helseministeren og arbeidsgiverne desperate. Uten tilstrekkelig med jordmødre, intensiv-, anestesi- og operasjonssykepleiere på sykehusene, og uten nok helsesykepleiere og tilstrekkelig sykepleiefaglig kompetanse i kommunene, vil den offentlige helsetjenesten snart få store problemer. Sykepleierne kan dermed trygt forlate sin posisjon som den svake part i forhandlingene. Så lenge det «bare» var urettferdig at det kvinnedominerte yrket ikke ble satt mer pris på, hadde sykepleierne problemer med å sette makt bak sine krav. Nå er situasjonen blitt annerledes. Samfunnet har innsett at oppgavene deres ikke kan gjøres av noen andre.

Renessansen

Pendelen har nå svingt, og dermed har faget fått en renessanse i sykepleiernes egen organisasjon. Landsmøtet i NSF vedtok denne uken at faggruppene for jordmødre, helsesykepleiere og 33 andre spesialiteter skal integreres bedre i egen organisasjon, at de skal få bedre representasjon i styrende organer og større ressurser. De krever at sykepleiere skal lede sykepleiere, nasjonalt, i helseforetakene og kommunene, og på arbeidsplassene. De vil også at myndighetene rydder opp i utdanningskaoset og gir sykepleierne mulighet til et fullverdig akademisk forløp. Ikke minst krever de at myndighetene legger til rette for spesialistgodkjenning av flere kliniske masterstudier, for eksempel innen anestesisykepleie, barnesykepleie, intensivsykepleie, operasjonssykepleie og kreftsykepleie.

Kvesser knivene

Det er god grunn til at den nyslåtte forbundslederen Lill Sverresdatter Larsen og hennes team vil sette makt bak disse profesjonskravene. Hittil er de utdanningspolitiske kravene på arrogant vis blitt avvist av politikere med ansvar for helsetjenesten og utdanningen. Høie presterte på landsmøtet til og med å lansere en helt ny master i avansert allmennsykepleie på sykehuset som ingen hadde spurt om. Det ligger imidlertid i kortene at den første kvinnen med doktorgrad i førersetet i NSF vil kvesse knivene for å få gjennomslag for organisasjonens mål på dette området. Da vil hun kunne argumentere for at myndighetene i fremtiden ikke kan regne med at unge sykepleiere vil ta seg bryet med å ta en spesialutdanning på masternivå – hvis denne ikke fører til spesialistgodkjenning.

Levelig

Ikke for det. Også med faget lengre frem i pannebrasken vil «nye» NSF mobilisere mye forhandlingskraft i spørsmål om lønn, arbeidstid og turnus. Landsmøtets liste med krav når det gjaldt arbeidsliv, var lang. Den nye ledelsen har et fryktinngytende stort konfliktfond i ryggen og et imponerende apparat med ansatte og tillitsvalgte å støtte seg til når de skal gjøre sykepleiernes hverdag mer levelig. Organisasjonen er også raus med økonomien når den smører den nye fylkesinndelingen av «uteapparatet» med fem flere heltidsbetalte nestledere enn det som lå i planen, sju nye administrative ledere på full tid og nye millioner til frikjøp av hovedtillitsvalgte.

Medvind

Slike økonomiske godbiter er ikke uvanlige når Sykepleierforbundet møtes for å ruste seg for fire nye år. At det likevel blåser en ny vind ble også tydelig da organisasjonen vedtok at "FN sine bærekraftsmål skal innlemmes i alle politiske løp i NSF". Landsmøtet slo fast at NSF skal bli en aktiv aktør som synliggjør sammenhengen mellom folkehelse og klima. En egen resolusjon om klima og miljø ble vedtatt oversendt til det nye forbundsstyret for nærmere vurdering.

Det er nye takter! NSFs landsmøte viste at en ny generasjon nå har overtatt , med andre merkesaker og prioriteringer. Da passer det godt at de overtar en organisasjon som seiler i god medvind. Med Larsen bak roret vil det ikke bli færre bølger, men veien mot målet blir kanskje litt annerledes. Den reisen blir spennende å følge med på for Norges sykepleiere.