Autonomi i sykehjem for pasienter med demens
Hvordan tilrettelegges det for autonomi i sykehjem for pasienter med demens? Hva fremmer, eventuelt hemmer slike muligheter i dagliglivet?
Hvordan tilrettelegges det for autonomi i sykehjem for pasienter med demens? Hva fremmer, eventuelt hemmer slike muligheter i dagliglivet?
Normaliseringsprosessteori kan brukes til å vurdere betingelsene for at en ny intervensjon kan være mulig å etablere som ny praksis.
Sykepleiere kan oppleve moralsk stress og føle skam når de er i skvis mellom pasientens behov og behandlingssystemets krav. Etisk refleksjon i veiledning kan hjelpe.
Operasjonsavdelinger og utdanningsinstitusjoner mangler en organisatorisk struktur og kultur som støtter opp om kunnskapsbasert praksis. Det kan påvirke pasientsikkerheten.
PEVS bidrar til systematikk og bedret kommunikasjon på barneavdelingene. Men det er behov for oppfølging og forbedring av rutinene og kvalitetsarbeidet.
Ønsket om å gjøre noe godt for både pasientene og seg selv, er noe av drivkraften til sykepleiere som blir værende i yrket.
Sykepleiere med norsk som førstespråk bruker et større og mer nyansert repertoar i vaktskifterapportene enn andrespråklige. Men de journalfører tallinformasjon nesten likt.
Det er vanskelig å måle hvilken effekt foreldreveilednings-programmer har på barn. Men mye tyder på at det kan ha god virkning med støtte lenger enn det programmene tilsier.
Organiseringsformen gjør at sykepleierne jobber mer isolert og kan stagnere faglig. Det er foreldrene som blir eksperter på barnet – ikke sykepleierne.
Helsepersonell syntes det var utfordrende å vurdere hva som var best for barnet. Barnets autonomi og medbestemmelse ble ofte ikke ivaretatt, og barnet ble sjelden inkludert i beslutningsprosessen.