Glemmeboken

Jeg glem­mer mer enn før. Kan­skje jeg hel­ler bur­de skri­ve at jeg hus­ker mind­re. Det mes­te av det jeg har opp­levd, sett, lest og san­set hit­til, er bor­te. Det er li­ke­vel lag­ret et sted – i det vi gjer­ne kal­ler Glem­me­bo­ken.

Av og til åp­nes den. Den har man­ge si­der og ka­pit­ler. Den før­s­te hand­ler om barn­dom­men. Her­fra kan jeg hen­te frem over­ras­ken­de ty­de­li­ge bil­der fra 1950 og -60-tal­let. Fort­satt kan jeg «høre» mors stem­me som ro­per at mid­da­gen er fer­dig. Og fort­satt kan jeg for­nem­me tjæ­re­luk­ten av fars klær ved mid­dags­bor­det et­ter han var kom­met hjem fra skipsverftsjobben sin.

Det er det jeg har sett som kom­mer ty­de­ligst frem. Jeg så in­gen krig an­net enn det jeg så på TV. Jeg så dra­pet på pre­si­dent Ken­ne­dy i 1963 på NRK og at han i døds­øye­blik­ket vel­tet seg over mot sin Jac­que­line i Dal­las, Tex­as. Det var et sterkt bil­de, men best hus­ker jeg far som sa at «nå blir det krig».

Glem­me­bo­ken har også ka­pit­ler om syk­dom og ulyk­ker. Jeg trod­de jeg skul­le dø ung, men gjor­de det ikke. Jeg holdt fast ved li­vet til tross for dår­lig arv og man­ge sy­ke­hus­opp­hold der luf­ten mot nese og munn var gjen­nom­truk­ket av naf­ta­damp. Jeg kan fort­satt kjen­ne den luk­ten.

Glem­me­bo­ken er stort sett en glemt bok som ald­ri vil åp­nes av and­re enn meg selv. Den vok­ser i om­fang, sam­ti­dig som den blir sta­dig mind­re. Den er i seg selv en selv­mot­si­gel­se. Hu­kom­mel­sens vik­tig­ste opp­ga­ve er å glem­me, ten­ker jeg. Hus­ken bæ­rer oss frem, men den øde­leg­ger oss også. Det er også en av den­ne bo­kens vik­tig­ste opp­ga­ver: Å hol­de sin­net åpent for det som er her og nå, og ikke å dve­le ved for­ti­den. Når jeg har glemt hva jeg har glemt, er bo­kens sis­te ka­pit­tel skre­vet.

Denne kommentaren stod først på trykk i Sykepleien 7/2013.