Loveleen Brenna tolket som barn: – Jeg forsto sikkert bare 20 prosent

Loveleen Rihel Brenna var fire og et halvt år da hun kom til Norge fra India sammen med foreldrene sine. Det var i 1972.

Hun vokste opp i Kristiansand.

– Jeg fikk venner, lekte, begynte på skole. Med den type interaksjon med befolkningen tok det ikke lang tid før jeg lærte språket. Og dermed ble jeg tolk for mine egne foreldre.

Brenna er nå forfatter og grunnlegger av firmaet Seema, som driver med mangfoldsledelse.

«Så flink du er som kan snakke norsk»

Da hun var sju-åtte år, begynte hun å bli med foreldrene til banken, til legen, til tannlegen.

– Dette er ikke så uvanlig for multikulturelle eller flerspråklige barn. Og barna ser det ikke som noe problem, de får jo så mye ros, sier hun.

Loveleen var eldstebarnet i familien. «Så flink du er som kan snakke norsk», skrøt nordmennene. Hun fikk mestringsfølelse og selvtillit.

– Jeg var ufattelig stolt over å kunne språket. Barn er ikke klar over at når de er med på alle disse arenaene, så får de et innblikk i foreldrenes utfordringer og problemer som de ikke ville fått hvis de vokste opp i hjemlandet, eller hvis foreldrene behersket språket. Så begynner de å ta over noe av omsorgsrollen, sier Brenna.

Hun legger til at dette gjelder også andre grupper, som barn av døve.

– Men barn har ingen forutsetning for å håndtere denne informasjonen. De klarer ikke å sortere det som de får vite hos legen.

– Barnet sto bak forhenget og oversatte

Familien fikk mange brev i postkassen, og lille Loveleen prøvde å oversette så godt hun kunne.

– Jeg forsto sikkert bare 20 prosent.

Hun husker at det kom et brev om forsikringspremie.

– Far mente at det var noe som skulle betales. Men jeg hadde jo lært at premie var noe man får.

– Hvordan var det å tolke helseinformasjon, da?

– Der hadde ikke vi det så vanskelig. Ingen i familien slet med helseproblemer, men jeg hørte om en mor som var på gynekologisk undersøkelse. Da sto barnet bak et forheng og oversatte. Det må ha vært kjempevanskelig, sier Loveleen Brenna.

Hun spør seg: Ville man utsatt barn med etnisk norske foreldre for det samme?

– Her ligger ansvaret hos helsepersonell: Hva utsetter de barna for når de må tolke for dem?

– Ivareta barnet fort etter akutt tolking

Brenna kjenner godt til hvordan ambulansepersonell jobber:

– I en akuttsituasjon er det ikke lett å finne en tolk. Da blir det den som behersker norsk best, som må oversette for helsepersonellet.

Ofte er det et barn.

– Er man nødt til å bruke barnet som tolk og omsorgsperson, er det spesielt viktig å ivareta barnet så fort som mulig etterpå. Hva som skal til, avhenger om barnet er sytten eller ti år, sier Brenna.

Hun legger til at telefontolking også er mulig.

– Da kan tolken være i en annen by, så blir også forholdene mindre gjennomsiktige.

Mangler digital kompetanse

Brenna tror situasjonen for dem som ikke behersker norsk, er enda mer utfordrende enn på 1970- og 80-tallet:

– Det er så mye som digitaliseres. Mange mangler kompetanse til å navigere på digitale plattformer. Når foreldre bruker barn som hjelp til det tekniske, påfører de dem et ansvar.

Brenna påpeker at når foreldrene vil ha hjelp av barna, kan det også skyldes deres egen frykt:

– Foreldrene ønsker gjerne at deres helseinformasjon holdes innenfor husets fire vegger for å beskytte seg selv.

Anbefaler nye kanaler, som Whatsapp

– Hvor mange språk bør man egentlig oversette helseinformasjon til?

– Vi må se hva som er flertallet blant innvandrere. For de største språkene bør man også kunne trykke på en knapp på nettsiden, og slik få lest opp teksten. Dessuten må språket være klart.

Brenna legger til:

– Direkte oversettelser er ikke nok. Hvorfor ikke ta i bruk kommunikasjonskanaler som flerkulturelle voksne bruker? Som Whatsapp, som er vanlig blant mange innvandrere. På den måten øker sannsynligheten for at barn kan skjermes fra å tolke.

Andelen innvandrere vil øke

Loveleen Rihel Brenna viser til at andelen innbyggerne i Norge med multikulturell bakgrunn vil øke, ifølge Statistisk sentralbyrå.

– I noen byer og bydeler vil prosentandelen innvandrere være atskillig større enn for gjennomsnittet. Men alle disse vil ikke være nyankomne og trenge hjelp til å forstå språket og det norske samfunnet.

Brenna understreker at et økende tall i seg selv sier lite om behovet for tolk.

– Men det forteller at man må tenke nytt. Hva betyr det for helseinstitusjoner? Treffer vi målgruppen?

Barnet blir foreldrenes veileder

– Når barn går inn i pårørenderollen, kan det bety en psykisk påkjenning og et stort ansvar, sier Brenna.

– Maktforholdet i familien kan bli snudd opp ned. I stedet for at barnet går til foreldrene for å få råd og veiledning, blir det omvendt. Barnet blir den trygge som skaffer informasjon, veileder og støtter.

– Hvordan gikk det med deg?

– Veldig bra. De første årene var vanskelige, men etter hvert lærte foreldrene mine seg norsk, og jeg sluttet å tolke. Som mange andre foreldre i verden spør de oss barn om råd og hjelp. Men nå er det på grunn av digitaliseringen og det vanskelige språket på offentlige nettportaler.

Loveleen Rihel Brenna har fire søsken.

– Vi barn gjør fortsatt masse for mamma og pappa. Men det er jo ikke unaturlig når de nå blir eldre. Vi gjør det fordi vi elsker dem.

Les også: Noen pasienter føler det er tryggest å bruke barna som tolk