Fremmede fugler

Det er vår. Fuglene er tilbake. Gud vet hvor de har vært hele vinteren, men nå synger de for full hals på hver sin gren. Nå skal det hekkes. Da gjelder det å bli lagt merke til. Trilleballader, glade arier og febrilsk kvitring skal gjøre potensielle partnere oppmerksomme på fuglenes spesielle egenskaper. De fyller skogen med svulmende melodier.

Spetakkel

For min egen del var kvitringen lenge noe abstrakt. Jeg hørte lyden og nøt det vårlige spetakkelet. Men jeg forbandt det egentlig ikke med fugleindivider. Det endret seg da jeg fikk en ny turvenn. Ut på tur stoppet hun ofte, spisset våkent ørene og ropte «Hør, en måltrost!». Og så pekte hun på en liten skapning høyt oppe i det høyeste treet.

Det var lett å la seg rive med av hennes entusiasme. Men særlig god til å lytte ble jeg aldri. Skal jeg være ærlig hadde jeg problemer nok med å skjelne spurver fra meiser. Det var på det nivået. Jeg prøvde meg noen ganger og ropte forhåpningsfullt «måltrost!» når jeg og turvennen min ble møtt av yr sang. Da himlet hun bare med øynene og konstaterte tørt: Rødstrupe.

Pipen fikk imidlertid en annen låt da jeg i fjor stilte til en skogtur bevæpnet med mobilappen WhatBird. Møter du en fremmed fugl i skogen, kan du med en smartphone ta opp lyden. Opptaket stoppes når appen finner match blant lydene fra et utall forhåndslagrete norske sangfugler. Den godt dokumenterte trillingen til rødstrupen blir på den måten aldri forvekslet med trallingen til en sivspurv eller de subtile lokkelydene til en toppmeis. I fuglenes verden har alle en identitet som ikke kan misforstås. Er du granmeis sjekker du liksom ikke opp en grønnfink.

Homo

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste tittelen til en ny bok. Den heter «Homo», skrevet av Bård Nylund og Anne Trettebergstuen. Boka handler om det å være homofil. I et intervju med Sykepleien, er forfatterne opptatt av å skape gode fortellinger om det å leve med en homofil legning. Som NRK-serien «Ut av skapet» har vist, finnes det mange som fortsatt synes det er vanskelig å utbasunere at de ikke er standard heterofile. Men heller enn å dvele ved alt det vanskelige som menn og kvinner kan oppleve når de søker kjærlighet med likekjønnete, trenger homofile gode forbilder og åpenhet om hvordan andre har taklet det å komme ut av skapet. Tittelen «Homo» roper ut at det ikke behøver å være så problematisk å framstå som skeiv.

Det rare med dette budskapet, anno 2017, er at det fortsatt føles nødvendig å skrive slike bøker. Ga ikke 60-åra oss den seksuelle revolusjonen som frigjorde oss fra etterkrigstidens dobbeltmoral? Lærte ikke kvinnefrigjøringen og menneskerettsbevegelsen oss at alle er like mye verd? Har ikke lovgiverne kommet etter, forbudt diskriminering og tillat homofile og lesbiske å inngå partnerskap? Ja, selv Den norske kirke har kommet til at den kjærligheten de predikerer om hver søndag, også skal omfatte likekjønnete som har lyst til å gifte seg foran alteret. Når både moralen, etikken, jussen og politikken er på plass, hvorfor må da homofile fortsatt ha egne parader, egne symboler og bøker stemplet «Homo» for å demonstrere sin forskjellighet?

Svaret er trolig at fordommer og utestengning lever videre, parallelt med at den ytre og formelle toleransen for annerledesheten i samfunnet øker. For folk som gruer seg for å komme seg ut av skapet og som mangler et skeivt nettverk, kan det paradoksalt nok gjøre situasjonen verre. De har fått samfunnets «godkjent-stempel», men blir likevel sittende alene med følelsene sine. Det kan selvfølgelig gå på helsen løs. Paradokset blir ikke mindre av at homofile kan møte oppgående helsearbeidere som ser på seg selv som helt fordomsfrie og inkluderende, men som glemmer at det er viktig å forstå pasienten ut fra et minoritetsperpektiv. Det trenger leger og sykepleiere mye bedre kunnskaper om, mener Nylund og Trettebergstuen. 

Verden går altså både framover og bakover, men ikke alltid slik vi forventer det. Helsesøstrene på skolene er blitt flinkere til å snakke om sex og trolig også om legning. Men liberalismen og toleransen overfor alle arter og seksuelle variasjoner møtes også av en motstrøm. Internett har for eksempel gjort pornografi til allemannseie i ungdomskullene, men nakenhet i det offentlige er blitt mer tabu og bluferdigheten blant ungdommen er ikke blitt mindre. Og mens de homofile gjør framskritt mot å bli akseptert, føler transer seg oversett. Eller personer som føler seg i feil kropp.

Min spådom er dermed at vi nok ikke er ferdig med å debattere kjønn og legning med det første. Kjønnsidentiteten er blitt mindre «spikret», men stadig flere ungdommer føler også at de ikke passer inn noe sted. De roper i skogen, men får ikke noe klart svar.

Passende sorter

Å finne gruppetilhørighet var ikke noe problem da jeg ved hjelp av WhatBird-appen virret rundt med min nye turvenn. Etter å ha hørt på mine opptak, foreslo appen raskt passende fuglesorter som kvitret på akkurat samme, særegne måte.

Etter hvert snek det seg likevel inn en viss tvil om mine bastante fuglefunn. Kvitrer alle hagesangere egentlig helt likt? Det ville jo vært forunderlig. De må jo ha gode og dårlige dager? Litt deppa av og til, eller spesielt glad en annen gang. Og av alle disse geniale sangfuglene – vil ingen noensinne bli fristet til å imitere en annen fugls sang?

Mest forbauset ble vi likevel da vi oppdaget at mange fugler faktisk skjønner det når de blir overvåket. Når vi, med spisse ører, står under treet, klare til å fange opp hver lille pip med vår smartphone, holder mange fugler rett og slett helt kjeft. De vil nok gjerne synge ut sitt glade budskap. Men helst bare for hverandre.