fbpx Sykepleie på soverommet Hopp til hovedinnhold

Sykepleie på soverommet

 – Hadde ikke klart meg uten dere, sier pasienten til nattsykepleier Annemarthe Aarland. Hun har intense ansiktssmerter og trenger injeksjon hver fjerde time.
LINDRER: – Hadde ikke klart meg uten dere, sier pasienten til nattsykepleier Annemarthe Aarland. Pasienten har intense ansiktssmerter og trenger injeksjon hver fjerde time. Foto: Marit Fonn

De jobber bare om natten. Arbeidsstedet er pasientenes hjem, ofte på soverommet. Nattevaktene møter pasientene på sitt mest sårbare. 

I halvmørket er Annemarthe Aarland klar med morfinsprøyten. Det er midt på natten. Aarland og makkeren har selv låst seg inn i hjemmet til den eldre mannen som ligger under dynen. Aarland setter sprøyten i butterflyen på magen hans. Den smertelindrende medisinen renner inn under huden.

Kreftpasienten har ventet lenge på dem her på soverommet, men han klager ikke. Han er bare takknemlig for å få hjelp.

De jobber bare natt

Aarland (31) er en av de tjue nattevaktene som akkurat nå er på jobb i Bergens hjemmetjeneste. Hun er en typisk natthjemmesykepleier: småbarnsmor, jobber halv tid, tar ekstravakter når det passer.

Hun vil jobbe natt så lenge kroppen tillater det. For å prioritere familien. Barna er 3 og 5 år. Hun begynte i hjemmesykepleien som student i 2008, og har jobbet natt siden 2012.

Les også: Dette bør du vite om nattarbeid

Skal hjelpe hverandre

Fire timer tidligere: Halv ti på kvelden starter Annemarthe Aarland vakten med en kaffekopp. I sofakroken diskuterer hun og kollegene omorganiseringen de er midt oppi. 

Nattjenesten er blitt samlet under én ledelse. Den omfatter 70 sykepleiere og helsefagarbeidere i hjemmetjenesten. Disse jobber bare natt. 

Omorganiseringen innebærer en sammenslåing av soner om natten. Før var det ti, nå er det fire. Det betyr at noen nattevakter har nytt oppmøtested, og alle har fått flere kolleger å forholde seg til.

Omorganiseringen er økonomisk begrunnet. Penger skal spares. Fordelen er at samholdet kan styrkes og de lettere skal kunne hjelpe hverandre på tvers av sonene. Slik kan vikarbruken reduseres.

Tar tid å hente nøkler 

Aarland jobber i storsonen, som består av fire sentrale bydeler. Basen er på Danmarksplass, like ved et av byens største veikryss, men med vidt utsyn til byfjellene.

Nattevaktene i sofaen har mange meninger om den nye ordningen med felles oppmøtested. De innrømmer at det er sosialt og koselig å treffe flere kolleger.

– Men problemet er nøkler og biler, fastslår en.

– Tanken er at vi skal ha pauser sammen. Men da mister vi mye tid på kjøring, sier en annen.

– Det er tungvint å hjelpe hverandre på tvers av soner. Vinningen går opp i spinningen, tilføyer en tredje.

Men noen ganger er det nyttig å få hjelp, medgir de, som da en pasient falt nylig: De trengte å være fire stykker for å hjelpe pasienten.

Men det går mye tid til å hente nøkler rundt omkring på basene. Det er ikke bare å be pasientene om å kopiere flere nøkler heller, de er ofte dyre. 

– Bergen er langt etter med nøkkelsystem, mener Aarland.

Nøkkelbokser er én løsning. Digitalt nøkkelsystem en annen. Aarland ønsker seg også pasientjournal på smarttelefon.

– Med mobil omsorg vil vi spare mye tid, og pasientsikkerheten vil bli bedre dersom vi kan lese om diagnoser og medisiner når vi får alarmer fra pasienter vi ikke kjenner fra før.

Den bærbare løsningen har allerede blitt testet ut i en av sonene på dagtid.


Går to sammen

Den mørkeblå salongen de sitter i er helt ny. Men ikke alle er fornøyde: Møblene har for lave rygglener til at de kan legge hodet bakover for å hvile.

Her i Bergen går nattevaktene to og to sammen. Tidene har forandret seg, mener de. Å gå alene er for utrygt, i hvert fall i sentrum. De ramser opp skumle episoder: Pasient truet med kniv. Knust bilvindu, antakelig utført av noen som jaktet på medisiner. Innbrudd på kontoret. Hissige pårørende.

De er ofte i store bygg der mange folk ferdes. Føler de seg utrygge, hender det at de snur, så kommer de tilbake senere.

– Vi har bestemt oss for at vi ikke deler oss. Da får det heller gå på bekostning av pauser, sier Aarland. 

Kveldsvaktene går alene.

– Men risikoen øker etter klokken halv elleve, da er det mer øde. Vi skal dessuten alltid gå to på alarmer.

– Det som er av mannskap om dagen, har ikke vi som jobber natt like tilgjengelig. Derfor lærer vi å jobbe selvstendig.

Klargjør morfin

Aarland er positiv til sammenslåingen. Hun liker å ha flere typer pasienter og et større fagfellesskap. Hun tar gjerne vakter i andre bydeler.

Kaffekoppen er tømt. Nå går hun på medisinrommet for å klargjøre morfin og andre medisiner pasientene hennes skal ha denne natten. Sykepleier Renate Haaland blir med for å dobbelkontrollere.

Aarland får en telefon. Telefonnummeret deres er offentlig, så pasienter og pårørende kan ringe dem når som helst. Det er en pasient hun kjenner godt som ringer. 

– Nei, vi kan ikke komme til deg i natt. Men dagvakten kommer til deg i morgen tidlig.

Aarland forklarer hvorfor det er best at dagvakten hjelper ham om morgenen. Pasienten gir seg ikke. Aarland må til slutt bli litt streng. Mannen blir sint og legger på.

De to sykepleierne gjør seg ferdig med medisinene.

Intense smerter

Aarland har fått på seg ytterklær. I natt skal hun gå sammen med helsefagarbeider Liv Espenes, som tar den røde akuttsekken på ryggen. De går til parkeringsplassen i mørket.

Ved rattet ringer Aarland til kreftpasienten:

– Vil du at vi kommer nå klokken elleve, eller skal vi vente til klokken ett?

Pasienten svarer ett.

Det er nesten fullmåne, Aarland har erfart at da kvikner pasientene til.

Inn en dør, opp i en heis: Første pasient får parkinsontablett. Oppdraget er gjort på få minutter.

Neste pasient møter dem utenfor huset mens hun lufter hunden sin. Oppe i leiligheten får hun en smertestillende intramuskulær sprøyte, som hun trenger hver fjerde time i døgnet. Hun har trigeminusnevralgi, og ansiktssmertene er intense. De venter en stund i tilfelle hun reagerer på medisinen. Imens prater de om løst og fast. Neste injeksjon skal pasienten sette på seg selv.

Nattevaktene kjører videre til et alderspensjonat. Der er det ikke sykepleier på natt, så Aarland er bakvakt. Damen som nå trenger hjelp, har ikke fått sin blodproppforebyggende injeksjon. Hun gir straks klar beskjed: Espenes har hvitløksånde, og må holde seg unna. Espenes tar avvisningen med godt humør og trekker seg vekk. Aarland injiserer i magen. Besøket tar under fem minutter.

Må vente på å legge seg

Legevakten ønsker tilsyn av en pasient som nettopp er sendt hjem etter et fall. Aarland og Espenes leter for å finne huset, som befinner seg i en sidevei. Damen i sengen har skadet foten, og de to sjekker om såret har sluttet å blø. De konstaterer at bandasjen er tørr og fin og at pasienten har det bra. Fire minutter senere er de ute igjen.

Hjemmesykepleie om natten
HJELP TIL Å LEGGE SEG: Helsefagarbeider Liv Espenes og sykepleier Annemarthe Aarland samarbeider godt sammen. Nattevakten varer i ti timer, så de blir godt kjent. Foto: Marit Fonn


Det begynner å regne. Det er blitt midnatt, og en mann i 90-årene venter på å få legge seg. Han sitter i stuen og skulle helst vært lagt allerede. Etter tjue minutter med stell ligger han trygt i sengen sin.

– Det er trist at pasienter må vente på å få hjelp til å legge seg. Dessverre rekker vi ikke alltid å holde tidspunktene som er satt opp på arbeidslistene. I natt fikk vi ekstraoppdrag som vi måtte prioritere først, forklarer Aarland.

Anbefaler powernap

Halv ett er de på basen igjen. Aarland sjekker e-meldinger, men får it-problemer og må gi opp. E-meldingene skal sjekkes minst to ganger per natt. Hovedsakelig er det sykehusene som trenger informasjon om pasientene deres – fortest mulig.

De rekker ti minutter i sofaen. Trekker beina opp under seg, puster ut i dempet lys.

– Det er jo anbefalt å ta korte hvilepauser. Nattarbeid hemmer produksjonen av hormonet melatonin, som er viktig for immunforsvaret.

Aarland har lest seg opp på temaet:

– Produksjonen av melatonin foregår når øynene er lukket og lys ikke trenger gjennom netthinnen i øyet. En powernap på 10–15 minutter i dempet belysning kan være helsefremmende for oss som jobber på natt.

Hun legger til at de aldri helt vet om eller når de får pause neste gang.

– Hvis jeg ikke får en hvilestund på nattevakten, er jeg så trøtt om morgenen at det er uforsvarlig å kjøre bil. Vi skal jo også dele ut medisiner i den tilstanden, sier makker Espenes.

Prioriterer smertelindring

Klokken ett var avtalen, men klokken har tikket seg til halv to før de låser seg inn hos kreftpasienten som skal smertelindres med morfin.

Hjemmeboende kreftpasienter blir det stadig flere av. Behovet for smertelindring er der til alle døgnets tider.

– Smertelindring prioriterer vi høyt. Vi gjør vårt beste for at ingen skal ligge og ha det vondt om natten. Natten er en ekstra sårbar tid for dem som er syk, sier Annemarthe Aarland.

Enda et leggeoppdrag står for tur. Klokken er to, og mannen i rullestol brummer litt over klokkeslettet. Som vanlig er han i godt humør og lett å hjelpe i seng.

– Du er så sjølhjulpen, du, skryter Aarland.

Siste hånd på verket er å få på plass bipap-apparatet han bruker mot søvnapne.

– God vakt videre og kjør forsiktig, sier mannen før de drar ut igjen i mørket.

Fem minutter har de brukt på leggingen.

– Vi blir glad i de pasientene vi har gått til i mange år, kommenterer Aarland.

Ensomme pasienter

Alarmen de nå har fått er helt som ventet, en gjenganger vil ha kontakt. Han pleier å ringe fire ganger hver natt. De tar turen innom: Han forteller at han hadde vondt i sted.

– Hvor hadde du vondt? spør Aarland.

Hun får ikke noe svar.

– Mange er ensomme. Det er trist når vi ser at de har så sterkt behov for kontakt at de utløser trygghetsalarmen, sier Aarland i bilen.

Noen vil ha snudd puten, andre vil ha et glass vann eller vite hva klokken er. Men ofte har pasientene falt og skadet seg.

– Mange av pasientene har trygghetsalarm, og vi bruker mye tid til å rykke ut på disse. Fram til klokken ett-to og om morgenen koker det ofte på alarmen. 

Aarland er nettopp blitt valgt som verneombud.

– Nå jeg googler for å finne stoff om nattarbeid, får jeg nesten bare treff på brystkreft og ledige stillinger, sier hun.

– Jeg har ofte følt at vi som jobber natt i hjemmesykepleien er en glemt arbeidsgruppe. Vi gjør tross alt en veldig viktig jobb, og behovet for hjelp av nattevakter bare øker på etter samhandlingsreformen.

Ble knivtruet

Espenes og Aarland har opplevd mye sammen på jobb – på godt og vondt. Det var de to som ble truet med kniv en natt sist høst. Pasienten hadde en stor kjøttkniv i hånden da hun åpnet for dem. De fikk ringt politiet, som kom med skjold.

– Det var en aha-opplevelse. Vi var jo helt ubeskyttet, sier Aarland.

Som verneombud setter Aarland sikkerheten høyt: 

– Slikt skal ikke skje, men vi har ingen garantier for at slike episoder ikke kan oppstå. Vi kan bearbeide uønskede hendelser ved å snakke sammen om det som har skjedd. Man blir godt kjent med hverandre på natt, man jobber jo tett sammen i ti timer.

De to stoler på hverandre og liker å prate.

– Vi har det supergøy sammen, vi ler mye. Vi er nødt til å bruke mye humor i den jobben vi har. Ellers kan det fort bli veldig slitsomt og trist.

De lurer på hva tittelen på reportasjen skal være. De foreslår selv: «Nattens glemte sykepleiere.»

– Eller kanskje litt mer positivt ladet: «Om natten skinner stjernene». Eller «Nattens engler». Ha-ha.

En vanlig natt

Natten ender opp uten pause, ingen høneblund, men fire avvik:
De var forsinket mer enn to timer på et leggeoppdrag.
Et oppdrag måtte prioriteres bort.
Vold: Espenes ble slått på armen av en psykisk syk pasient.
Et ekstraoppdrag fordi kveldsvakten hadde glemt å gi medisin.

Det var 15 pasienter på arbeidslisten, totalt 24 oppdrag.

– En helt vanlig natt med hensyn til arbeidsmengden, oppsummerer Aarland.

 

Hjemmesykepleie om natten
RUNDT OMKRING: Det kan ta tid å finne fram til nye pasienters adresse. Nattevaktene går alltid to sammen i Bergen. Foto: Marit Fonn

Fram til klokken ett-to koker det ofte på alarmen.

Annemarthe Aarland, sykepleier
Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.