Barn trenger tilpasset informasjon

Artikkelen om barns og ungdoms informasjonsbehov når mor eller far får kreft viser at tilpasset informasjon er viktig for å dempe psykososialt stress hos barn. Den forteller oss også hva, hvordan og når man bør snakke med barn og unge om foreldres kreftsykdom. Særlig synes jeg det var nyttig å lese om barns behov for hjelp til å takle egen situasjon og egne reaksjoner. Vår plikt til å samtale med pasientene om barns behov for oppfølging og informasjon trekkes også frem, og da er fokus først og fremst å ruste foreldrene til selv å takle foreldrerollen. Jeg har erfaringsbakgrunn som lærer på bachelor i sykepleie, hvor jeg blant annet har fulgt opp studenter i praksis på en kreftavdeling. Jeg har også intervjuet kreftpasienter i palliativ fase i eget masterprosjekt. På begge disse arenaene har jeg erfart at vi som helsepersonell er for lite bevisste på pasientenes behov for råd og støtte i forhold til dette tema. Fokus i vårt daglige arbeid med pasientene er først og fremst de fysiske symptomene og oppfølging av medisinsk behandling. Tiltak rettet mot psykososiale behov er ofte tilfeldige og avhengig av den enkelte sykepleiers motivasjon og kompetanse. Dette handler ikke først og fremst om at sykepleiere ikke ønsker å hjelpe den syke med slike behov, men hvilken kultur som er gjeldende i avdelingen. For å kvalitetssikre oppfølging av barns informasjonsbehov skriver forfatterne at det må lages rutiner. Jeg har stor tro på bruk av sjekklister, slik vi i dag bruker ESAS-skjema. Både rutiner og verdier må forankres i ledelsen for at sykepleier skal kunne prioritere tid til dette. Forfatterne fremhever og betydningen av kunnskap og kompetanse. Jeg tror at sykepleier må være trygg på sin kunnskap for å våge å samtale med foreldre og barn om dette tema. Vi er redde for å si feil, si for mye – og dermed sier vi for lite. Artikkelen gir nyttige innspill til både hva man skal si, når og hvordan, men jeg tror sykepleiere i praksis trenger mer opplæring for å føle at de mestrer denne oppgaven. Til sist har jeg et ønske om at sykepleiere i praksis også vil informere foreldre med unge voksne og voksne barn. Denne artikkelen definerer barn og ungdom fra 0 til 18 år. Egen masterstudie viser at foreldre har samme behov for råd og støtte når barna er unge voksne og voksne. Også i praksis har jeg erfart dette, sist pratet jeg med en kvinne på 80 år som var bekymret for hvordan det ville gå med hennes ugifte sønn når hun ikke lenger kunne være der for ham.