Tusenkunstnere i nye sko

Da jeg i starten av 90-tallet intervjuet fagpersoner om oppgaver og roller som ansatt i det kommunale psykiske helsearbeidet, sa en av dem: «Å jobbe i en kommune gir en slags følelse av å være tusenkunstner». Beskrivelsen var treffende, og det viste seg at mange ansatte i det kommunale psykiske helsearbeidet kjente seg igjen.

For min del dukket det opp minner fra årene som psykiatrisk sykepleier i en landkommune i Midt-Norge på 80-tallet. Den gang var «psykiatri» i kommunene på mange måter upløyd mark, selv om sosialkontoret, hjemmesykepleien og legetjenesten hadde kontakt med mange personer som slet med livene sine.

En øremerket stilling for målgruppen ga rom for å være mer offensiv og sette i gang nye tiltak. Jeg var nyutdannet, nysgjerrig og uerfaren på levd liv og profesjonell yrkesutøvelse. Arbeidsdagene var mangfoldige og spennende. 

Først og fremst husker jeg møtene med flotte folk som strevde med livene sine. For eksempel Per som bodde i kårboligen på hjemgården. Som lå til sengs i perioder, hadde lite kontakt med folk i bygda og hadde uttalte skjelvinger etter mange års bruk av medisiner. Når vi møttes over kaffekoppen og en sigarett med filter, kviknet han til, tok fram trekkspillet og fortalte bruddstykker av historien om sitt eget liv.

Etter mange års isolasjon ble han med i «ettervernsgruppa», en sosial møteplass for personer som hadde problemer med sin psykiske helse. Høydepunktet var en organisert busstur til Danmark. Flere av deltakerne var lite vant med å reise og utfordret sine trygghetssoner kraftig ved å melde seg på en slik tur. Det ble en minnerik og god opplevelse for både ledere og deltakere.

Utfordrende hendelser sto i kø i hverdagen som psykiatrisk sykepleier. For eksempel var det ikke uvanlig at folk ikke ville åpne døra og slippe meg inn, selv om jeg hadde en avtale og hadde kjørt i fem mil. Pårørende og naboer dukket ofte opp under hjemmebesøk som den største selvfølgelighet. Uten sikkerhetsnett alene på hjemmebesøk kunne situasjoner med utagering være veldig utfordrende. En gang fikk jeg ødelagt brillene. Deretter måtte jeg til skogs for å lete etter skoene mine.

Det var og er annerledes å være profesjonell hjelper når fagfolk er mangelvare, og det er flere timers kjøring fra én ende av kommunen til den andre. Jammen var det behov for å være tusenkunstner!

Det var en gang

Fram til rundt 1960 ble de «gale» behandlet på asyl. Behandlingen var dominert av medisinsk tradisjon og bar preg av oppbevaring. På 1960- og 70-tallet fikk vi et tidsskifte. Institusjonene ble mer åpne, liggetiden ble kortere og nye behandlingsformer vokste fram. Ny kunnskap om sammenhenger mellom sosiale forhold og psykiske lidelser og sterke antiautoritære politiske strømninger førte til sosialpsykiatriens frammarsj.

Den nye retningen kom til uttrykk gjennom omfattende politiske reformer. Mest kjent er «The community mental health act» i USA og den psykiatriske revolusjon i Italia. I Norge ble desentralisert psykiatri satt på dagsorden for alvor først på midten av 1970-tallet. Men veien fra idé til handling ble lang!

Pioner- og ildsjelsarbeid

Pionertiden var preget av engasjement og frustrasjon i skjønn forening. Vi som jobbet i kommunene var bare en liten prikk i det store bildet, men troen på et faglig paradigmeskifte like rundt hjørnet var sterk. Først ute med prøveordninger for psykiatriske sykepleiere i hjemmesykepleien på slutten av 70-tallet var kommunene Sandnes, Stavanger og Trondheim.

Helga Robberstad skrev artikler fra den første tiden i Sandnes. Å lese hennes tekster var gull verdt og utrolig inspirerende for oss som var fotfolk. Relasjonstenkning og miljøterapi var den dominerende faglige ballasten vi hadde i bagasjen. Den hjemmebaserte omsorgen, hvor de fleste stillingene for psykiatriske sykepleiere var forankret på den tiden, besto av en oppgave- og resultatorientert kultur. Men det faglige arbeidet rommet også folk sitt hverdagsliv, nettverk og sosiale situasjon, blant annet inspirert av sosialt arbeid som fag.

Ikke minst var det mye liv og lidenskap. En annerledes fagforståelse enn den tradisjonelle var i støpeskjeen!

En annerledes fagrolle

Som ansatt ved Sykepleierhøgskolen i starten av 90-tallet fikk jeg muligheten til å undersøke fagfeltet som forsker. Ett av temaene som ble drøftet i publikasjonene fra prosjektet var utfordringene med å være hjelper på heltid og møte folk der de bor. I samme tidsrom fulgte jeg med interesse fjernsynsserien «Landsbylegen» som handlet om hverdagen for de ansatte på det lokale legekontoret.

Det var fascinerende å følge Dr. Keruish og hans kollegaer, særlig hvordan de håndterte utfordringer med å ha på seg ulike «hatter» i møte med stedets beboere. Kunnskapen om bygdas og innbyggernes liv og levnet ga rom for en svært fleksibel rolleutforming og et bredt rollerepertoar. De var terapeuter, venner, veiledere, gjester, medmennesker, talsmenn og omsorgsytere i en salig blanding.

I tillegg skilte de lite mellom arbeid og fritid. Riset bak speilet var ikke så vanskelig å få øye på. En slik rolle kunne fort komme i konflikt med egne behov for fritid og familieliv. Landsbylegene fikk sjelden anledning til å være privatpersoner hvor de kunne frigjøre seg fra rollen som profesjonell hjelper. Men det var åpenbart mye god hjelp å finne for dem som trengte det!

Fleksibilitet, tilpasning og ingen ventelister

Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008) var startskuddet for en ny faglig kurs. Som faglig rådgiver hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag var jeg tett på utviklingen nasjonalt og regionalt. De faglige målene var ambisiøse. Styrking av lokalbaserte tjenester og mer fokus på brukernes medbestemmelse var to sentrale ambisjoner. Mange kommuner grep muligheten begjærlig og var ledestjerner for de andre.

For å inspirere og bringe suksesshistoriene videre gjennomførte min kollega i Nord- Trøndelag, Kenneth Ledang, og jeg en kartlegging av utvalgte kommuner i Midt-Norge. Kommunene vi intervjuet la vekt på at diagnoser ikke var så viktig i det daglige arbeidet. «Vi må begynne der de er», sa fagfolkene. «Det er terrenget som bestemmer kartet, ikke omvendt».

Et eksempel var håndteringen av en situasjon hvor regningsbunkene hopet seg opp. «Når brukerne kommer med en stabel regninger, da må vi innom han Anders først. Og da må vi jobbe med å rydde opp i slike ting, samtidig som vi griper tak i de psykiske vanskene».

I denne kommunen hadde sosialetaten rekruttert en tidligere bankansatt til å bistå med økonomisk rådgivning. De fokuserte på å ordne opp i brukernes opplevde problemer der og da, noe som i neste omgang la et grunnlag for mestring og bearbeiding av tanker og følelser.

Måten de forholdt seg på når brukerne ikke møtte til avtaler var et annet eksempel på fleksibilitet og individuell tilpasning. «Da loser vi dem inn igjen», sa de. De gjorde det enten ved å ringe brukeren selv, hans pårørende eller ved å oppsøke ham i hjemmet.

Terskelen for å ta kontakt var lav. Ingen av kommunene hadde ventelister. Brukerne fikk hjelp umiddelbart, eller i løpet av få dager. I utsagnene lå det også en kritikk av spesialisthelsetjenestens smale spekter med tjenester, som ikke passet inn i forhold til folk sine behov.

Utforming av de nye skoene

I fagboka Psykisk helsearbeid i nye sko, utgitt i 2006, fortalte Anne Karin Svardal sin historie om utfordringer med å komme seg gjennom ungdomstid og utdanning og mestre arbeidet som lærer. Individuelle samtaler i en årrekke for angst og depresjon førte i liten grad til bedring. Å bytte behandlere med jevne mellomrom ble en belastning. Skifte av fastlege ble et vendepunkt. Han ga henne en positiv opplevelse, avsluttet behandling med lykkepiller og tipset henne om å delta på et kurs om mestring av depresjon (KID-kurs). Samtidig med at hun gjennomførte kurset hadde hun samtaler med en psykisk helsearbeider i hjemkommunen. De fant tonen, gransket livssituasjonen hennes og samarbeidet om å finne løsninger på utfordringene i nåtid og framtid. I løpet av behandlingen begynte hun å se mulighetene, tro på seg selv og fikk gnisten tilbake! Fagpersonene trodde på henne, involverte henne og bød på seg selv. Mange personer fortalte liknende historier og ga oss mange spor om hvordan de nye skoene skulle se ut.

Gradvis kom det på plass mange kommunale tjenester i tråd med opptrappingsplanens ånd. Fokus var på mestring av hverdagsliv, hjelp på brukernes premisser og tilgjengelige tjenester. I løpet av opptrappingsplantida så den første veilederen for kommunalt psykisk helsearbeid dagens lys, og fagområdet psykisk helsearbeid fikk et eget tidsskrift. Og det nasjonale kompetansesenteret NAPHA var like rundt hjørnet. Psykisk helsearbeid som praksis og fagområde i kommunene var i farta og i ferd med å ta form.

De gode møtene

I forskningsprosjektet «Helhet og sammenheng» i regi av Høgskolen i Sør-Trøndelag undersøkte vi hva som kjennetegner god hjelp i to ambulerende team når brukerne har omfattende utfordringer med rusmisbruk og psykiske problemer. Gjennom intervjuer og feltarbeid kom medlemmene i forskergruppen nært på hverdagen til fagfolkene og brukerne.

Funnene bekreftet at kvaliteter ved relasjonen som respekt, forståelse og høflighet er hjelpsomme. I tillegg ble det synlig hvordan samvær på hverdagslige arenaer hadde betydning for samarbeidet og relasjonen. Arbeidsformen var ofte oppsøkende og foregikk på arenaer som brukernes hjem, på kafeer, i marka og i bilen.

Samarbeidet var preget av at det var brukerne som la premissene for innholdet i kontakten og sin egen bedringsprosess. Fagfolkene bidro først og fremst med kunnskap og kompetanse som støttet opp under brukerne sine mål og ønsker.

Et annet kjennetegn var at praktiske gjøremål gikk hånd i hånd med prat og samtaler. For det tredje hadde innholdet i kontakten ofte de samme kjennetegnene som alminnelig og gjensidig prat mellom folk flest. Småpraten bidro til en alminneliggjøring og verdsetting av personer som i utgangspunktet er stigmatisert og utstøtt fra samfunnet. «Evidensen» ble skapt i det enkelte møtet mellom fagpersonen og brukeren.

Velkommen til psykologene

Psykisk helse- og rusarbeid i kommunene har endret seg mye siden pionertiden. Omfanget og organiseringen er ulik, men man kan se mange fellestrekk.

Mens man i de største kommunene har et omfattende og mangfoldig tilbud for alle målgrupper, er man mer avhengig av faglige ildsjeler i små kommuner. Innholdet i hjelpen bygger på et utvidet kunnskapsgrunnlag, hvor det naturvitenskapelige perspektivet har en relativt begrenset plass. Folk sitt forhold til hverandre og samfunnet blir mer vektlagt. Den kliniske praksisen har knyttet sterke bånd til faglige perspektiver som recovery, salutogenese og empowerment. Publiseringen av fagbøker og artikler har økt betydelig.

Psykologene som profesjonsgruppe vil styrke laget med sin solide faglige ballast og verdsatte rolle i helsetjenestene. Da jeg ble ansatt som psykiatrisk sykepleier, var grunnmuren knapt påbegynt. Nå er huset ferdig bygd og psykologene er velkomne til å tette sprekkene i grunnmuren og finne sin plass i rommene.

En av dem som har gitt kommunalt psykisk helse- og rusarbeid et ansikt og legitimitet de siste årene er psykiateren Trond Aarre. I et foredrag sa han noe jeg merket meg: «I løpet av få tiår vil spesialisthelsetjenesten jobbe på samme måte som kommunene gjør i dag». Vi går spennende tider i møte!

Les i Naphas hefte om psykologer i kommunene (primærkilden) her.

Saken har tidligere stått på trykk i Psykisk helse og rus 1/2017. Her finner du en oversikt over alle faggruppebladene.