Tanker etter en statlig helsekonferanse

Jeg har vært på Helsekonferanse i regi av Departement og Direktorat. Det handlet om helse og hvordan sikre helse for fremtidens og nåværende generasjoner. En rekke gode foredrag pakket inn i en profesjonell layout. Mye å ta med seg hjem både i mental og fysisk bagasje.

Avslutningsforedraget til forfatteren Thorvald Sten var imidlertid kanskje det viktigste. Han innledet med å varsle om for mye optimisme og framskrittstro. Et varsel som nok var betimelig for de rundt 1000 helsearbeidere og byråkrater som i to dager hadde latt seg fascinere og inspirere til å gå ut å gjøre alt folket til sine disipler i den gode helsen og sunnhetens navn. Politisk korrekthet var et annet begrep som ble nevnt under konferansen. Begrepet som i utgangspunktet dukket opp i en høyrepolitisk sammenheng på 1990-tallet, ble denne gang brukt av SV-statsråd Kristin Halvorsen som i møtet med alle de helseorienterte fikk lyst til å spise både usunt og å røyke i protest.

Hver dag passerer jeg en såkalt ”Brun pub” på vei hjem fra jobb. Kanskje er alle puber brune i sin karakter. Det er ikke der jeg helst går inn. Stedet huser godt segne menn og kvinner som sitter med sine mange halvlitere øl og røyker på fortauet utenfor. De har sittet der lenge og de kommer stadig tilbake. De har aldri gledet seg over røykelov , fått lyst til å spise økologiske gulrøtter eller handle nøkkelhullprodukter hos Kiwi. De er sosial med sine likesinnete og nyter solskinnsdagen i skyggen av baldakiner og overbygg i en røykfylt atmosfære. Helseminister Høybråten var aldri deres helt. De ser undrende på meg når jeg syklende passerer forbi som om jeg var en ” alien ” fra fremmed planet.

Jeg prøver å holde meg i form, trener pilates for å myke opp en stivnende kropp, spiser sunt og slåss mot kiloene som så lett legger seg rundt midjen etter at jeg passerte femti for sju år siden. Jeg tilhører en annen verden og gruppen ”forståsegpåere” som skal overbevise de nevnte røykere og øldrikkere om at en sunn livsstil vil gjøre dem godt slik at de skal få leve lenge i landet.

Likevel dukker det opp et ubehag hos meg. Sunnhetens ubehag. Hvilken rett har vi, middelklassens menn og kvinner – vi som har definisjonsmakten i samfunnet – til å dytte på vår livsstil - som er kunnskapsbasert og som vi innbiller oss er basert på forskning – på den store gruppen mennesker som drikker og røyker seg til en tidlig død? Hvilken rett har Staten til å snike seg inn i folks privatliv og bestemme hva som er kjekt, kult og sunt i livet? Livsstil er jo er personlig valg – er det ikke? Du skal være god og snill og ellers kan du gjøre hva du vil, minnes jeg nasjonalsangen i Kardemommeby. Det er en fin lov. Den trengte ingen forskrifter eller 1000-sidige kommentarutgaver. Den var lett å huske og krevde ikke tusener av byråkrater for å håndheves. Politimester Bastian klarte det godt alene.

Jeg følte meg feitere da jeg forlot Radisson Blu Plaza Hotel – kongressarenaen - enn da jeg kom. Det var ikke maten som hadde skylden. De to dagene hadde gjort noe med meg. Jeg følte at jeg hadde beveget meg fra kategorien lett overvektig til feit. Kroppsfokuset var blitt forsterket hos meg. Badevekten har jeg gjemt unna. Jeg tar gjerne et tak for egen helse, men har vi rett til å dytte på andre et livsmønster de ikke vil ha?. Kan vi kreve at andre skal bli slik vi – Staten - vil? Det hjelper sikkert med motiverende intervju-teknikker, men er vi ikke da over på en mildere form for manipulering av voksne mennesker? Er det ikke slik at den overmektige staten som vil oss alle så vel , som vi nå skimter konjekturen av, i seg selv kan bli sin egen verste fiende. Kan ikke Staten selv gjøre oss syke? Mitt kall er kun å spørre.

Da professor Per Selvik skrev boken ”Omgitt av løgnere” for noen år siden tenkte han ikke på helsesektoren, men på et næringsliv der det den positive holdningen – fremtidsoptimismen, var en rådende ideologi og der de kritiske røstene ble nøytralisert. Nu går alt så meget bedre- mentaliteten hadde blitt godt rotfestet. Kritikere og skeptikere ble diagnostisert som bakstreverske surpomper.

Det er vanskelig å være mot god folkehelse. Likevel – det er noe med dette helsefokuset som byr meg imot.

På min vei hjem fra jobb vil jeg nesten hver dag passere de overvektige, pilsdrikkende og røykende menn og kvinner på fortauet utenfor den brune puben. De lever kanskje noen år kortere enn de kondomdresskledde syklistene med akademisk bakgrunn, jeg møter lenger oppe i gaten. Men hva betyr det viss de selv føler lykke. Jeg forstår ikke deres lykke og valg. Jeg verken kan eller vil ta del i den. Valgene har de imidlertid selv monopol på.

Sånn er det bare!

Jeg får sørge for at pulsen er høy på mine sykkelturer, turer med bikkje etc. slik at jeg forbrenner noen kilo rundt midjen før ”badesesongen” begynner for fullt. Mine egne ambisjoner får jeg sørge for å realisere selv. Kroppen og helsen min skal ikke Staten få ta fra meg.