Sult i solkongens tid

Vårt syn på hvem som er universets egentlige midtpunkt har endret seg nokså dramatisk de siste 100 år. Lenge var det slik at man trodde det var de eldste i samfunnet som hadde egenskaper som gjorde dem fortjent til positiv særbehandling: Når de hadde levd så lenge, var de vel også klokere og mer elskverdige enn andre? Ikke rart at eldre kunne inneha viktige posisjoner i samfunnet den gang.

Senere flyttet oppmerksomheten seg til den mest produktive delen av befolkningen. I etterkrigstiden skulle både mor og barna elske mannen i huset, som skaffet til veie både vaskemaskin, tv og utdanning til barna. Foreldrene så på barna som objekter for oppdragelse, med det mål for øye at de skulle bli mest mulig lik dem selv senere. Barna skulle da helst være stille og takknemlige.

Etter jappetiden på 80-tallet har barna overtatt som universets solkonger. I takt med økende viten om barnas sensible sinn vrir foreldre seg i alle bukter og ender for å tilfredsstille barnas umettelige behov. De vil beskytte dem mot alt som er vondt. For at barna ikke skal bli slitne, og likevel ikke skal kjede seg, transporteres de i små limousiner fra aktivitet til aktivitet. Den nye kjøpesterke generasjonen har stålkontroll fra barnerommene gjennom avansert software, mens pappa og mamma fyker rundt for å finansiere virksomheten.

Men underveis ser vi ut til å ha glemt de gamle. På rekordtid har vi bygd ut barnehageplasser på hver ledige løkke i kommunen. Hver lille pode har nå billig tilgang til en liten armé av barnehagetanter, sikrede lekeplasser og psykologtilbud om det likevel skulle skjære seg. Utbyggingen av sykehjemsplasser derimot, går trått. Kommunene sier de ikke har råd til å drifte sykehjemmene, selv om staten kaster penger etter dem. Så mens vi fotfølger våre barn i redsel for at de kanskje skal skade seg på vei til skolen, sitter våre gamle og titter tomt på tv på et underbemannet sykehjem. Helsetilsynets siste rapport viser at de ikke har det bra der.

For hvert tiår som går, øker niåringenes gjennomsnittsvekt med én kilo, viser statistikk fra Folkehelsa. Før trodde vi det bare var i USA, men det er vel så ille i Norge. Nå er det igjen snakk om at helsesøstrene skal veie fireåringene. Det må settes inn milliardtiltak for å unngå at ungene feter seg i hjel på potetgull, brus og sjokolade. Men mens vi fortsetter å laste Rimi-kurvene fulle med godis til gullungene, har vi paradoksalt nok glemt å reflektere over hvorfor bestemor er blitt så tynn i det siste.

Oppmerksomhetsskiftet i vår kultur har nemlig hatt sin pris. For 60 år siden mente man at man ikke trengte å være så forbasket fintfølende med barns sjeleliv. Unger skulle bare trenes opp til et voksenliv. Oppdragelsesmetodene kunne være litt røffe, men så lenge målet helliget midlene, var alt i orden. Men i takt med økningen i samfunnets BNP – og barnas kilo på badevekten – er det tydeligvis nå de eldste som ikke lenger kan regne med finstemt empati. Derfor utstyrer vi våre barn med både bakovervendte barneseter og ekstra sikkerhetsseler når vi skal kjøre hundre meter til butikken, men vi lar være å slå alarm når bestefar er deppa. Klart man blitt deppa når man er 87!

At vi i vår kultur har fått en høyere terskel for den smerten vi påfører våre eldre, er dessverre altfor lite debattert. Ja, mange ser ut til å mene at smerte ER en del av det å være eldre. Vi har utviklet farlig høy toleranse for at alderdom liksom er nødt til å påføre mennesker ufrivillig ensomhet, sult, angst og bevegelseshemming. Alt sammen symptomer som vi ville dratt til en spesialist for om de hadde rammet våre barn. I Norge – som i andre vestlige land – blir eldre alvorlig «underbehandlet» i helsetjenesten fordi vi ikke forventer annet enn elendighet.
Vi har kommet til å tro at det er livets gang.