Behovsmedisinering krever klare prosedyrer

Artikkelen handler om bruk av behovsmedisinering på sykehjem, etter generelle skriftlige prosedyrer. Det dreier seg altså ikke om de medikamentene som den enkelte pasient har på sitt medisinkort som fast medisin eller under eventuelt, men medikamenter jeg som sykepleier kan gi etter bestemte indikasjoner uten at legen har ordinert dette på forhånd. Ved sykehjem er det vanlig og ha prosedyrer på slik eventuell medisinering som kan brukes ved akutt oppståtte behov, når lege ikke er til stede. Ved mitt sykehjem har vi også en slik prosedyre, og den er nylig revidert og godkjent for ett år. Det var interessant å lese artikkelen og sammenligne med vår nylig godkjente prosedyre. Artikkelen peker på flere problemstillinger knyttet til selve prosedyren for behovsmedisinering: Ulike indikasjoner, flere legemidler til samme indikasjon, uklare styrker og doseringer. Uklare prosedyrer kan være en fare for kvaliteten i forhold til rett medisinering av den enkelte pasient. Når prosedyren gir sykepleieren flere valgmuligheter i forhold til samme indikasjon kan dette føre til usikkerhet om hva som er korrekt medikament eller dosering. Dermed er det fare for at pasienten blir feilmedisinert. Det er også slik at den enkelte pasient må vurderes individuelt i forhold til samme indikasjon. Spesielt ser vi dette hos pasienter med kognitiv svikt. Her er min erfaring at det gis mye beroligende medikamenter ved for eksempel uro, mens årsaken til uroen kan være smerter. Bruk av behovsmedisinering krever at man kjenner pasientene godt. Ved sykehjem vet vi at sykepleierdekningen varierer, i tillegg til at man gjerne har bakvakt ved andre avdelinger. En klar og ryddig prosedyre vil derfor være betryggende for den sykepleieren som har vakt. Ved Ottestad Sykehjem benytter vi prosedyren for behovsmedisinering i enkelte tilfeller. Men i stor grad skriver legene på den enkelte pasients medisinkort, for å kvalitetssikre ordineringen. Enkelte ganger er det behov for å gi pasienten medisin som ikke står på denne listen, da er prosedyre for behovsmedisinering nyttig for den ansvarlige sykepleieren. Hvis det er gitt et medikament som pasienten til vanlig ikke står på skal tilsynslegen kontaktes så snart som mulig, og senest ved neste legevisitt. Det er viktig av vi som sykepleiere ikke får et ansvar vi ikke skal ha.