Barnesykepleierne: – Det er alles ansvar å ivareta syke barns søsken

– Det hjelper ikke barn at det kommer én med et spesielt ansvar for å ivareta dem på vakt en gang i neste uke.

Det sier Kirsti Egge Haugstad, som er leder i Barnesykepleierforbundet.

– Det er et felles ansvar alle voksne har for barn med syke søsken.

Må tørre å spørre

Søsken til syke barn er blitt invitert inn i sykehusene i takt med at foreldre fikk slippe til. Denne utviklingen startet forsiktig på 1960-tallet og fortsatte utover 1970- og 80-tallet.

Haugstad sier at da hun begynte å jobbe på barneavdeling i 1986, var det ikke lenger besøkstider, verken for foreldre eller søsken.

– Jeg opplever at vi generelt er blitt bedre til å ivareta søsken som pårørende, men at vi fortsatt må bli bedre, sier hun.

– Ikke minst må vi tørre å spørre hvordan det er for søsken å ha en bror eller søster som er syk. Vi må prøve å forstå hvordan det er for dem, og la dem vite at vi også bryr oss om hvordan de har det.

– Kan bli for mye sykehus

– Blir søsken ivaretatt godt nok i dag, mener du?

– Det er vanskelig å svare på. Bildet er så mangfoldig. Det kan være snakk om en lillesøster eller lillebror som blir født prematurt i uke 23, og må ligge mange og lange uker på sykehus. Eller større søsken med medfødte hjertefeil, eller søsken som må gjennom omfattende kreftbehandling.

Kirsti Egge Haugstad er opptatt av at barn skal få komme på sykehuset, men minner om at det kan bli mye sykehus, også.

– Jeg har venner som er vokst opp som pårørende til syke søsken, og de sier det var et mareritt å være så mye på sykehus.

Men hun understreker at det også kan være motsatt:

– Hvis søsken aldri får sett sykehuset søsken ligger på, så er ikke det bra. De trenger å se hvordan det er der, og de trenger å få svar på spørsmål de måtte ha. Men for søsken er det også viktig å sørge for at de får et normalt liv, med middag på bordet og fritidsaktiviteter.

Hensynet til søsken har også vært et sentralt argument for å utvikle avanserte hjemmesykehus for barn og unge.

– Når den syke får være hjemme, legger det til rette for et mer normalt liv også for dem rundt, påpeker Haugstad.

– Det blir lettere for eksempel at den ene forelderen kjører til trening, mens den andre er hjemme med den syke.

Det syke barnet som pårørende

Fra egen jobb på Spesialsykehuset for epilepsi har hun erfart at ikke bare friske søsken, men også det syke barnet må ivaretas som pårørende.

– Noen tilstander er genetiske, og det kan være sykdom hos både foreldre og barn. Da blir det syke barnet også pårørende til sin syke forelder, sier hun.

– Og det er også viktig å anerkjenne og forsøke å hjelpe barnet i den situasjonen. For eksempel ved å spørre det syke barnet hvordan det oppleves å ha foreldre som også er syke.

Nettopp det å stille spørsmål trekker Haugstad frem som viktig.

– Da viser vi at vi ser barnet i den situasjonen det er i, påpeker hun.

– Og så må vi selvfølgelig gjøre noe med det vi får vite. Jeg mener det automatisk må utløses ressurser når barn ikke har det bra.

Taushetsplikt ikke til hinder

Som leder av Barnesykepleierforbundet er Haugstad opptatt av å jobbe tverrfaglig også med friske søsken. Hun peker på at barneperspektivet er kommet inn i alle helsefaglige utdanninger. Og minner om at helsepersonell ikke må være redd for å søke hjelp hos andre profesjoner.

– Noen mener at taushetsplikten er til hinder for å skaffe barn hjelp. Men det er en gammeldags holdning. Det er mange unntak i taushetsplikten som gjør det mulig for oss å involvere andre instanser når barn trenger hjelp.

Haugstad opplever også at helsepersonell i økende grad får drahjelp av foreldrene.

– Jeg må si at jeg opplever dagens foreldre som våkne og engasjerte, sier hun.

– De er ofte flinke til å se hva som gir barna utfordringer. Samtidig er det også familier der foreldre sliter, og derfor er det viktig å ha gode systemer for å ivareta friske søsken, sier Kirsti Egge Haugstad.