Pasientinformasjon - vi trenger mer kunnskap!

Forskningen er omfattende og vi vet mye om hva som er viktig innhold og hvordan formidle dette. Men på grunn av disse endringene; kort innleggelsestid, økt dagbehandling, korridorpasienter, manglende tid og plass for informasjon og undervisning i sykehus, vet vi likevel ikke nok. Pasienter må selv observere og håndtere symptomer, og behandle seg selv hjemme. Økt levealder innebærer flere med kroniske lidelser. I hjemmesykepleien øker antall pasienter med komplekse sykdomsbilder og sammensatte behov. Tjenestene skal gi «hjelp slik at den enkelte selv kan mestre sitt liv eller gjenopprette funksjoner/egenmestring i størst mulig grad»(1). Det kreves kreativitet og samarbeid for å finne svare på nevnte utfordringer. Vi kan ikke kun «lene oss på» tradisjonelle metoder (2). Vi må utvikle (3) og bruke nye, eksempelvis nettbaserte, løsninger (4). Alle vil tjene på at pasienter med sine erfaringer og faglig dyktige klinikere og forskere samarbeider om å finne gode løsninger. Lærings- og mestringssentrenes (LMS) arbeidsform er et eksempel til etterfølgelse, hvor likeverd i brukeres erfaringskunnskap og fagfolks kunnskap er grunnpilaren i samarbeidet. LMS er etablert ved de fleste sykehus. Jeg mener (og er ikke alene om det) at pasient og pårørendes læring knyttet til langvarige helseproblemer best vil ivaretas i et samarbeid mellom LMS og fagfolk i klinikk og kommunehelsetjenester. Jeg vil nevne to utfordringer i hjemmesykepleien spesielt: 1) Hjemmesykepleiere må få utviklet spesialkompetanse på fagområder der de ofte har pasienter, for eksempel hjertesvikt og kols. 2) Det må utvikles kunnskap om pasienters og pårørendes behov for informasjon, veiledning og undervisning i hjemmesituasjonen. Kreativt arbeid med utdanningen kan bidra til at innhold og metoder samsvarer med hjemmesykepleieres ansvar og funksjon. Utveksling av fagkompetanse mellom spesialsykepleiere i sykehus og hjemmesykepleiere vil skape utvidet kompetanse hos begge. Her er «samarbeid på tvers» stikkordet. Punkt 1 innebærer forskning om: a) behov for informasjon, veiledning og oppfølging for pasienter og pårørende etter tidlig sykehusutskriving og dagbehandling, b) hvordan dette best kan ivaretas c) utprøving av metoder der telefon, sms og nettet benyttes. Slik forskning forutsetter bruk pasienter og praktikere som medforskere.

Referanser:

1. St.meld. nr. 47 (2008-2009). Samhandlingsreformen

2. Fagermoen, MS (2002). Pasientinformasjon – et viktig område for utviklingsarbeid og forskning. Norsk Tidsskrift for Sykepleieforskning 4 (2), 106 – 118.

3. Fagermoen, MS & Hamilton, G. (2006). Patient information at discharge - A study of a combined approach. Patient Education and Counseling (63):169-176

4. Moen, A. m.fl. (2010). Kollektiv kunnskapsbygging og digitalt likemannsarbeid: Wiki for pasientar med sjeldan diagnose. I: A. Tjora & AG Sandaunet (red.). Digitale pasienter, s. 84-100. Oslo: Gyldendal Akademisk.