Bristepunktet

Innspill
PIPPI LANGSTRØMPE: «Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert.»
Som sykepleier er man en omsorgsperson. Faren er at når man gir og gir, så risikerer man å brenne lyset i begge ender, skriver Lena Jentoft Ladstein.

Det sies at alle mennesker har et bristepunkt. Når det kommer til det punktet hvor man ikke orker mer, verken fysisk eller psykisk. Når man har dratt strikken så langt at den ryker. Jeg opplevde dette før jul i fjor og jeg vil forsøke å sette ord på hvordan jeg opplevde det. Hensikten med dette innlegget er ikke å marinere meg selv i offerrollen. Jeg ønsker ikke sympati, men jeg ønsker økt forståelse og aksept for at dette er noe som kan skje hvem som helst. Jeg har vanligvis tro på at man ikke skal gi opp når man møter motgang. Ordtak som: “Motgang gjør sterk” og “det du ikke dør av gjør deg sterkere” synes jeg er fine leveregler. Et av mine favorittsitat er fra Pippi Langstrømpe: “Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg helt sikkert.”

I dagens samfunn er jeg ikke enestående i å utvise åpenhet i forhold til psykiske utfordringer i livet. Jeg har tro på at det er positivt å snakke sant om livet, og å dele med hverandre det som oppleves vanskelig og utfordrende. Men ikke for enhver pris. Jeg fikk et godt råd om å ikke dele det som er vanskelig mens man står midt oppi det, for da er man i en sårbar periode. Det er en fordel å vente til man har fått det hele på avstand og har kommet seg ovenpå igjen. Det er også forskjell på å være personlig og privat. Jeg kan godt være ærlig, åpen og personlig om livet mitt. (Jeg er ikke nordlending for ingenting! ;) Men å være for privat gagner verken meg selv eller andre. Alle har behov for en privat sfære hvor man kan være seg selv 100 %. Det er ikke noe poeng i å blottlegge seg selv fullstendig, for da mister man det lille private pusterommet i seg selv. Det handler om å bevare verdighet og selvrespekt.

Brenne lyset i begge ender

Før jul i fjor maktet jeg ikke mer. Da var jeg så stresset at jeg hadde flere fysiske og psykiske symptomer på det. Jeg jobber 100 % som sykepleier og det pleier vanligvis ikke å være noe problem. Jobben er rett i nærheten, så jeg slipper å bruke tid på reising. Jeg jobber i eldreomsorgen og synes det er meningsfullt å tilbringe tiden min sammen med mennesker med sølvfarget hår og mange smilerynker. Men å jobbe i eldreomsorgen trenger ikke å være en dans på roser, til tider er det mer en dans på nevroser. Det er ikke flust av sykepleiere som ønsker å jobbe på sykehjem. Nyutdannede mener det er for mye ansvar, for lite sykepleierkollegaer å rådføre seg med og for lite fagkompetanse. Det kan jeg godt forstå. Vi sykepleiere har ikke sjelden ansvar for andre avdelinger også, særlig på kveld, helg og i ferier. Når det er utfordrende å rekruttere nye sykepleiere, så blir det mye på de sykepleierene som jobber i eldreomsorgen. I fjor høst ble jeg derfor spurt om jeg kunne rullere rundt på flere avdelinger. Dette for å fordele sykepleierressursene bedre på huset slik at avdelinger med dårlig sykepleierdekning kunne bli styrket. Dette var jeg jo positiv til, dette var en “vinn- vinn”- situasjon. Jeg ville få variasjon i arbeidet, få kjennskap til flere pasienter, pårørende og kollegaer, veggene mellom avdelingene ville bli “tynnere”, dette måtte jo bli positivt for alle parter. Samtidig begynte jeg på en videreutdanning i palliasjon i Oslo. Jeg var forberedt på at det kom til å bli et krevende år og at jeg måtte gi avkall på mye for å komme i mål med studiet. I tillegg til dette har jeg, som alle andre, et privatliv med diverse utfordringer. Dette skal jeg ikke legge ut om her, men det har vært mye å forholde seg til. Som sykepleier er man en omsorgsperson, og jeg har lett for å påta meg ansvar. Faren er at når man gir og gir, så risikerer man å brenne lyset i begge ender.

Jobben krevde sitt, studiet krevde sitt og privatlivet krevde sitt. Jeg ble mer og mer sliten. Jeg følte meg presset opp i hjørne. Jeg fikk mye hjertebank, smerter og skjelvinger i kroppen, søvnproblemer og tankekjør, ble irritabel, orket lite kontakt med familie og venner og tok lettere til tårene. Jeg begynte også å stamme, og det har jeg ikke gjort siden barne- og ungdomsårene. Det har jeg vært lite plaget av i voksen alder. Mens nå opplevde jeg igjen at ordene låste seg fast. Hvis jeg f.eks. gikk inn i en butikk, så måtte jeg bare gå ut igjen, for jeg merket at jeg ikke ville klare å formidle hva jeg ville spørre om. Det var et stort nederlag.

Når andre klarer det

Hvorfor sluttet jeg ikke å jobbe for å bare ha studiene å konsentrere meg om? Det var rett og slett ikke aktuelt av økonomiske årsaker når man har hus og hjem og familie og alt som hører med. Når andre klarer å jobbe og studere samtidig, så skulle jammen meg jeg også klare det. Men det ble for mye av alt…

Jeg fikk problemer med å rullere rundt på flere avdelinger på sykehjemmet. Jeg fikk ikke det utbytte av det slik jeg hadde trodd. Istedenfor mer oversikt fikk jeg mindre oversikt. Istedenfor å kjenne på følelsen av å ha gjort en god jobb, så opplevde jeg å ikke strekke til som sykepleier. Jeg håpet det skulle “gå seg til”, jeg måtte bare gi det litt tid. Men følelsen av å ikke ha kontroll er en vond følelse. Men sykepleiere er så forskjellige. For noen fungerer det helt fint å rullere rundt på flere avdelinger. Min erfaring er at det dessverre ikke fungerer for meg. Men jeg mener det er viktig for sykehjemspasienter som ikke kan gi uttrykk for sine ønsker og behov pga. demens, slag osv. at det i stor grad er fast personal på hver avdeling. Helsepersonelloven (paragraf 4, 1. og 2. ledd) sier at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.” Sykepleiere generelt kan klare det meste og de er vant til å strekke seg langt. Men etter at samhandlingsreformen trådte i kraft i januar 2012, får kommunehelsetjenesten ansvaret for enda sykere og skrøpeligere pasienter enn tidligere. Og antallet eldre i befolkningen vil bare fortsette å stige. Jeg kjenner på bekymring i forhold til hvordan sykepleiere som jobber i eldreomsorgen i dag blir ivaretatt. For oppgavene blir bare flere uten at det nødvendigvis blir tilført flere ressurser. Norsk sykepleierforbund la frem Sykepleierløftet 2. februar. Bakgrunnen for dette er at:”det blir stadig flere pasienter, mer kompliserte helsetilstander og økte forventninger til kvalitet. Alt for mange opplever at tjenestene ikke møter deres behov eller at rettighetene deres blir brutt. Sykepleierne er en viktig del av løsningen på disse utfordringene.”

Jeg strakk ikke til

I desember i fjor opplevde jeg altså å brenne lyset i begge ender. Jeg strakk ikke til på jobb, jeg strakk ikke til med studiene, jeg strakk ikke til privat. Jeg måtte kaste inn håndkleet og ringe legekontoret. Jeg fikk time hos en svært forståelsesfull og empatisk lege og jeg ble sykemeldt for en tid. Jeg ble glad da legen sa: “Du har vært lite sykemeldt!” Nå snakker jeg for meg selv, men jeg ser på sykemelding som siste utvei. Jeg liker godt sitatet av Ingvar Ambjørnsen: “Riktignok har jeg møtt veggen et par ganger, men hvem har ikke det? Det er slikt som hører menneskelivet til. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.”

I sykemeldingsperioden kjente jeg på både skam og skyld. “Hva ville folk tenke om meg nå? Nå ser de hvor udugelig jeg egentlig er. Jeg får det ikke til. Alle andre klarer det bedre enn meg.”

Behov for å skjerme seg

Min jobbidentitet som sykepleier er sterk. Det er godt å kjenne på følelsen av å ha en viktig jobb. Det er godt å være til nytte for andre mennesker. Det er godt å stå opp hver dag og glede seg til å gå på jobb. Det er viktig å ha noe å gå til og kjenne at man får brukt sine talenter. Dagen jeg ringte legekontoret og en rekke dager etterpå, var det som om hele korthuset kollapset. Det føltes som å sveve rundt i et vakuum og ikke kjenne fotfeste. Det føltes ut som jeg falt og ikke nådde bunnen. Jeg hadde flere samtaler med en fantastisk lege. Tårene begynte å renne bare jeg satte meg ned hos henne. Hun lærte meg en strategi for hvordan jeg skulle takle dette. Det var å AKSEPTERE situasjonen, IDENTIFISERE kaostanker og AVLEDE ved å bytte negative tanker med positive. Det jobbet jeg endel med. Jeg hadde mye tankekjør, tenkte på alt mellom himmel og jord, på fortiden og fremtiden. Jeg hadde behov for å skjerme meg selv og hente meg inn igjen. Men samtidig forsøkte jeg å opprettholde en noenlunde normal hverdag. Jeg gikk på tur på tross av skamfølelsen. Jeg forsøkte å være sosial ved å gå i bursdager osv. som jeg ble invitert i. Jeg forsøkte å fortsette med studiene. Jeg ønsket å oppleve mestringsfølelse igjen, skritt for skritt. I denne perioden kom jeg tilfeldigvis over Gro Skartveit sin bok på biblioteket: ”Livet etterpå. Om vegen videre etter alvorlege kriser”. Den forteller historier om folk som har opplevd drap, selvmord, terror, sykdom, angst og mobbing, og hvordan leve videre med dette etterpå. Nå opplevde jeg verken drap, selvmord, terror osv. men allikevel opplevde jeg å kjenne meg mye igjen i de prosessene som disse gikk igjennom. Det var en stor trøst for meg å lese disse fortellingene og at man kommer helberget ut igjen på den andre siden, men at det vil ta både tid og krefter.

Omsorgen fra mine kollegaer

Det som også betydde mye for meg i denne perioden var den omsorgen jeg opplevde fra mine kollegaer. Det er jeg svært takknemlig for og det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg fikk oppmuntrende meldinger fra gode kollegaer som husket på meg da jeg var på mitt svakeste. TUSEN TAKK!! Jeg har ikke selv vært så flink til å huske på sykemeldte kollegaer, men nå har jeg selv erfart hvor mye det betyr. Så satte jeg stor pris på gode naboer som stakk innom for å prate, drikke te og spille spill. Så er det fint med venner man kan være seg selv 100 % sammen med. Jeg kommer aldri til å glemme dem som brydde seg da livet var tøft. Jeg kommer aldri til å glemme klemmer jeg fikk da jeg trengte det mest. Jeg kommer aldri til å glemme de som spurte: “Hvordan går det med deg?” Selv om jeg ikke alltid visste hva jeg skulle svare og det ikke alltid egnet seg å stille det spørsmålet f.eks. hvis det var flere folk til stede. Men jeg er av den oppfatning av at det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Man må ikke være redd for å bry seg. Det sitter langt inne å være den omsorgspersonen som selv trenger omsorg, hjelp og støtte. Etter å ha krøpet rundt på bunnen mens jeg forsøkte å samle sammen bitene av meg selv, så gikk veien sakte men sikkert oppover. Veien gikk ikke strake veien opp, men litt opp og ned. Legen sa jeg kunne ikke forvente at alt ville bli bra igjen med en gang, men jeg måtte ta tiden til hjelp. Jeg begynte så smått å jobbe igjen, fra å ha hele sykepleieyrket i halsen, så kjente jeg mer på en lyst til å komme tilbake til jobben. Jeg savnet jo kollegaene og pasientene mine. Jeg begynte med 50 % stilling. Jeg følte meg ikke “On the top of the world”, men det gikk sånn noenlunde greit. Nå er jeg tilbake i full stilling igjen på EN avdeling. Det er nok for meg. Et sted om gangen. Som sykepleiere er man ofte som poteten, anvendelig til det meste. Men med måte.

Siste fra Meninger

Populære artikler nå