Kjære sykepleiere, tusen takk

PÅ UTØYA: Ida Spjelkavik var 25 år, og jobbet som internasjonal rådgiver for AUF den 22. juli 2011.

Fra jeg ble hjulpet opp fra det kalde vannet og opp i båten, klarte jeg ikke lenger å si noe.

Jeg sank sammen på gulvet, lot de to voksne som styrte båten ta kontrollen. Rundt meg på alle kanter var det andre ungdommer. Noen gråt, noen var helt stille, noen snakket manisk. Jeg hadde koblet ut, men jeg var også klart til stede. Det er 5 år siden nå. 

Som ansatt på det sentrale AUF-kontoret hadde jeg sammen med resten av de ansatte og sentralstyret ansvaret for å arrangere sommerleiren 2011 på Utøya. Jeg hadde vært på leir nesten hver eneste sommer siden jeg var 14.

De siste årene hadde jeg vært der på jobb. I en slik rolle har man en annen farge på deltakerbåndet, man skal prøve å vite hvem flest mulig er, man er litt eldre, man skal ha kontroll på mest mulig. Men snart skulle vi alle stå i en ukontrollerbar situasjon. Fra bomben smalt i Oslo ble sommerleiren 2011 snudd på hodet. 

22. juli var en regntung dag fra start, men smilene og Utøya-stemninga var som alltid nydelig. Jeg startet dagen med en volleyball-kamp. Etterpå hørte vi Gro Harlem Brundtlands fantastiske tale. Jeg oversatte til engelsk for AUFs internasjonale gjester.

Vi spiste alle middag i 14-tiden, og etterpå var det politisk verksted. Det jeg var med å arrangerte var i Storsalen på Cafebygget. Jeg satt på gulvet ved vinduene. Plutselig fikk jeg beskjed om å sjekke mobilen, og bildene fra eksplosjonen på nettavisene var skremmende. Vi var da intetanende om at terroren snart skulle ramme oss, og forandre oss for alltid. 

Jeg så ansikter jeg fortsatt ser hver natt. Jeg fikk skader som fortsatt gjør vondt. Jeg mistet venner som jeg alltid har med meg. Men dette er ikke historien om hva jeg opplevde og overlevde på ettermiddagen 2011. Dette er historien om hva som skjedde på kvelden den 22.juli.

I ambulansen jeg lå i, var det 3–4 andre. Jeg klarte ikke fokusere på dem, men så blod, ei jente fra Nord-Norge jeg kjente igjen, og en yngre gutt. Jeg skjønte at vi var på vei mot et sykehus, men ante ikke hvor. Jeg var iskald, og jeg klarte ikke møte noen blikk eller si noen ord. 

Pasient nummer 6. En av 6 som ikke er død, eller en av de 6 som kanskje skal dø, men som foreløpig lever. Alle står over meg, alle ser ned på meg. Hvite frakker uten ansikt. De snakker til meg. De bøyer seg over meg. Jeg kjenner meg bitteliten og fanget. Jeg er omringet, og de står alle rundt meg og vil ha svar.

Hvor kommer jeg fra, hva heter jeg, hvilket år er det, hvilken dag er det. Helt irrelevante ting, som jeg kan svarene på. Svarene virker bare så meningsløse, så teite i konteksten. Her ligger jeg, i våte klær og fryser, og hvilken dag det er virker som et totalt idiotisk spørsmål.

Det er svarte prikker i taket. Det er halvstore plater med prikker på. Jeg fokuserer på prikkene. Hvor mange det er, hvordan de er tilfeldig plassert, men likevel ikke. Alt jeg ser er prikkene i taket. Jeg ser ingen ansikter, ikke engang om jeg prøver. Prikker er herlig konkret, og noe jeg kan forholde meg til. De snur meg rundt på siden, og legger halvlitersflasker med varmt vann langs kroppen min. Det er faktisk vanlig brusflasker, det legger jeg merke til. 

Når de tar på meg gjør det vondt. Kroppen min er et stort blåmerke, hver berøring er en sylskarp kniv. De snirkler seg rundt meg, bøyer seg over meg, krever svar. Jeg ser heller mot ei kjedelig lampe ved siden av meg, fordi den representerer noe deilig vanlig, og derfor fortid på et vis. Jeg kjenner meg ikke trygg, selv om frakkene hele tiden sier jeg er det. Jeg kjenner meg helt aleine, og ingen andre forstår.

Så kjenner jeg den iskalde saksa treffe huden min. Som en Edvard Saksehånd på en vinterdag. Først langs beina mine. Det som er igjen av den svarte tightsen min klippes sakte opp. Det kjennes ikke så rart. Men det er når de klipper opp kjolen min midt på hele veien, at jeg må vurdere om jeg er død. 

Jeg har sett samtlige episoder av Six Feet Under. Kommer de til å fortsette å klippe, også når klærne er av? Skal de dele meg i to, brette meg ut? Saksen klipper sakte og stødig av meg kjolen, bh-en og trusa.

Jeg er naken, blek og iskald. Men de stopper etter klærne, og så drar de på meg noe. Det er en engangs nettingtruse. Den er ikke myk, men det føles bedre enn å være helt blottlagt. 

Jeg prøver i blant å se på ansiktene rundt meg. Jeg vil jo ha svar. Men de hvite frakkene rundt meg er fortsatt som i den Manic Street Preachers musikkvideoen; helt ansiktsløse.

Når de drar på meg sykehustrusa er jeg i smerte. Når de trykker rundt på kroppen min og treffer de plassene jeg har mest vondt, så klynker jeg. Men jeg sier ingenting. Jeg har ingen ord uansett.

Jeg vil skåne legene og sykepleierne fra det jeg har å si. Jeg vil ikke dele det jeg har sett med verden, for da er det sant. På innsiden har jeg mange hundre liter tårer, og verdens største klump i magen. De hvite frakkene maser og spør. Jeg klarer ikke fokusere, jeg klarer ikke se, jeg klarer ikke leve.

Jeg aner ikke hvor lang tid som går, men så er jeg inne på et rom. Jeg har fortsatt ikke sagt noe.

Så skjer det.

Et menneske uten ansikt legger seg helt inntil meg, stryker meg over kinnet, og gir meg en klem. Jeg hører at hun gråter. En stille rolig gråt. Og da. Da løsner det. Da kommer også mine tårer. Da kommer også min reaksjon. Da forløses alt jeg har inni meg, og jeg kan dele det med denne personen. Det er helt forferdelig. Det er ikke noe å si. Vi gråter bare sammen.

Og jeg ser plutselig ansiktet hennes. Hun er ikke så mye eldre enn meg. Hun har brunt glatt hår i en hestehale. Hun har et varmt ansikt, trygge øyne. Ved siden av henne står en dame som er litt eldre, rundere øyne,  med litt mer bølger i håret. De holder meg i hver sin hånd. Jeg er ikke lengre aleine. Det finnes to til som forstår. De to er sammen med båtfolkene mine helter. De to er sykepleiere. 

De må ha hatt verdens verste dag på jobb. På samme måte som ingen av oss var forberedt på hva vi skulle oppleve, var ingen av de som jobbet i helsevesenet det heller. I slike tider skal man støtte seg på erfaring, opplæring, teoribøker, rutiner.

Men det var altså da reglene ble brutt, da en sykepleier oppførte seg unormalt i den unormale situasjonen, at det ble helt riktig. Ordene kom, tårene kom, og jeg startet på den lange veien for å finne måter å leve videre med dette.

Det jeg sitter igjen med etter sykehusoppholdet er at jeg elsker det norske helsevesenet, mest på grunn av sykepleierne. Det vi delte føltes ekte, det føltes viktig, og det føltes varmende. 

Måneder seinere dro jeg tilbake på sykehuset med påskeegg og et brev. Hun med det glatte brune håret i hestehale var ikke der. Hun var ute i foreldrepermisjon. Jeg ble glad for å høre at hun hadde fått en baby siden sist. Hun litt eldre var heller ikke der. «Vi jobber i turnus vi, vet du», sa de som var der.

Så sant. Hverdagshelter sitter ikke med henda i fanget og venter på takk. De er i gang med andre ting. Jeg tok likevel bilde med noen sykepleiere jeg møtte der, blant annet ei som bare hadde latt min bror bo hos henne så lenge han ville mens jeg var innlagt. Folk gjorde så fantastiske ting for hverandre på den tiden! 

Jeg vet ikke om akkurat den sykepleieren som holdt rundt meg kvelden 22. juli leser dette. Du som fikk tårene mine til å løsne. Du som fikk ordene mine til å komme ut. Jeg vet ikke om denne teksten når deg. Jeg håper det, men jeg vet ikke. Det er uansett ikke det viktigste. 

For det er mange slike historier i min vennekrets. Om sterke møter og relasjoner med sykepleiere og AUF-ere etter angrepet i 2011. Nå har det gått fem år allerede, og vi må aldri glemme. Vi må heller aldri glemme å takke. Et lusent påskeegg, et brev, eller denne teksten er ikke nok.

Men kanskje kan det at vi er en hel generasjon AUF-ere som vokser opp med en sterk forståelse av hva dere gjør og viktigheten av jobben deres være den beste takken. Selv glemmer jeg i hvert fall aldri hvem som var lyset mitt i mørket etter terroren. 

Sånn kjenner jeg det, og sånn vet jeg de fleste som noen gang har ligget på sykehuset kjenner det. Hvert menneskemøte på hver vakt er viktig. Også på kvelder som ikke er en del av norgeshistorien.

Tusen takk.

HULEN: Her er stedet hvor Ida ble reddet opp i Bjørn Juvets båt fra Utøya.