Hjelpe studentene til å bli tøffere

Det er viktig å ha bein i nesa som sykepleier. En skal tørre å stå opp for pasientene. Det kan være ovenfor leger, pårørende, ledelse eller andre som du møter, og som er både høyere og lavere enn deg selv på helsevesenets rangstige. Det sies at en som sykepleier skal fungere som pasientens advokat. Men om man verken evner eller gidder å stå opp for seg selv en gang, vil man da kunne stå opp for andre?

Ikke nok å «holde ut»

Jeg er ferdig utdannet sykepleier til sommeren, og det jeg har observert i løpet av studietiden min, og spesielt det siste året som tillitsvalgt er at engasjementet blir mer og mer labert blant medstudentene mine.

Det handler ikke lenger om å skape en bedre og lettere studiehverdag for en selv og de som kommer etter en. Nå handler det om å tolerere det resten av studietiden. «Vi kom oss gjennom faget slik det er nå, derfor får de etter oss også gjøre det», er et utsagn jeg har hørt. «Dette har jo ingenting å si for meg uansett». Det er ingen som fyller ut evalueringsskjemaer eller andre tiltak for å oppnå endring, men klage det gjør de. «Dette er blitt sagt fra om mange ganger, og det har enda ikke skjedd noe», «Hva jeg sier og gjør har vel ingen betydning?». Og igjen kommer dette med å «holde ut».

Klager seg imellom

Det er flere av mine medstudenter som opplever utfordringer i forbindelse med å skulle skrive bacheloroppgave. Det er veiledere som er umulige å få tak i, som ikke svarer på spørsmål, oppleves lite hjelpsomme og interesserte, problemer med å finne relevant forskning, vanskeligheter med å komme i gang osv.

Hva gjør flertallet av disse studentene? Jo, de klager seg imellom. De tar det ikke opp med veileder for å prøve å finne ut av det. Ei heller tar de kontakt med tillitsvalgte for å få støtte. De snakker ikke med emneansvarlig eller på annen måte prøver å rydde opp. Nei da, det de gjør er å ikke gjøre noe; ikke noe annet enn å klage. Hvordan skal disse studentene, som ikke står opp for seg selv, kunne stå opp for pasientene sine? Det heter så pent at sykepleieren er pasientens advokat. At det er vi som skal kjempe for dem som ikke kjemper selv. Vi skal være pasientens stemme og stå på for dem som ikke kan, og de som verken har ressurser eller makter dette. Er dette noe disse fremtidige sykepleierne kommer til å klare? Hvis man ikke klarer å stå opp for seg selv, vil man da klare å stå opp for andre?

Tøffere med tiden?

Det blir noe annet, tenker du kanskje. Det kan jo ikke sammenliknes, sier du. Ikke det? Det er en skjev maktbalanse i helsevesenet. Om man ikke turte å si fra til læreren sin om dårlig bachelorveiledning, vil man da tørre å si fra til overlegen at du er uenig i medisineringen som er satt opp? Om du ikke vil kjempe for å få endret et fag du hadde, vil du da tørre å si deg uenig med en utskrivelse du mener er prematur?

Blir en passiv sykepleierstudent en passiv sykepleier, og dermed farlig for pasientene? Eller blir hun tøffere med tiden? Det er ikke mulig å vite. Kanskje hun gjør det, kanskje ikke? Men hva om hun ikke blir det? Hva om hun bestemmer seg for å sitte inne med noe hun har sett, lest eller tenkt noe hun ikke er helt sikker på, og derfor velger å tie. Kanskje hun ikke hever stemmen sin høyt nok? Hvem har da ansvaret? Er det henne ene og alene? Eller er det et felles ansvar? Er det utdannelsen sin skyld? Arbeidsplassen? Kollegaene?

Må være tøffere nå

Da kommer spørsmålet, hvem skal ta tak og hvem kan stoppe denne trenden? Det er åpenbart ikke et problem som kan tilskrives ledelser, arbeidsplasser og skoler alene. Tvert imot så ligger brorparten av skylden hos sykepleierstudentene selv. For det er hun som har gitt opp. Likevel må dette ansvaret deles for at det skal kunne tas tak. Høgskoleledelsene må ta ansvar og oppfordre sine studenter til å ta ordet og ta tak. De må veilede og hjelpe studentene sine til å bli tøffere, til å tørre å stå opp, og til å rope høyt og stå for det de roper! Arbeidsplassene må gjøre det samme. Studentene, de må ta et tak, de må tørre å kjempe for seg selv, å stå opp og tro på sin mening og sin kompetanse. Det kan nok være ubehagelig og vanskelig i starten, men dette er noe som man må læres opp i og dannes inn i som så mange andre ting i sitt fantastiske, fremtidige yrke.