– Jeg valgte å trekke meg unna da mamma ble syk

Da Hermine Rønning-Pedersen gikk i andre klasse, ble mammaen hennes syk. Hun hadde fått brystkreft. Tidligere var hun blitt friskmeldt av føflekkreft.

– Jeg skjønte ikke så mye av det. Tenkte at det går vel fint, forteller Hermine.

Hun var sju år den gangen. Nå er hun 16.

– Jeg valgte å trekke meg unna. Derfor flyttet jeg til faren min.

– Tenkte at det var best for mamma

Foreldrene hadde gått fra hverandre et knapt år før sykdommen rammet.

– Var det lett å si at du ville flytte?

– Det var det. Jeg er en type som sier ting rett ut. Jeg ville ikke at mamma skulle være syk og tenkte at det var best for henne at hun kunne slappe av. Hun hadde jo min søster og vennene sine. De tok vare på henne, sier Hermine.

Storesøsteren Martine var da 15 år.

Hermine legger til:

– Det var også for å verne meg selv at jeg ville flytte.

Ville ikke bli syns synd på

Hun merket at moren ble mer og mer syk:

– Det var veldig tungt. Hun var ikke syk på den måten jeg hadde tenkt. Jeg tenkte på det som en forkjølelse, noe som går over.

Da hun gikk i fjerde, fikk Hermine høre om Treffpunkt, et tilbud fra Kreftforeningen for barn og unge som er pårørende. Først var hun skeptisk.

– Jeg ville ikke at alt skulle handle om meg. På skolen fikk jeg så mye oppmerksomhet. Jeg ble sett på som den lille andungen, en som det var synd på.

Derfor fryktet hun at det skulle handle om henne og sykdommen på Treffpunkt også.

– Men der var det noe helt annet enn på skolen.

– Hvordan da?

– Vi snakket jo om sykdommen, det var den som brakte oss sammen. Men det var ikke den som holdt oss sammen. Vi snakket om ting rundt sykdommen. Ikke hvor synd det var på oss. Det var koselig. Jeg fikk venner.

Ble redd da hun hørte andres historier

Men alvoret viste seg uansett:

– Da det kom noen nye i gruppen som hadde mistet et familiemedlem, ble jeg veldig redd. Da gikk det skikkelig opp for meg hvordan det kunne gå. Du er jo redd for å miste de du er mest glad i. Da jeg så hvordan de andre hadde det, ble jeg ekstra redd selv, sier hun.

Da var de voksne i gruppen gode å ha:

– De gjorde oss trygge. De fikk oss til å få håpet tilbake.

Traff barn som pårørende hver uke

Hermine og familien bodde på Raufoss i Innlandet da dette pågikk. Møtestedet var en ti minutters kjøretur unna hjemmet.

– Det var møter hver tirsdag, tror jeg. En gang i uken i hvert fall, sier hun.

– Hvordan var det å være hos far?

– Jeg kunne ikke bedt om en bedre far i den situasjonen. Han passet på både mamma, meg og søstera mi. Og min søster var ofte på middag hos far og meg.

Hermine var gjerne to uker hos far, og så noen dager hos mor.

– Vi gjorde det sånn som vi følte for.

Mor fikk ny svulst

– Var mor mest hjemme da hun var syk?

– Hun var ganske mye på sykehus. Cellegiften ødela mye, hun var ikke helt seg selv. En gang glemte hun oss søstre på butikken. Vi skulle kjøpe melk, og hun bare kjørte fra oss, forteller Hermine.

Etter fire år med kreftsykdommen ble moren bedre. Hermine så at hun begynte å komme seg. Men under siste cellegiftkur fikk moren vondt i hoften.

– Hun hadde fått en ny svulst. Jeg var konstant redd for å miste henne, men heldigvis var svulsten godartet, sier hun.

Sykepleieren kjøpte popkorn

Hermine besøkte moren på sykehuset et par ganger.

– Det var på slutten, da mamma ikke var så syk lenger.

Hun husker at hun fikk is fra en av sykepleierne. Og at sykepleieren spurte hvordan det gikk med henne.

– Mamma orket ikke så mye. Da gikk en av mammas faste sykepleiere og kjøpte popkorn. Så satt vi tre og spiste popkorn sammen.

Etterpå begynte sykepleieren å jobbe frivillig i treffpunktgruppene.

– Hun sluttet som frivillig da jeg sluttet, forteller Hermine.

– Det kan være noe så konkret som popkorn som skal til?

– Ja, bare det lille.

– Mamma begynte å smile igjen

Mamma Heidi fikk tilbake gnisten. Hun begynte å le og smile igjen.

– Det veldig fine smilet hennes … Hun fikk lidenskap for trening og begynte å løfte vekter på styrkerommet. Og hun ville hjelpe andre i samme situasjon, forteller Hermine.

Blant annet ble hun leder for Brystkreftforeningen under 45. Nå jobber mor på et senter for personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep og deres pårørende.

– Nå er mamma frisk, men hun har fortsatt den godartede svulsten. Jeg går hele tiden og er redd kreften skal komme tilbake. Særlig hvis hun får en ukjent kul, sier Hermine.

Flere ganger har de trodd at kreften har kommet tilbake.

– Men jeg bruker ikke veldig mye tid på å tenke på det. Jeg trives i øyeblikket. Tar vare på de gode stundene, sier 16-åringen.

Storesøster skjønte mer

Moren Heidi og søster Martine har holdt mange foredrag sammen og vært mye i mediene.

– Hvordan har du opplevd det?

– Det var jo mye de to. Det var vanskelig å se dem. Jeg følte meg veldig utafor, men jeg valgte jo selv å distansere meg, sier hun.

– Selv om det har vært de to, føler jeg meg alltid velkommen. Det måtte bli sånn. Jeg var ung, de skjønte mer av det.

Hele familien har flyttet fra Raufoss. Nå bor Hermine med mor, stefar, to fostersøstre og en hund på Elverum. Far har flyttet til Bodø, der han kommer fra.

– Jeg er glad jeg gikk gjennom alt dette i ung alder. Jeg tror det var vanskeligere for storesøster, som er sju år eldre. Men det har jo preget meg som menneske også.

– Var det noe som burde vært gjort annerledes når du tenker tilbake?

– Egentlig ingenting.

Traff likesinnede i tre år

I omtrent tre år gikk Hermine til gruppen sin. Jevnt og trutt.

– Var det en stabil gruppe?

– Det var mange av de samme. Noen kom sjeldnere enn andre. Noen nye kom til, og noen gikk.

Hun sluttet da hun gikk i sjuende klasse. Nå går hun i første på videregående.

– Har du kontakt med dem i gruppen nå?

– Noen av den, på Insta og Facebook og sånn.

– Ikke snakk om selve sykdommen

Det var både sykepleiere og frivillige på treffmøtene.

– Og noen fra Kreftforeningen. Når vi grilla, var noen av foreldrene med. Både syke og friske.

– Hva er dine råd til de voksne som treffer barn som er pårørende?

– Ikke snakk om selve sykdommen. Snakk rundt den. Først må barna bli trygge. Finn en ting barna har til felles. «Connect» dem med de andre barna som er pårørende eller etterlatte, sier Hermine.

«Moren din er skalla»

– Fortell at de ikke er alene. På skolen blir man fort sett som en det er synd på. Det er hyggelig å få oppmerksomhet, men den der oppmerksomheten er for vanskelig.

– Medelevene måtte vel få vite at moren din var syk?

– Ja, men man vet ikke hvordan medelevene reagerer på sånne ting. Og jeg kunne ikke fortelle dem hvordan de skulle oppføre seg.

– Hvordan ønsket du at de skulle oppføre seg?

– Det visste jeg ikke.

Hermine fikk også negative kommentarer fra andre barn. Sånt som: «Mammaen din er stygg» og «mamma kommer til å dø». På skolen fikk hun høre at «moren din er skalla».

Fortalte det ikke til noen

– Hvorfor sa de sånt, tror du?

– Jeg vet ikke helt. Men på et lite sted, der alle kjenner alle, er det lett å spille på det sårbare. Jeg var bare et barn, og sånt kan ødelegge mye.

– Fortalte du det til noen?

– Nei, jeg bare fordøyet det, tenkte at det var vanlig. Først flere år senere skjønte jeg at det var mobbing de drev med.

– Jeg gikk rundt med masse følelser inni meg

Hermine tror det foregår mer mobbing på barneskolen enn på ungdomsskolen.

– Lærerne gjorde ikke noe med det, men det var de som skulle tatt tak i det, ikke jeg.

– Hørte de det, da?

– Jeg tror de lot som de ikke hørte. Når de andre sa stygge ting om mamma, trodde lærerne sikkert at det var min egen feil, at jeg hadde rotet meg opp i trøbbel. Jeg var en unge med mye energi, men jeg var jo bare såra. Jeg gikk rundt med masse følelser inni meg som jeg ikke fikk ut, sier Hermine Rønning-Pedersen.