Reise­litteratur

Jeg har hørt at forfatteren Tarjei Vesaas hadde reisetabell for Norge som sengelitteratur. Her fant han oversikt over det som var av bussavganger og fergeavganger. I fantasien kunne han reise fra sted til sted i landet.

Mange forfattere er avhengige å reise for å hente inspirasjon. Men livet selv kan også sees på som en reise. Ifølge gresk mytologi legger vi fra kai den dagen vi er født og legger til kai igjen den dagen vi dør og fergemannen Charon ønsker oss velkommen om bord til vår siste reise over elven Styx. På den andre siden venter monsteret og helvetshunden Kerberos. Med sine tre hoder vokter den inngangen og sikrer at ingen levende kommer inn.

Hvis livet er en reise, er all litteratur reiselitteratur. Hos oss er begrepet odyssé synonym på en lang reise mot et fjernt mål. Homers episke verk Odysseen nevner steder som både er reelle og sannsynligvis oppdiktete.

Reiselitteratur innebærer ikke nødvendigvis bevegelse. Den indre reise i sinnets landskap, er vel så viktig. I litteraturen fins mange eksempler på en reise som en indre prosess. Et eksempel er Carlos Castaneda som i boken Reisen til Ixtlan beskriver hvordan man gjennom rus kan reise inn i en annen virkelighet. En liknende reise uten rus, er den erkjennelsesreisen som Siddharta går gjennom fra å være prins og forankret i rikdom i en materiell verden, til å bli en buddha som lever i fattigdom, men i åndelig storhet som opphøyet og med innsikt i hvordan alt henger sammen med alt.

Reiselitteratur får dermed en videre betydning enn de reiseguider som vi ofte drar med oss på ferie.

Denne kommentaren stod først på trykk i Sykepleien 9/2013.