Hvem kvalifiserer til å få god pleie?

Debatten om hvem som i fremtiden kvalifiseres til livsforlengende behandling tvinger seg nå frem, og er begynnelsen på det helsevesenet i fremtiden må prioritere. Helsepersonell erfarer en tøffere og tøffere arbeidshverdag. Konsekvensen av effektivisering så langt er lange ventelister, flere korridorpasienter, og flere som ikke får innvilget hjelp til rett tid. Men, til tross for nedskjæringer og nå marginalt bemannet helsevesen, lover regjeringen skamløst økt kvaliteten på helsetjenestene, og de lover også at alle som trenger det skal få god og faglig bemannet heldøgns omsorg innen 2015.

For å nå målet om 12000 nye årsverk i helsesektoren innen 2015, har regjeringen lansert det såkalte kompetanse løftet, som skal bidra til å sikre tilstrekkelig kompetent og stabil bemanning. Det konkrete målet er å øke andelen med høyskoleutdanning innen pleie og omsorgssektoren til 34 prosent. Dette er ambisiøst og lite realistisk. Antall uteksaminerte sykepleiere - rundt 3500 er det samme som går ut av yrket. Det er også et stort problem at kun rundt 10 prosent av de som nå er på veg inn i yrkeslivet velger å jobbe i pleie og omsorgssektoren. Mangelen på medisinske spesialister har også stor betydning for kvalitet, og for hvem som får de beste helsetjenestene.

Samtidig som det gjøres lite, eller ingenting for å rekruttere nye sykepleiere har regjeringen satset stort på helsefagarbeideren. Det nye helsearbeiderfaget som ble introdusert i 2007, og som erstatter hjelpepleier og omsorgsarbeider utdanningen, var tenkt å skulle være med å sikre nok helsepersonell spesielt i kommunene. Målet var en årlig tilgang på 4500 nye helsefagarbeidere, men så langt er det betydelig færre som tar fagbrev som helsefagarbeider, enn det som utdannet seg til hjelpepleiere og omsorgsarbeidere før 2007. Dette er kritisk både for kommunen og spesialhelsetjenesten.

Som om ikke dette er nok er det ikke bare sykepleiere og helsefagarbeidere vi mangler. Vi har for eksempel på langt nær det antall medisinske spesialister vi trenger i Norge for at alle landets sykehus skal kunne gi det samme tilbudet til pasientene. I Oslo-området er det 291 innbyggere pr. medisinske spesialist, i Finnmark er det 1194 innbyggere pr. spesialist. Det er urealistisk å tro at denne ulikheten vil forsvinne i overskuelig framtid.

Debatten om hvem som skal få livsforlengende behandling, er bare begynnelsen på de utfordringer landet vil måtte ta stilling til i fremtiden. Og det ligger i kortene at vi også innen få år, langt oftere må ta stilling til hvem som skal få god pleie, for allerede i dag er dette dessverre en realitet. Daglig gjøres det vurderinger i helsesektoren om hvilke pleietiltak som kan utsettes, og hvem som må prioriteres. .

Det er nå et faktum at mangel på fagkompetanse øker dramatisk, og er en stor trussel for at regjeringen ikke vil kunne innfri sitt løfte om verdighet og kvalitet. I et større perspektiv blir også røykere og overvektige diskutert, og det kan vel trekkes paralleller til at all selvpåført skade i fremtiden ikke nødvendigvis skal behandles på bekostning av samfunnet. Det er et paradoks at det er de rødgrønne som nå legger til rette for et klassedelt helsevesen. For det er nå en gang slik at de som har penger selvfølgelig vil kjøpe seg en privat helseforsikring, mens de som har lite penger sannsynligvis ikke vil kunne prioritere dette.

En ting er sikkert: regjeringens satsing har slått feil. Vi er dårligere rustet for fremtiden en noen gang tidligere. Det er kanhende nødvendig og nullstille, og nå faktisk gjøre det mulig å igangsette ansvarlige og nødvendige tiltak.