Blodprøvetaking er mer enn et stikk

I et innlegg i Sykepleien 9. oktober leser vi at portører avlaster sykepleiere med blant annet blodprøvetaking og andre oppgaver. Umiddelbart gleder vi oss over at sykepleierne får hjelp, men så melder det seg straks en del spørsmål:

Er det faglig forsvarlig å sette bort blodprøvetaking til portører? Har man vurdert oppgavens kompleksitet godt nok? Er portørene gitt opplæring av bioingeniører som har blodprøvetaking som sin kjernekompetanse? Har lederen sikret at oppgavene utføres med tilstrekkelig kontroll og tilsyn?

Helsevesenet trenger hjelp fra flere yrkesgrupper

Helsevesenet vil antakelig knele uten hjelp fra flere yrkesgrupper. Det blir betydelig mangel på bioingeniører, sykepleiere og annet helsepersonell, og vi ønsker at ansatte uten formell helsefaglig kompetanse skal få en legitim plass i personalgruppa.

Det er viktig at ledere ser systematisk på oppgavedeling og utnytter kompetansen best mulig. Vi ser at prosessen med å forskyve arbeidsoppgaver krever mot, åpenhet og faglig forståelse – både med tanke på hvilke arbeidsoppgaver som kan forskyves, og til hvem.

Krav og nødvendige kvalifikasjoner må være oppfylt

Hvorfor har Norge en autorisasjonsordning for helsepersonell? Autorisasjonsordningen gir helseprofesjoner rett til å bruke sin yrkestittel. Det er en bekreftelse fra offentlige myndigheter på at de formelle krav og nødvendige kvalifikasjoner er oppfylt.

I tillegg innebærer godkjenningen en kontroll av skikkethet og egnethet før det gis tillatelse til å arbeide i yrket. Det vil si at man har de nødvendige faglige kunnskaper, ferdigheter og personlige egenskaper som kreves for å jobbe i helsevesenet. 

Det er med andre ord en ordning som skal sikre at pasienter får omsorgsfull hjelp og blir møtt av personell som opptrer faglig forsvarlig. I tillegg regulerer helsepersonelloven hvordan vi som helsepersonell kan opptre og hvordan vi forvalter våre arbeidsoppgaver. Hvis vi skal sette bort oppgaver til uautoriserte, må vi sørge for at det er faglig forsvarlig. 

Kan lære opp andre yrkesgrupper

I henhold til helsepersonellovens § 5 Bruk av medhjelpere kan bioingeniører og annet helsepersonell overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis.

Ved norske sykehus er det bioingeniørene og medisinsk faglig ansvarlig ved laboratoriet som har det overordnede ansvaret for prøvetaking og analysering av biologisk materiale og utprøving og innføring av nye analyser på sykehus.

I flere tilfeller er det hensiktsmessig å lære opp andre yrkesgrupper i blodprøvetaking, men laboratoriet må vurdere deres kompetansenivå og graden av opplæring.

Blodprøvetaking krever innsikt

Det tekniske ved å stikke en kanyle i blodåren for å ta blod er ikke veldig komplekst. Men blodprøvetaking krever innsikt i en rekke faktorer som kan påvirke prøveresultatet. For eksempel kan både blodceller og biokjemiske komponenter i prøven påvirkes av pasientens tilstand, langvarig bruk av stasebånd, eller dersom prøverørene ikke blir blandet godt nok. 

Barn som er urolige og skriker under prøvetaking, kan før til at antallet hvite blodceller i prøven øker med inntil 50 prosent – og dermed gi et falskt bilde av barnets sykdomstilstand. I laboratoriene opplever vi daglig prøver som må tas på nytt eller resultater som forsinkes som følge av feil under prøvetaking.

Når en leder beslutter å sette ut blodprøvetaking, må det tas hensyn til kompleksiteten i arbeidsoppgaven og ikke minst hva som kan skje dersom blodprøvetakingen utføres feil. Jo større risiko for skade, desto større krav til forsvarlig utøvelse. Dårlig utført prøvetaking kan føre til feil eller forsinket diagnose og behandling, usikkerhet knyttet til prøveresultatet, eller en dårlig opplevelse med selve stikket.

Må vurderes i hvert tilfelle

Pasienter har krav på at blodprøvetakingen blir utført korrekt av personell med faglig kompetanse til å utføre oppgaven. Vi mener at personell som utfører blodprøvetaking, skal ha basiskompetanse innen anatomi, fysiologi og biomedisin og en god opplæring i faktorer som kan påvirke prøveresultatet.

Helsepersonelloven gir ikke anledning til å overlate oppgaver til en generell gruppe, men dette må vurderes i hvert tilfelle på bakgrunn av personens kvalifikasjoner.

Hvorvidt en portør kan være medhjelper i blodprøvetaking, vil derfor avhenge av portørens kvalifikasjoner og utdanning, samt den opplæringen som blir gitt. Jo mindre reelle og formelle kvalifikasjoner, desto lengre opplæring kreves, jamfør helsepersonelloven § 5.

Vi mener at en portør med utdanning som helsesekretær eller vernepleier, med tilstrekkelig opplæring fra laboratoriet, kan utføre blodprøvetaking. Ifølge lovverket er medhjelperen underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn, og det er derfor nødvendig at laboratoriet er tilgjengelig for å gi råd, veiledning og instruksjon underveis.

Det er lederen som må forvisse seg om at portørene, i dette tilfellet, har reelle kvalifikasjoner, er egnet og får nødvendig opplæring i blodprøvetaking.