Den gamle mannen bar i seg en stolthet som jeg ofte savner hos de som idag selger sin arbeidskraft.

Utrolig spennende å se studenter som demonstratisv slenger delegatskiltet sitt i luften når de plutselig oppdager noe de er svært uenig i.

Jeg var bekymret for om debatten ville gå treigt siden det er første dagen og folk er ferske, men det var ingen grunn til bekymring.

Plutselig mangler forretningsorden. Løping og ringing, mailing og utprinting. På plass. Puh.

Det ville være tragisk om ikke studenter lenger protesterte mot det bestående. Men de må holde tunga rett i munnen.

Tradisjonelt er samtalen for sykepleiere et redskap for mellommenneskelige relasjoner, ikke til å kartlegge selve helsetilstanden.

Jeg har gått flere somre med hjertet i halsen for hvordan ting vil gå.

Sommerferien er bare noen dager unna. Mens det meste av landet kan se frem til rolige dager, er det noen som må jobbe mer enn normalt.

Leserne av bloggen, vet hvem det er.

Jeg blir betenkt når jeg leser i avisen at streiken går ut over forsvarlig drift.

Filosofen Pettersen (LINK) skriver i Sykepleien om den barmhjertige samaritan som ideal for dagens sykepleiere, og hvor feilslått dette er. Slik jeg tolker henne handler innlegget om at samfunnet snart må tåle “å smake sin egen medisin”.

Vi sykepleiere har det med å bruke ord som “bitte lite” og “det kommer ikke til å gjøre vondt”.

STREIKEBLOGG: Streik er ikke en løsning vi ønsker, men er et uttrykk for at vi nå må komme videre i prosessen om likelønn. Vi satt ved forhandlingsbordet, men ble ikke møtt med bedre vilkår for å oppnå likelønn, skriver Inger S. Bränvall.

Uansett utfallet av årets lønnsoppgjør, vil kravet om et kraftig lønnshopp for sykepleiere forfølge sykehuseiere og kommuner i mange år framover.

Tidagersuken var i flere år et fenomen jeg kjente på kroppen. Det trigget meg å ta kampen opp mot all verdens urettferdighet.

Hvorfor er det slik at ledere i helsesektoren ikke anerkjennes på lik linje med ledere i privat sektor?

“Tjen dine egne penger, og du kan gjøre hva pokker du vil!”

Hvem setter grensen på faglig forsvarlighet, og hvem er det sitt ansvar?

En helt er noen som man beundrer og som man anser som modig; som gjør tøffe ting og som tør å sprenge grenser.

Vi må stå mer samlet og være mer synlig både i media og i politikken.

Det ligger i sakens natur at de fleste profesjoner mener at de er uunnværlige. Men nå kan sykepleiere åpne øynene på sykehusdirektører som bare tenker penger.

Blir slaget om likelønn tapt under trøsten om hva vi vil få i himmelen?

”Sykepleie en kamp om profesjon eller bare et skrik fra late sykepleiere som ikke gidder å ta dritt jobben?”

Hjelpeyrkets grunnvoller slår sprekker. Og jeg velger meg Ruyters avslutning: ”Farvel roboter, velkommen egg!”