Skal velferdsstaten overleve eldrebølgen, må politikerne tenke helsefremmende

Bildet viser et eldre par som sitter på et surfebrett og ser ut over havet og bølgene
BÆREKRAFTIG VELFERD: – Dagens 60-, 70- og 80-åringer er sprekere og friskere enn noensinne. Mange er aktive i frivilligheten, idrett og med andre aktiviteter. Likevel er pensjonsalderen den samme. Er det riktig? spør kronikkforfatteren.

Jeg brenner for folkehelsearbeid. Mitt håp er at flere politikere vil tørre å tenke helsefremming som et middel til å oppnå bedre folkehelse, skriver Anja Ninasdotter Abusland.

Norge er på vei inn i en alvorlig krise, en økonomisk, omsorgs- og helserelatert krise. Det er på tide at samfunnet og politikerne tar dette på alvor. Samtidig ser vi politikere diskutere kulturbygg, parkeringshus og retorikk. Er det en bærekraftig måte å drive politikk på, er det å tenke fremtidsrettet og helsefremmende?

Eldrebølge

Vi vet at en flodbølge av eldre er på vei, vi vet at vi mangler helsepersonell, men hva gjør vi med det? Antallet personer rundt 80 år og eldre, som i dag er storforbrukere av pleie- og omsorgstjenester, vil ifølge SSB dobles før 2040, tredobles før 2060 og nesten femdobles innen 2100.

Samtidig vet vi allerede at det er mangel på helsepersonell; i 2015 manglet vi ifølge Nova 2350 sykepleiere. Den samme Nova-rapporten slår også fast at vi vil ha et underskudd på 28 000 sykepleiere i 2035. Det er kun 17 år til! En av tre av dagens ungdomsskoleelever vil måtte jobbe i helsevesenet for å dekke behovet vi vil ha i 2040.

Denne diskusjonen er uten tvil mer nyansert enn dette, og det at det blir flere eldre, er jo i utgangspunktet positivt. Dagens 60-, 70- og 80-åringer er sprekere og friskere enn noensinne. Mange er aktive i frivilligheten, idrett og med andre aktiviteter.

Likevel er pensjonsalderen den samme. Er det riktig? Det fører uten tvil til at staten bruker flere ressurser på å utbetale pensjon, til både et høyere antall pensjonister, men også over lengre tid, siden vi lever lenger. Er dette mulig for velferdsstaten på sikt?

Eldre som ressurs

Ser vi på helsetilstanden til dagens 60–70-åringer, kan vi tenke oss at mange av disse vil kunne arbeide lenger før de går av med pensjon. Likevel er det ingen fasit for hvor lenge man bør jobbe. Vi har mange ulike yrker, og det er ikke alle som vil kunne arbeide utover dagens pensjonsalder.

Jeg tenker at vi er nødt til å se det store bildet, vi må se etter mulighetene. Jeg tror ikke vi kan fortsette slik vi har det nå. Skal vi fortsette å ha glede av velferdsstaten, må vi tørre å tenke nytt.

Kanskje noen yrkesgrupper kan arbeide lenger før de går av med pensjon, kanskje ikke. Kanskje det bør legges til rette for at eldre kan gå gradvis ned i pensjon. Da kan samfunnet nyte godt av flere arbeidshender og god kompetanse lenger, samtidig som den enkelte ikke sliter seg ut ved å jobbe fulltid.

Dette er noen løsninger. Det er ikke sikkert det er de rette, men temaet må løftes, og NOE må gjøres.

Unge: en økende belastning for helsevesenet?

Den økende andelen eldre fører uten tvil til økt behov for helsepersonell, særlig i kommunene. Dessverre har andelen unge som har behov for helsetjenester, økt betraktelig de siste årene.

Dette gjelder både somatiske livsstilssykdommer så vel som psykiske lidelser. Ungdata-undersøkelser sier at unge i dag i større grad opplever stress, mangel på mestring, ensomhet og depressive symptomer. Det har dessuten vært en klar økning i angst- og depresjonslidelser som begrunnelse for uføretrygd blant unge.

Dette er en skummel utvikling. Vi er i et samfunn hvor dagens ungdom opplever et så stort press at det går ut over helsa deres. For noen er dette forbigående, men for andre fører det til alvorlige helseproblemer på sikt.

Hva vi kan gjøre

Det å vite at vi står overfor så store utfordringer som vi gjør, knyttet til både mangel på helsepersonell, økonomiske ressurser og en økende trend av unge uføre, er skummelt. For hva kan vi egentlig gjøre? Hvor skal man starte?

Her tenker jeg nøkkelen ligger, for det er veldig lett å se på hvilke direkte tiltak som kan iverksettes. Og ja, det må utdannes flere sykepleiere og helsepersonell. Det er uten tvil et område hvor det må satses stort i årene fremover. Men hva om vi forsøker å tenke litt lenger, tenke litt større og tenke helsefremmende fremfor behandlende?

Politikerne må tenke helsefremmende

Jeg tror at dersom vi skal gå i riktig retning, må vi skape et samfunn som bidrar til livskvalitet for den enkelte, og da må vi tenke annerledes. Vi må tenke på hvordan vi kan utjevne sosioøkonomiske ulikheter, hvordan vi kan bidra til at folk får muligheten til å ta gode valg for egen helse.

Vi må se hva som ligger bak tallene: Hvorfor opplever unge og en eldre økende grad av ensomhet? Istedenfor å kun tenke «hva kan vi gjøre med dette». Dersom vi klarer å sette inn gode og helsefremmende tiltak tidlig, kan vi unngå å bruke ressurser på å drive med brannslukking.

Skal vi klare dette, må det være politisk og administrativ vilje til stede. Politikerne trenger å vite at folkehelsearbeid dreier seg om mer enn å kartlegge befolkningens helsetilstand. Folkehelsearbeidet blir påvirket av alle sektorer, av alle politiske vedtak. Det må være en ryggmargsrefleks hos politikerne at hvert vedtak har en negativ eller positiv effekt på folkehelsa.

Som politiker er man valgt for én periode av gangen og er avhengig av å bli valgt av folket på nytt. Det er ofte enklere å vinne stemmer på tiltak hvor man ser resultater raskt, noe som påvirker politikken. 

Men politikerne må tørre å tenke langt frem, tørre å tenke helsefremming som et middel til å oppnå bedre folkehelse. Skal man jobbe effektivt med helsefremming og forebygging, må man sette inn tiltak man kanskje ikke ser resultater av før om 10, 20 eller 30 år frem i tid.

Ta ansvar

Jeg er selv lokalpolitiker, og jeg jobber i helsevesenet. Jeg ser at vi sårt trenger at noen tar ansvar for disse utfordringene. Alle partier sier de er opptatt av helse, men går man inn i stortingsvalgprogrammene for 2017, er det lite konkret politikk på området.

Hvordan kan politikere si at de er opptatt av helse når eksempelvis sykepleiermangelen ikke tas opp i programmene? Derimot er lærere et prioritert område for samtlige partier, noe som selvsagt er bra og viktig. Men hva med helsesektoren, når er det deres tur?

Jeg brenner for folkehelsearbeid. Mitt håp er at flere politikere kan ta på seg folkehelsehatten og ta ansvar for å jobbe helsefremmende.

Les også: