Sykepleier Elisabeth vokste opp med rus, nå hjelper hun barn som pårørende

Sykepleier Elisabeth Johnsen Gjetøy jobber ved et lavterskeltilbud for pårørende til personer med en ruslidelse ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Deler av og til fra egen historie

Nå nærmer det seg slutten av arbeidsdagen. Gjetøy rydder bort noen leker og blar raskt gjennom boken Sinna mann av Gro Dahle. Så setter hun seg ned inne på et av samtalerommene.

Her, og i bygget på den andre siden av gata ved kompetansesenteret for rus i Midt-Norge, kan voksne og barn som er pårørende, komme til samtaler.

Av og til forteller hun barna at hun vet noe om hvordan det kan være. 

– Det kan være en start for at de skal tørre å fortelle. 

Vet hvordan det er

Det er ikke tilfeldig at hun har akkurat denne jobben.

– Selv om hele familien er viktig i behandlingen av en med ruslidelse, så er jeg spesielt opptatt av å involvere barna, sier hun.

Hun deler litt om sin egen bakgrunn:

– Mamma drakk mye alkohol. Pappa var mye borte i forbindelse med arbeid. Vi manglet ikke penger, og det var alltid en fin fasade. Mamma var alltid fint kledd, utadvendt og morsom, sier hun.

Etter hvert ble foreldrene skilt, og hun bodde stort sett hos moren. Med fasaden intakt var det ikke lett å se hvordan hverdagene og kveldene forløp på innsiden av huset, forteller hun.

– Hun drakk, for det meste rødvin, hver ettermiddag og kveld. Det startet med et glass mens hun lagde middag. Og så sluttet det ikke før hun sovnet av.

Ble utrygg hjemme

– Jeg ble utrolig var på hvor hun var i rusen. Hun ble ofte litt tøysete og morsom først, og så tippet det over og var ikke gøy lenger. Når jeg hadde venner på besøk, var jeg alltid veldig anspent og redd for at hun skulle gå for langt. At de skulle forstå at hun hadde et alkoholproblem, sier hun.

Elisabeth kunne finne glass, flasker og vindunker gjemt på de mest utenkelige steder.

– Mellom senga og madrassen kunne det være gjemt noe. Et glass inne i matskapet, gjemt bort så ingen skulle se det.

Alkoholbruken skapte mye utrygghet for datteren.

Ville hjelpe

Etter hvert ble moren syk med leverskade. Elisabeth slet med sine egne problemer i kjølvannet av oppveksten. 

Så ble hun gravid, og sammen skulle de klare å «fikse» opp i problemet.

– Jeg ble nærmest besatt av at mamma måtte være frisk før barnet kom. Høygravid sto jeg til tjeneste til alle døgnets tider for å følge til behandling, passe på og ordne opp, forteller hun.

I ettertid innser hun at hun nærmest ble grenseløs overfor seg selv og egne behov. Hun satte morens behov foran sine egne.

Bearbeidet oppveksten

Da Gjetøy selv ble mamma, endret perspektivet seg. Det var rett og slett ikke tid nok til å passe på alt samtidig.

Hun begynte å bearbeide oppveksten og gikk i samtaler hos Kompasset hos Blå Kors, et tilbud for unge som har vokst opp med en ruset forelder. 

– Der skjønte jeg at mine reaksjoner var normale ut fra en unormal situasjon. Det var ikke jeg som var helt «sprø» som reagerte og tenkte som jeg gjorde. 

– Jeg fikk endelig et språk på dette. Det hadde jeg ikke hatt, sier hun.

Ble sykepleier

Moren døde i en alder av 54 år. Da hadde Elisabeth Johnsen Gjetøy rukket å utdanne seg til sykepleier.

– Etter mammas bortgang hadde jeg en sterk drivkraft mot å hjelpe barn som var i en tilsvarende situasjon som den jeg hadde vært i.

Vil helst møte barna på hjemmebane

Selv om samtalerommet hun viser frem er innredet med farger, leker, og tegnesaker, er det sykehusklang i veggene. Her er man bare på besøk. 

– Nettopp derfor vil jeg aller helst møte barna på deres hjemmebane i et miljø de kjenner.

Hun sier at hun vanligvis legger opp til minst to timer for å få snakket ordentlig med barnet. 

– Det er ikke bare å trykke på en knapp, så kommer tanker, frykt og funderinger ut av barnet. Det tar tid. Det må bygges opp tillit, sier hun.

Hun er ofte på skoler for å fortelle om tilbudet. 

– Jeg vil være en voksen som kan ta imot det barna vil snakke om. Og jeg påpeker så ofte jeg kan det samme til lærere, trenere og kolleger på sykehuset. Det er mye sant i det at det tar en landsby å oppdra et barn.

Kan begynne å tvile på seg selv

Gjetøy er klar over at den uforutsigbare forutsigbarheten som ofte ligger i ruslidelsen og for dem rundt pasienten, ikke forsvinner av å snakke. Så hvorfor er det så viktig?

– Ved å finne ordene, si dem til en annen, blir barnets følelser og opplevelser gjort virkelige. Om man må holde på alt inne i seg, kan man lett begynne å tvile på egne følelser og opplevelser. Er det egentlig så ille? Kanskje jeg overdriver? 

Mener det har blitt bedre oppfølging

Hun kan fra tid til annen møte på barn som aldri har blitt snakket med av helsepersonell, selv om den voksne har en kjent ruslidelse. Men det er ikke ofte, og selv om det gjenstår arbeid, mener hun at det har blitt bedre oppfølging av barn som pårørende innen rus og psykiatri de siste årene.

Likevel har hun noen punkter hun håper blir bedre:

– Jeg opplever at det kan være litt motstand mot arbeidet med barn som pårørende i spesialisthelsetjenesten. Det er jo den som ruser seg som skal være i fokus. Og så er det veldig personavhengig. Der det ikke er ledelsesforankret, blir dette arbeidet veldig sårbart, sier hun.

– Alles ansvar

Og så mener hun at det er alles ansvar å se barna:

– De fleste avdelinger har nå en barneansvarlig. Men det settes som regel ikke av ekstra ressurser til dette arbeidet. Ofte er det opp til den enkelte å drifte barnearbeidet. Men dette skal være alles ansvar. Barneansvarlig skal koordinere arbeidet, ikke gjøre alt arbeidet selv, sier hun.

Drar på ting lenge

Skadeforebygging er et stikkord, mener hun:

– Jeg får ofte høre at jeg har klart meg veldig bra. Det har mange andre også. Men jeg tror ikke det er mange som kommer seg helt uskadet ut av å vokse opp sånn. Mange drar på ting lenge. Jeg hadde selv mye som skulle vært sortert tidligere. Det kan være en vanskelig jobb å gjøre når man har blitt voksen, sier hun.

Derfor er hennes hjertesak å komme inn tidlig. 

– Det er det beste, både for det enkelte barn og samfunnsøkonomien i det. Vi bruker mye tid på å reparere, sier hun.