fbpx Sykepleieres evne til å lukte er nyttig, men ikke eneste vei til diagnose Hopp til hovedinnhold

Sykepleieres evne til å lukte er nyttig, men ikke eneste vei til diagnose

KOMPLEKS DIAGNOSTISERING: Heller ikke en urinstrimmelundersøkelse kan påvise forskjeller mellom asymptomatisk bakteriuri og bakteriell infeksjon, skriver innleggsforfatteren. (Arkivfoto: Erik M. Sundt)
Poenget er ikke å føre bevis for hva sykepleiere kan lukte eller ikke, men hvordan sanselige ferdigheter utvikles i samspillet mellom erfaringsbasert og teoretisk kunnskap, skriver Hanna Marie Ihlebæk.

Det var med stor interesse jeg leste Enoksen og Lindbæks innspill til formidlingssakene på Forskning.no og Sykepleien.no, der min studie av sykepleieres bruk av sansene, deriblant luktesansen, blir omtalt.

Kunnskap som kan forhindre feil bruk av antibiotika, er viktig og bør gjøres kjent. Enoksen og Lindbæk bruker presentasjonen av min forskning som et eksempel på hvorfor myten om at sykepleiere kan lukte urinveisinfeksjon, lever videre.

Muligens er dette i hovedsak ment som en pekefinger til fremstillingene av forskningsfunnene på Sykepleien.no/Forskning.no. Jeg har allikevel et behov for å kommentere noen momenter i deres argumentasjon.

Luktesansen brukes sammen med andre sanser

I forskningsartikkelen min, som Enoksen og Lindbæk forhåpentligvis har lest, er ikke poenget å føre bevis for hva sykepleiere kan lukte eller ikke. Det jeg ønsker å løfte frem, er hvordan sanselige ferdigheter utvikles i samspillet mellom erfaringsbasert kunnskap fra det kliniske arbeidet med pasienter og teoretisk kunnskap om kroppens fysiologi og patologi.

Ferdighetene læres over tid ved at sanseinntrykk enten bekreftes eller avkreftes, for eksempel gjennom sammenstilling med resultater fra tester og målinger eller annen type informasjon om pasientene og sykdomsutviklingen. Studien viser også at luktesansen ble brukt sammen med andre sanser.

Det var helt sentralt å lytte til pasientens opplevelse av sin egen helsetilstand.

Når sykepleierne agerte på noe basert på hva de kunne sanse, var det gjerne på bakgrunn av kombinasjonen av en rekke sanseinntrykk. I tillegg var det helt sentralt å lytte til pasientens opplevelse av sin egen helsetilstand. Ikke minst var det også viktig å diskutere den samlede kunnskapen om pasientens tilstand med andre sykepleiere og leger.

Disse funnene stemmer godt overens med det Enoksen og Lindbæk mener er nødvendig for å diagnostisere og behandle urinveisinfeksjon og for å unngå feil bruk av antibiotika. Som de selv påpeker, er det flere usikre momenter enn luktesansen i identifiseringen av denne type infeksjon.

Indikatorene må ses i sammenheng

Heller ikke en urinstrimmelundersøkelse kan påvise forskjeller mellom asymptomatisk bakteriuri og bakteriell infeksjon. En mistanke om bakteriell infeksjon kan bare stadfestes gjennom påvisning av symptomer fra pasientens urinveier.

Men selv denne kilden til innsikt er forbundet med usikkerhet fordi pasienter av ulike årsaker kan ha vansker med å forstå og dermed formidle sine plager eller beskrive symptomer. Usikkerheten knyttet til alle disse indikatorene og behovet for å se dem i sammenheng var kjent blant de sykepleierne jeg intervjuet og observerte.

Det betyr ikke at evnen til å lukte var unyttig.

Jeg opplevde ikke at lukt av urinveisinfeksjon og strimmelundersøkelse ble brukt som den eneste bevisførselen overfor leger, eller at leger igangsatte antibiotikabehandling på bakgrunn av disse indikasjonene alene, selv om jeg ikke kan si at det aldri skjer. Det betyr ikke at evnen til å lukte var unyttig.

Identifiseringen av lukt kunne nettopp utløse nødvendige undersøkelser av pasientenes vannlatingsmønstre og indikasjoner på svie og smerte kombinert med strimmelundersøkelse. Det var denne samlede informasjonen som ble lagt fram for legene, som til syvende og sist er ansvarlige for ordinering av antibiotika.

Sykepleiere og leger må diskutere sammen

Når Enoksen og Lindbæk påpeker at leger fortsetter å skrive ut slik behandling til pasienter som ikke trenger det, tror jeg med bakgrunn i min forskning at problemet er mer komplekst enn at sykepleiere mener at de kan lukte urinveisinfeksjon, eller at forskningsartikler ikke leses godt nok.

Å kunne identifisere en infeksjon krever blant annet at sykepleiere har tid og kompetanse til å kartlegge pasientenes symptomer, og at pasientene kan redegjøre for disse. Sykepleiere og leger må også lytte til hverandre og ha tid og anledning til å diskutere seg frem til om det foreligger en berettiget mistanke i hvert enkelt tilfelle.

Poenget med forskningsartikkelen min var ikke å avsløre om urinveismyten er sann. 

Dette er reelle utfordringer som påvirker muligheten til å ta gode beslutninger. Poenget med forskningsartikkelen min var altså ikke å avsløre om urinveismyten er sann. Som forsker er jeg heller ikke opptatt av å holde den i live.

Studien min av hvordan sansekunnskap brukes og læres, avdekket at diagnostisering er komplekse prosesser, der ingen enkeltstående indikator vil være tilstrekkelig informasjon for å ta en beslutning. Det mente altså heller ikke sykepleierne i min studie.

Det betyr ikke at sansekunnskap i klinisk arbeid ikke er viktig, noe jeg håper og tror at Enoksen og Lindbæk kan være enig i.

Les også:

Verken sykepleiere eller andre kan lukte en urinveisinfeksjon

KAN GI BIVIRKNINGER: Det er bred enighet om at asymptomatisk bakteriuri ikke skal behandles, skriver forfatterne. (Illustrasjonsfoto: Mostphotos)
Myten om at sykepleiere kan lukte om det er infeksjon i urinveiene, er svært seiglivet og kan bidra til feil bruk av urinveisantibiotika, skriver Kjellaug Enoksen og Morten Lindbæk.

Bakterier i urinen er vanlig, særlig blant eldre. Dette kalles asymptomatisk bakteriuri. Ulike bakterietyper har ulik lukt, slik overlege Bratt beskriver i artikkelen « Sykepleiere kan lukte urinveisinfeksjon » på forskning.no.

Luktesansen er viktig for alle mennesker, og de fleste er i stand til å kjenne lukten av urin. Dersom urinen blir konsentrert eller står lenge i blæren, kan lukten bli mer intens. Urinlukt kan være ubehagelig. Lukten bekjempes effektivt med såpe og vann.

Bakteriell infeksjon i urinblæren behandles med antibiotika. Myten om at pleiepersonell kan lukte seg fram til pasienter med urinveisinfeksjon, bidrar sannsynligvis til feil bruk av urinveisantibiotika.

Symptomer på blærekatarr

Resistente bakterier er et stort folkehelseproblem. Det er en klar sammenheng mellom forbruk av antibiotika og forekomsten av bakterier som har utvidet resistens mot antibiotika.

Derfor la regjeringen fram sin handlingsplan mot antibiotikaresistens i 2015. Målet er å redusere forbruket av antibiotika i helsetjenesten med 30 prosent innen 2020.

Vanlige symptomer på infeksjon i urinblæren (blærekatarr) er hyppig vannlating, svie, økt vannlatingstrang og smerte over blæreområdet. Det er disse symptomene det bør legges vekt på når diagnosen blærekatarr skal stilles. Endring i urinlukt eller utseende gir lite tilleggsinformasjon.

Asymptomatisk bakteriuri

Bakterier finnes på huden, i munnhulen og i tarmen. Dette kalles kroppens normalflora. Disse bakteriene er svært viktige for oss og bidrar blant annet til at fremmede bakterier ikke så lett kan slå seg ned og formere seg på huden eller i tarmen.

Det finnes et stort antall bakterier, og de fleste har undergrupper med ulik evne til å framkalle sykdom. Når bakterier slår seg ned i sår på huden eller i urinblæren uten at det er tegn til infeksjon, kalles det kolonisering.

Når urinblæren blir kolonisert med bakterier som ikke gir infeksjon i urinveiene, kalles det asymptomatisk bakteriuri. Dette kan gi en spesiell lukt fra urinen som ikke er et tegn på infeksjon.

Ved en senere infeksjon er det mer resistente bakterier.

Det er bred enighet om at asymptomatisk bakteriuri ikke skal behandles. Slik behandling har vist at særlig eldre får flere bivirkninger, og ved en senere infeksjon er det mer resistente bakterier.

En sannsynlig årsak til dette er at antibiotika dreper bakterier som har kolonisert urinblæren, og andre bakterier som gir infeksjon i blæren, slipper inn.

Urintester

Urinstrimmelundersøkelse kan ikke skille mellom infeksjon og asymptomatisk bakteriuri, og oppimot halvparten av skrøpelige eldre har denne tilstanden. Derfor er en positiv test nærmest verdiløs i denne pasientgruppen.

Anbefalingen er at en urinstrimmeltest blir utført når pasienten har symptomer fra urinveiene og legen har berettiget mistanke om at dette skyldes en bakteriell infeksjon.

Dersom urintesten da er negativ, er det stor sannsynlighet for at pasienten ikke har infeksjon i urinveiene.

Neglisjert kunnskap

I mer enn 40 år har kunnskapen om asymptomatisk bakteriuri vært tilgjengelig. Det har vært utført mye god forskning på området.

Den svenske forskeren Per Sundvall har laget en brosjyre for svenske STRAMA. Brosjyren er oversatt til norsk av Antibiotikasenteret for primærmedisin og har fått tittelen « Det er vanlig at eldre mennesker har bakterier i urinen ».

Vi må alle bidra til at kunnskapen om asymptomatisk bakteriuri blir kjent.

Brosjyren er laget for eldre mennesker og deres pårørende, men det er viktig at alt helsepersonell kjenner til innholdet.

Vi må alle bidra til at kunnskapen om asymptomatisk bakteriuri blir kjent. Da kan vi nå det målet som er satt for reduksjon av antibiotika i helsetjenesten.

Myter i forskningen

På nettstedet forskning.no finner vi artikkelen « Vil ta livet av myter og tvilsomme teorier i forskningen ». Her sier filosof Kåre Letrud ved Høgskolen i Innlandet: «Enkelte myter har overlevd i akademia i tiår etter tiår, noen til og med i over hundre år.»

Han har sammen med hovedbibliotekar Sigbjørn Hernes sett på hvilke mekanismer som gjør mytene seiglivede. Deres teori er at forskningsartiklene ikke blir lest godt nok.

Når sitater fra informanter i Ihlebæk s forskning blir slått opp som forskningsfunn, er også det med på å holde liv i mytene.