Fysisk tilrettelegging er avgjørende

I demensomsorgen har man lenge vært opptatt av betydningen av tilrettelegging av fysisk og sosialt miljø for pasienter med demens. Dette blir vurdert som viktig og avgjørende for god behandling og omsorg. I Norge har Nasjonalt kompetanseseter for aldring og helse gitt ut flere publikasjoner som omhandler dette og som gir anbefalinger om god praksis. I min mangeårige praksis som ergoterapeut i demensomsorgen har jeg gode erfaringer og eksempler som viser at fysisk tilrettelegging har betydning for trivsel og funksjon for personer med demens. For vel 20 år siden deltok jeg i et omorganiseringsprosjekt på en sykehjemsavdeling for pasienter med demens. Avdelingen var bygget for 25 pasienter, med ei spisestue ei oppholdsstue og et aktivitetsrom. Det var mye uro i avdelingen og personalet ønsket forandring. Fellesrommene ble omgjort til tre dagligrom med hjemlig preg. Pasientene ble delt i tre funksjonsinndelte grupper som hver hadde daglig tilhørighet i et av dagligrommene. Personalet ble også delt i tre og hver arbeidstaker fikk ei gruppe på åtte–ni pasienter å forholde seg til. Slik gikk man fra et stort og uoversiktlig sykehjemsmiljø til et lite og mer gjenkjennelig botilbud for den enkelte pasient. Erfaringene fra omorganiseringen var god. Det ble mer ro i miljøet. Pasienten fikk mindre problematferd. Medisinbruken gikk ned. Personalet fikk en annen mulighet til å bli kjent med pasientene og gjøre dem delaktige i aktiviteter. Måltidene ble preget av ro og hygge. Trivselen økte både for pasienter og personale. Erfaringene jeg gjorde den gangen overbeviste meg om at fysisk tilrettelegging er avgjørende for god miljøbehandling i demensomsorgen. For meg er dette stadig et viktig tema både i faglig samarbeid på Avdeling for alderspsykiatri og i veiledning av personalgrupper på sykehjem. Det er prisverdig at fagfeltet etterlyser dokumenterte anbefalinger for god praksis når det gjelder fysisk tilrettelegging for personer med demens. Resultatet av litteraturstudien til Ådel Bergland og Marit Kirkevold indikerer at dette er et felt det er forsket lite på. Dette bør allikevel ikke bremse planlegging og utvikling av tilrettelagte tilbud til denne pasientgruppen. Det finnes solide anbefalinger å støtte seg til fra utviklingsarbeid på dette feltet både nasjonalt og internasjonalt.