fbpx Familierom i nyfødtintensivavdelinger – sykepleieres erfaringer Hopp til hovedinnhold

Familierom i nyfødtintensivavdelinger – sykepleieres erfaringer

Dette er en vitenskapelig artikkel, vurdert av uavhengige fagfeller og godkjent av Sykepleien Forsknings redaktør.

Sammendrag

Bakgrunn: Familiebasert omsorg ved nyfødtintensivavdelinger er en betegnelse på en nasjonal så vel som en internasjonal trend som har fått stadig økende oppmerksomhet og innpass de siste ti årene. Ideen med familiebasert omsorg har sitt utspring i den såkalte eneromsmodellen som legger opp til at foreldrene i større grad enn tidligere involveres i omsorgen og behandlingen av de premature og syke nyfødte. Enerom eller familierom betegner en organisering hvor det tilstrebes at foreldrene er kontinuerlig til stede sammen med det innlagte barnet. Familierommet blir på den måten den fysiske rammen for en tilretteleggelse av familiebasert omsorg.

Hensikt: Studien undersøker sykepleiernes erfaringer med familierom.

Metode: Studien har et eksplorativt og beskrivende design med tre fokusgruppeintervjuer. Utvalget var tretten informanter som arbeidet ved en nyfødtintensivavdeling. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering.

Resultat: Analysen avdekket to hovedtemaer: «Skifte i ansvarsforholdet mellom foreldrene og sykepleierne» og «Hindringer for sykepleiefaglig utvikling og deling av kunnskap». Foreldrene blir nå eksperter på sitt eget barn. Det er sykepleierne som må søke informasjon om barnet fra foreldrene, og ikke slik det var før, da sykepleierne hadde førstehåndskunnskap om barnet og informerte foreldrene. Det kom frem at den sykepleiefaglige utviklingen til sykepleiere som arbeider på familierom, kunne stagnere fordi de jobber mer isolert og har færre muligheter til å diskutere med andre ansatte.

Konklusjon: Den nye måten å organisere på får betydning for sykepleiere i fremtiden. Familierom vil sannsynligvis kreve høyere bemanning og kompetanse i avdelingene. Faglig utvikling for og opplæring av nyansatte vil også bli mer utfordrende ved at muligheten for en kunnskapsoverføring reduseres betraktelig. For foreldrene vil familierom medføre mer ansvar tidligere i pasientforløpene.

Endringen mot en mer barne- og familievennlig tilnærming i nyfødtomsorgen har kommet gradvis gjennom ulike omsorgsmodeller som oppsto fra slutten av det forrige århundret, som FCC (Family-Centred Care) (1–3) og NIDCAP (Newborn Individualized Developmental Care and Assessment Program) (4). En følge av dette har vært en overgang til familierom eller enerom. Forskning viser hvor viktig det er med tidlig tilknytning, at foreldre og barn ikke skilles, og at miljøet tilpasses barnets utvikling (5).

I en retningslinje fra Helsedirektoratet i 2017 (6) understreker de foreldrenes betydning i behandlingsteamet og mest mulig samvær med barnet sitt. Barnet har også rett til å ha en av foreldrene hos seg under sykehusoppholdet (7, 8). Denne retningslinjen legger føringer for hvordan norske nyfødtintensivavdelinger organiseres.

Sykepleierne har en sentral rolle i behandlingsteamet rundt det syke nyfødte eller premature barnet. Disse barna er ofte svært syke med behov for avansert intensivbehandling, noe som stiller store krav til sykepleiernes kompetanse. Det forventes at sykepleieren har spesialkompetanse og er ekspert, slik Helsedirektoratet definerer det (6).

Ekspertrollen oppnås gjennom sosialisering, utdanning og erfaring. På norske nyfødtintensivavdelinger arbeider sykepleiere med grunnutdanning eller tilleggsutdanning som barnesykepleier, intensivsykepleier eller nyfødtsykepleier. I retningslinjen er det anbefaling om 60 prosent spesialkompetanse (6).

Tidligere forskning viser ulike erfaringer sykepleiere har med FCC- og eneromsmodellen, som går ut på å inkludere foreldre som en del av behandlingsteamet i like stor grad som helsepersonell.

Sykepleiere har beskrevet utfordringer knyttet til opplæring og utdanning i enerom versus åpne rom (9–10) og uttrykt bekymringer knyttet til usikkerhet. De opplevde det også som mer fysisk krevende og stressende med mindre samhandling med kolleger (9). Imidlertid kan det synes som at stresset som sykepleierne opplevde med enerom, var forbigående og bedret seg over tid (11), og at en FCC- og eneromsmodell var mer psykososialt støttende for barna og familien (11–12).

Sykepleiere har også rapportert at eneromsmodellen ga et bedre arbeidsmiljø (13–14). I en nylig oppsummeringsartikkel om enerom versus åpne avdelinger var funnene blandet med både positive og negative konsekvenser for sykepleieres arbeid: bedret fysisk miljø, kvalitativt bedre pasientomsorg og bedre jobbtilfredshet. Men det var dårligere samarbeid i behandlingsteamet og redusert pasientsikkerhet, og interaksjonen med foreldrene ble rapportert både som bedre og dårligere (15).

Den tidligere forskningen er begrenset, og det kan være vanskelig å overføre resultatene fra studier utført i andre kulturer til norske forhold. Etter vår kjennskap finnes det ingen studier fra Norge som har undersøkt sykepleieres erfaringer med å arbeide under FCC- og eneromsmodellen.

Hensikten med studien

Hensikten med studien var å undersøke sykepleieres erfaringer med familierom. Forskningsspørsmålet var følgende:

«Hvilke erfaringer har sykepleiere med å behandle barn og foreldre i familierom sammenliknet med åpne behandlingsrom?»

Definisjon av familierom

Familierom i denne studien defineres som rom i avdelingen hvor begge foreldrene kan være til stede med barnet 24 timer i døgnet. Barnet kan overvåkes av sykepleierne via skop. Foreldrene har ansvaret for omsorgen av barnet, mens sykepleieren veileder og har det delegerte medisinske ansvaret. Familierom brukes i overgangen fra sykehus til hjemmet.

Metode

Design

Studien har et eksplorativt og beskrivende design som er inspirert av en etnometodologisk forskningstradisjon. Tradisjonen gir metoder som er egnet til å studere intervjupersonenes meninger og forestillinger. Forskningsobjektet er sykepleiere i fokusgruppeintervju som formidler sine forventninger, meninger og regler om organiseringen på familierom (16).

Dataene som kommer frem gjennom intervjuene, betraktes som meningsfulle og rasjonelle erfaringer som sykepleierne har opparbeidet seg i arbeidet på familierom.

Studien er kvalitativ. Vi rekrutterte sykepleiere fra en nyfødtintensivavdeling ved et universitetssykehus i Norge og intervjuet dem om hvilke erfaringer de hadde med å arbeide på familierom. På bakgrunn av et omfattende datamateriale belyser denne artikkelen sykepleiernes ansvarsfordeling og kunnskapsutvikling.

Datasamling

Empiriske data som belyser problemstillingen, ble produsert gjennom tre fokusgruppeintervjuer, der vi inviterte sykepleiere og spesialsykepleiere med over seks måneders erfaring fra en nyfødtintensivavdeling til å delta. Utvalget var strategisk og rekruttert via forskere og godkjent av avdelingsledelsen. Tretten sykepleiere sa seg villig til å delta.

tab1

Tabell 1 viser en oversikt over informantene som deltok i studien. Intervjuene varte i gjennomsnitt 90 minutter, og informantene ble delt i tre grupper for å fremme en gruppedynamikk som åpner for nyanserte synspunkter, og for at sensitive forhold om temaet skulle komme frem (17).

Vi utformet intervjuguiden med bakgrunn i annen tidligere forskning (10, 13, 15, 18), retningslinjer for familierom og erfaringer fra praksis. Et pilotintervju på et annet sykehus bidro til å justere spørsmålene (19). Informantene ble stilt både åpne spørsmål og oppfølgingsspørsmål (17).

Førsteforfatterne gjennomførte intervjuene på informantenes arbeidsplass i februar og mars 2019 og transkriberte lydopptakene til tekst for videre analyse.

Analysen

Analysen er induktiv og gjennomføres i fire trinn. Den utgjør hovedstrukturen i en såkalt systematisk tekstkondensering. Først handlet det om å studere tekstmaterialet for å få et overordnet inntrykk. Deretter skulle vi identifisere meningsdannende enheter for så å abstrahere innholdet i de enkelte enhetene. Til sist kondenserte vi meningsinnholdet som grunnlag for å belyse forskningsspørsmålet (17, 20).

tab2

Analysen viser at to temaer dominerte i det transkriberte datamaterialet. Det ene handler om endringer relatert til at barnet flyttes fra åpne rom og inn på et familierom sammen med foreldrene. Det andre handler om at sykepleierne skilles fra det øvrige kollegiet når de arbeider i familierommene.

Etiske betraktninger

Studien følger Helsinkideklarasjonens anbefalinger, og vi søkte til Norsk senter for forskningsdata (NSD) om tillatelse til å gjennomføre studien (saksnummer 956190) og Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Prosjektet var ikke fremleggingspliktig for REK.

Resultat

Skifte i ansvarsforholdet mellom foreldre og sykepleiere

Analysen viste at når barnet og foreldrene flyttes på familierom, skjer det en endring i oppgave- og ansvarsfordelingen mellom foreldrene og sykepleierne.

I en av fokusgruppene ble ideen bak familierom diskutert. Informant 5 sa følgende: «Filosofien bak det at man skal ha enerom, tenker jeg er veldig betegnende for vår kultur. Vi skal være alene.» Å være alene viser seg overordnet i det empiriske materialet som fordeler og ulemper, både når det gjelder organiseringen av pleietjenesten og arbeidssituasjonen til sykepleierne.

Materialet viste at sykepleierne nå må søke informasjon om barnet fra foreldrene, i motsetning til slik det var før, da sykepleierne hadde førstehåndskunnskap om barnet og informerte foreldrene. Informantene uttrykte at det er utfordrende å skulle gå inn i den private sfæren som et familierom representerer, selv om det var avtalt, og det er nødvendige observasjoner som skal gjøres.

Informantene betegnet det som vanskelig å ta den plassen de trenger. Med konseptet familierom etablerer det seg praksiser og uskrevne regler om handlemåter. Informant 1 sa følgende: «Før var det foreldrene som kom på besøk til sykepleierne og barnet, nå er det sykepleierne som kommer på besøk til foreldrene.»

På familierommene blir foreldrene oppfordret og opplært til å overta sykepleierens oppgaver.

Et familierom ble fremstilt og omtalt som om det var et hjem. Informant 8 beskrev det slik: «Det er noe med betegnelsen for rommet som gir muligheten for at masken kan falle.» Sykepleierne oppfattet familierom som en mulighet for å ha et privatliv. Samtidig er det paradoksalt at de på familierommene verken kan lage mat, vaske klær eller få det innlagte barnets søsken til overnatting.

Det er en implisitt regel om at det bankes på når man trer inn i den private sfæren. På familierommene banker sykepleierne på før de går inn. Dette blir en annen måte å melde sin ankomst på og ta kontakt med foreldrene på enn å se over et skjermbrett på åpne rom, hvor barna ligger i kuvøsene og foreldrene sitter rundt.

Opphold på familierom representerer også et skifte i ansvar for å behandle barnet. I åpne rom er det sykepleierne som har ansvaret for pleie og oppfølging av behandlingsregimet. På familierommene blir foreldrene oppfordret og opplært til å overta sykepleierens oppgaver. Dersom vi antar at foreldre er forskjellige, kan denne organiseringen og ansvarsoverføringen oppleves ulikt for og virke forskjellig på dem.

Informant 3 refererte en mor på følgende måte: «Det er ikke jeg som har valgt å bli sykepleier, det er det du som har blitt.» Det viser at det ikke uten videre er uproblematisk for alle med en forskyvning av ansvaret. Oppgaven med å sondemate er et eksempel som understreker denne ansvarsforskyvningen.

Hindringer for sykepleiefaglig utvikling og deling av kunnskap

Det andre temaet handlet om kunnskapsutvikling og formidling. At sykepleiere lærer av hverandre og diskuterer observasjoner og faglige spørsmål om pleie av premature og syke nyfødte, har lange tradisjoner. Dette var flere informanter opptatt av. Informant 6 sa: «Vi ser hverandre når vi kommer, og når vi går», noe som indikerer en stor avstand mellom sykepleierne som arbeider på åpne rom, og de som arbeider med barnet og foreldrene på familierom. Det blir få møtepunkter.

Materialet viser at de med minst erfaring får de mest selvstendige oppgavene. Informantene uttrykte at det finnes en forventning i avdelingen om at det krever mindre av sykepleierne å arbeide på familierom. Derfor blir de med minst erfaring tildelt disse oppgavene.

Informantene uttrykte at det å ha ansvaret for familierom kan gjøre det vanskelig å få tilgang til de erfarne sykepleierne som er opptatt med andre oppgaver. Når man har ansvaret for et familierom, er man gjerne alene om ansvaret. Flere opplevde at det er stor avstand til de mer erfarne for å få hjelp, råd og veiledning. De argumenterte for at dette hemmer den faglige utviklingen.

Materialet viser at de med minst erfaring får de mest selvstendige oppgavene.

Sykepleiere som arbeider på familierom, arbeider mye alene, og foreldrene selv tar hånd om barnet. Det får en særlig betydning for sykepleiere med lite erfaring. Det er vanskelig for sykepleierne å ta hånd om barnet i stell og pleie når foreldrene har flyttet inn på familierommet og overtatt ansvaret. Informant 4 sa følgende: «Så kommer vi jo til slutt der at vi aldri får stelt et barn.» 

Sykepleierne som for det meste arbeider alene, mister også muligheten til å se hvordan de erfarne arbeider og ordlegger seg. De mister kontakten med læremestrene. Informant 8 sa dette: «Før var alt alle gjorde, synlig. Du hørte alt, jeg lærte alt, alt det de sa de første to årene, kopierte jeg fra noen andre.» Dette utsagnet viser at familierom som organisasjonsform kan være et hinder for å overføre kunnskap sykepleierne imellom.

Informant 5 tilføyde følgende: «Du bruker lengre tid til å nå den samme kunnskapen.» Sykepleiere med lite erfaring får ikke den samme muligheten og tilgangen til kunnskap som de mer erfarne besitter, når de må arbeide på egen hånd. Motsatsen til å arbeide på egen hånd uttrykte informant 10 på denne måten: «For jeg lærte kjempemye da jeg først fikk jobbe med de som er mer erfarne, og det er kjempekjekt.»

Det empiriske materialet viser at alle sykepleierne uavhengig av erfaring savnet et møtested for faglige diskusjoner. Familierommene der foreldrene er til stede, egner seg ikke til slike diskusjoner. Organiseringen i familierom hindrer at sykepleierne fortløpende kan ta opp og diskutere pleiefaglige spørsmål.

Informant 9 sa følgende: «Jeg synes vi hadde flere treffpunkter for å snakke sammen om fag før, fordi du kunne ta det underveis. Det var mye faglig sånn, som nå gjerne forsvinner fordi det blir et dødrom før du treffer på andre.» Dette utsagnet kan forstås som at vilkårene for å dele kunnskap og faglige diskusjoner forhindres ved en slik organisering.

Diskusjon

Å være alene

Ved å bruke familierom legger man opp til en praksis hvor man er henvist til å være alene, både foreldrene og sykepleierne (9, 10). For foreldrene innebærer det mer ansvar i en tid som ofte er preget av usikkerhet og mange spørsmål. I tillegg er foreldrene henvist til et rom med få muligheter til å treffe andre eller ta seg en tur ut – en form for isolat.

Denne isolasjonen forteller også sykepleierne om. Når et barn fødes for tidlig eller er sykt, blir forventninger om en harmonisk barseltid erstattet med konstant usikkerhet og bekymring (21), noe som vil kunne innebære et behov for tett oppfølging. Andre studier viser tilsvarende at foreldre har behov for å bli inkludert og trenger individuell oppfølging (19, 22).

Fra sykepleiernes perspektiv blir de alene om ansvaret på familierom.

Fra sykepleiernes perspektiv blir de alene om ansvaret på familierom. Ofte er det de minst erfarne som får dette ansvaret. Når foreldre kjenner seg usikre, er det viktig at man blir møtt av sykepleiere som skaper trygghet, har kunnskap og erfaring. Gjennom kombinasjonen usikre foreldre og sykepleiere med liten erfaring er risikoen til stede for at den «blinde leder den halte». Denne praksisen står dermed i kontrast til de politiske føringene om kompetansekrav (6).

«Det er ikke jeg som har valgt å bli sykepleier»

At foreldrene blir eksperter på eget barn og etablerer tidlig kontakt, er et gode (5). Likevel kan man spørre seg om det ansvaret foreldrene får, kan bli for stort, eller at sykepleieren mister noe av sitt ansvar.

Når en mor sier at «det er ikke jeg som har valgt å bli sykepleier, det er det du som har blitt», tyder det på at hele situasjonen blir for mye for henne å håndtere, og hun vil at sykepleieren skal overta mer av ansvaret moren har fått. Foreldrene er ikke utdannet sykepleiere. Man forventer ikke at foreldrene skal kunne erstatte en sykepleier. Likevel kan vi se at mye av ansvaret overføres til foreldrene (23).

Relasjonen mellom barn og sykepleiere er annerledes enn mellom foreldre og barn. I nyfødtomsorgen kommuniserer vi med berøring og håndlag. Vi antar at det er forskjell på en mor som steller sitt barn, og en sykepleier som steller en pasient. Derfor har det betydning hvilke hender det er som berører barnet, da foreldrene er barnets viktigste omsorgsgivere (9, 10, 24).

Materialet viser at organisering av familierom versus åpne rom setter spørsmålstegn ved hvorvidt fagkompetansen foreldrene opparbeider, er god nok til at de kan å overta sykepleierens oppgaver. Ved å overlate alt av stell og ansvar til foreldrene vil sykepleierne bruke lang tid på å opparbeide eller i verste fall miste håndlaget de har utviklet.

Et hjem i sykehuset

Sykepleierne beskriver familierommet som en trygg plass der foreldrene kan være seg selv, la masken falle og la følelser få fritt spillerom. Familierom på denne avdelingen brukes i overgangen fra sykehus til hjemmet. Foreldrene får overta ansvaret, samtidig som hjelpen ikke er langt unna. Tanken bak denne organiseringen er at man skal skape trygghet hos foreldrene før de reiser hjem.

Hjemme vil foreldrene avtale med noen de kjenner, om å passe barnet hvis de trenger et avbrekk. I datamaterialet kalles det for «avlastning». Ifølge informantene er det en forventet praksis at foreldrene avlastes av venner og familie ved behov, og ikke av sykepleierne, når foreldrene flytter inn på familierom sammen med det innlagte barnet. Det at foreldre har omsorgsansvaret og sykepleierne det medisinske ansvaret, understøttes av annen studie (22).

Det kan ellers synes som om sykepleiernes posisjon forvandles fra en profesjonell stilling til en privat aktør. Til tross for avklaring om hvilke oppgaver som er foreldrenes, og hvilke som er sykepleiernes, kan det likevel oppstå misforståelser om hva som kommer inn under foreldrenes eller sykepleiernes ansvar.

Kunnskapsutviklingen stagnerer på familierom

I alle fokusgruppene uttrykte informantene bekymring for fagutviklingen. Som følge av at de jobber mer selvstendig på familierom, får de ikke sett og hørt hva de erfarne sykepleierne sier og gjør. Dette synet støttes også av artikkelen til Coats (10), der det kommer frem at det åpne miljøet gir mulighet til kunnskapsoverføring mellom ansatte.

Som følge av at de jobber mer selvstendig på familierom, får de ikke sett og hørt hva de erfarne sykepleierne sier og gjør.

Mester–svenn-relasjonen mellom kollegaer er viktig, og spesielt i starten av en yrkeskarriere (25). I alle gruppene argumenterte de for at den faglige relasjonen mellom nyutdannede og erfarne sykepleiere er en viktig del av den faglige utviklingen. Sykepleiere kopierer både ord og handlinger fra de erfarne, noe som bidrar til å utvikle både egen og kollektiv kunnskap og identitet.

Når det bygges nye sykehus rundt om i landet, er de opptatt av at pasientene skal ha enerom (26). Konsekvensen av dette er at sykepleiere i fremtiden vil komme til å arbeide enda mer alene og selvstendig. Igjen kommer dette «alene»-begrepet opp.

Informantene poengterer at de kan lære mye av seg selv, både fra det de lykkes med, og ved selvstudier. Men det som læres i fagfellesskaper i kontekstuelle situasjoner, er unikt og av stor verdi. At sykepleiere opptrer alene, skaper en avstand mellom situasjonen og muligheten for veiledning. Empirien viser at sykepleierne er bekymret for manglende fagutvikling når organiseringsformen er familierom.

Vi ser hverandre når vi kommer, og når vi går

Sykepleierne i denne studien forteller hvor viktig det er at man trives, og at man har mulighet til å skape en relasjon til kollegaer, også ut over det faglige. De fortalte at det sosiale i avdelingen kan bli påvirket når sykepleierne jobber mer alene på familierom, som igjen kan medføre at det blir færre muligheter for sosiale møter og faglige diskusjoner internt. Denne organiseringen påvirker den faglige utviklingen (25).

Analysen viser at fagutvikling kan ta lengre tid når man må erfare alt selv. Selverfaring gir mer selvstendighet, men det kan også gi usikkerhet. Sykepleierne i studien etterlyser fagdiskusjoner i et kollegium, noe som er problematisk å gjennomføre på familierom. I tillegg kan få møtepunkter i avdelingen gjøre det vanskeligere for sykepleierne å skape gode relasjoner til hverandre.

Metodediskusjon

Studien ble gjennomført der førsteforfatterne hadde sin praksis. Det kan ha farget analysen og diskusjonen, selv om vi har prøvd å legge distanse til egne erfaringer. Troverdigheten er styrket ved at vi hadde en tydelig hensikt, og ved at vi har gjengitt direkte sitater fra informantene. Det styrker troverdigheten til forskningsdataene ytterligere at moderatoren stilte oppklarende spørsmål under intervjuene.

I utgangspunktet ønsket vi å undersøke erfaringer til både noviser og eksperter for å få frem variasjoner. Men vi fikk rekruttert få sykepleiere med liten erfaring.

Gruppens sammensetning gjenspeiler likevel avdelingens ansatte, da de fleste på avdelingen har høy kompetanse og lang fartstid, også fra tiden da avdelingen kun besto av åpne rom. Vi opplevde at vi fikk svar på hva som var gruppens felles erfaringer, holdninger og synspunkter i et miljø der ulike sykepleiere samhandler om barnets og foreldrenes beste (20).

Konklusjon

Den nye måten å organisere på får betydning for sykepleiere i fremtiden. Vi ser allerede nå at familierom kan være ressurskrevende, og kan bidra til en individualiserende arbeidssituasjon. Når det nå planlegges å gå over til utelukkende enerom og familierom, viser empirien at det sannsynligvis vil kreve høyere bemanning og kompetanse i avdelingene.

Faglig utvikling og opplæring for nyansatte vil også bli mer utfordrende ved at muligheten for kunnskapsoverføring reduseres betraktelig. For foreldrene vil det medføre mer ansvar tidligere i pasientforløpene. 

Artikkelen bygger på en masteroppgave som er skrevet av Sandra Kvamme og Berit Jensen. Vi har begge hatt lik arbeidsfordeling på både masteroppgaven og artikkelen, og vi ønsker derfor delt førsteforfatterskap.

Hva studien tilfører av ny kunnskap
  • Forarbeidet med studien avdekket liten eller manglende kunnskap om sykepleiernes erfaring med familierom på nyfødtintensivavdelinger i norske sykehus.
  • I studien gjennomførte vi fokusgruppeintervjuer for å få frem sykepleieres personlige erfaringer med arbeid på familierom.
  • Artikkelen tilfører ny innsikt om hvordan ansvarsforholdet forskyves fra sykepleierne og over på foreldrene og kan være nyttig for ledere og praktikere i det videre arbeidet med å finne gode modeller for å utforme tjenestene i fremtiden.

Referanser

1.       Johnson BH. Family-centered care: four decades of progress. Families, Systems & Health. 2000;18(2):137–56. DOI: https://doi.org/10.1037/h0091843

2.       Harrison TM. Family centered pediatric nursing care: state of the science. Pediatric Nursing. 2010;25(5):335–43. DOI: 10.1016/j.pedn.2009.01.006

3.       Gooding JS, Cooper LG, Blaine AI, Franck LS, Howse JL, Berns SD. Family support and family-centered care in the neonatal intensive care unit: origins, advances, impact. Semin Perinatol. 2011;35(1):20–8. DOI: 10.1053/j.semperi.2010.10.004

4.       Als H, Gilkerson L. The role of relationship-based developmentally supportive newborn intensive care in strengthening outcome of preterm infants. Semin Perinatol. 1997;21(3):178–89. DOI: 10.1016/s0146-0005(97)80062-6

5.       Griffiths N, Spence K, Loughran-Fowlds A, Westrup B. Individualised developmental care for babies and parents in the NICU: evidence-based best practice guideline recommendations. Early Hum Dev. 2019;139(104840):1–8. DOI: 10.1016/j.earlhumdev.2019.104840

6.       Helsedirektoratet. Nyfødtintensivavdelinger – kompetanse og kvalitet [internett]. Helsedirektoratet; 09.05.2019 [oppdatert 29.09.2017; hentet 13.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/nyfodtintensivavdelinger-kompetanse-og-kvalitet

7.       De forente nasjoner (FN). FNs konvensjon om barnets rettigheter. 20.11.1989. Oslo: Barne- og familiedepartementet; 1991. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf (nedlastet 14.10.2021).

8.       Forskrift 1. desember 2000 nr. 1217 om barns opphold i helseinstitusjon. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2000-12-01-1217 (nedlastet 24.09.2021).

9.       Walsh WF, McCullough KL, White RD. Room for improvement: nurses’ perceptions of providing care in a single room newborn intensive care setting. ADV Neonatal Care. 2006;6(5):261–70. DOI: 10.1016/j.adnc.2006.06.002

10.     Coats H, Bourget E, Starks H, Lindhorst T, Saiki-Craighill S, Curtis JR, et al. Nurses' reflections on benefits and challenges of implementing family-centered care in pediatric intensive care units. American Journal of Critical Care. 2018;27(1):52–8. DOI: 10.4037/ajcc2018353

11.     van den Berg J, Bäck F, Hed Z, Edvardsson D. Transition to a new neonatal intensive care unit. The Journal of Perinatal & Neonatal Nursing. 2017;31(1):75–85. DOI: 10.1097/JPN.0000000000000232

12.     Winner-Stoltz R, Lengerich A, Hench A, O'Malley J, Kjellans K, Teal M. Staff nurse perceptions of open-pod and single family room NICU designs on work environment and patient care. Advances in Neonatal Care. 2018;18(3):189–98. DOI: 10.1097/ANC.0000000000000493

13.     Bosch S, Bledsoe T, Jenzarli A. Staff perceptions before and after adding single-family rooms in the NICU. HERD. 2012;5(4):64–75. DOI: 10.1177/193758671200500406

14.     Stevens DC, Helseth CC, Khan MA, Munson DP, Smith TJ. Neonatal intensive care nursery staff perceive enhanced workplace quality with single-family room design. Journal of Perinatology. 2010;30(5):352–8. DOI: 10.1038/jp.2009.137

15.     Doede M, Trinkoff AM, Gurses AP. Neonatal Intensive Care Unit layout and nurses’ work. HERD. 2018;11(1):101–18. DOI: 10.1177/1937586717713734

16.     Garfinkel H. Ethnomethodology's program. Social Psychology Quarterly. 1996;59(1):5–21. DOI: 10.2307/2787116

17.     Malterud K. Kvalitativ forskningsmetode for medisin og helsefag. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

18.    Shahheidari M, Homer C. Impact of the design of Neonatal Intensive Care Units on neonates, staff, and families: a systematic literature review. The Journal of Perinatal & Neonatal Nursing. 2012;26(3):2606. DOI: 10.1097/JPN.0b013e318261ca1d

19.    Krueger RA, Casey MA. Focus groups. 5. utg. London: Sage Publications; 2015.

20.     Malterud K. Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2012.

21.     Dolleus J, Janson C. Föräldrars upplevelse av att samvårda sitt barn på familjerum på neonatalvårdsavdelning [masteroppgave]. Halmstad: Högskolan i Halmstad, Akademin för Hälsa och Välfärd; 2018. Tilgjengelig fra: http://hh.diva-portal.org/smash/get/diva2:1220412/FULLTEXT02.pdf (nedlastet 10.03.2021).

22.     Fergan L, Helseth S. The parent-nurse relationship in the neonatal intensive care unit context-closeness and emotional involvement. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2015;23(4):667–73. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2008.00659.x

23.     Sundal H, Petersen A, Boge J. Foreldre utfører mesteparten av pleien og omsorgen ved barnets korte sykehusopphold. Klinisk Sygepleje. 2018;32(2):80–93. DOI: 10.18261/issn.1903-2285-2018-02-02

24.     Roué JM, Kuhn P, Maestro ML, Maastrup RA, Mitanchez D, Westrup B, et al. Eight principles for patient-centred and family-centred care for newborns in the neonatal intensive care unit. Archives of Disease in Childhood – Fetal and Neonatal Edition. 2017;102(4):364–8. DOI: 10.1136/archdischild-2016-312180

25.     Dreyfus H, Dreyfus S. Mesterlære og ekspertenes læring. I: Nielsen K, Kvale S, red. Mesterlære: læring som sosial praksis. Oslo: Ad Notam Gyldendal; 1999. s. 61–3.

26.     Helse Stavanger, Stavanger universitetssjukehus. Fakta om nytt universitetssykehus [internett]. Stavanger: Helse Stavanger, Stavanger universitetssjukehus 04.11.2016 [oppdatert 27.04.2020; hentet 13.12.2020]. Tilgjengelig fra: https://helse-stavanger.no/om-oss/nye-sus/fakta-om-nytt-universitetssykehus

Les også:
Bildet viser en kvinne på nyfødtintensiven. Hun ligger i sengen og mater sin nyfødte baby ved hjelp av sonde
FORSKYVER ANSVARET: På familierommene blir foreldrene oppfordret og opplært til å overta sykepleierens oppgaver. Her er det moren som har oppgaven med å sondemate sin nyfødte baby. Illustrasjonsfoto: Katrine Sunde, Haukeland universitetssjukehus

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
English

Hvordan ivaretas samspillsveiledning til foreldre i norske nyfødtintensivenheter?

Bildet viser en far og en nyfødt baby
FORELDREVEILEDNING: Et flertall av mødrene og fedrene i studien rapporterte om stor grad av mestringstro i foreldrerollen like etter utskrivelse fra sykehus. Illustrasjonsfoto: Irina Schmidt / Mostphotos

Foreldre i nyfødtintensivenheter rapporterer om god oppfølging fra kontaktsykepleiere og leger samt betydelig mestringstro etter utskrivelse. Samtidig bør foreldre-veiledningen styrkes på noen områder.

Familier med prematurt fødte barn har økt risiko for å oppleve tilpasningsvansker i hverdagen sammenliknet med familier med terminfødte barn. Vansker kan manifestere seg hos barnet, i foreldrenes rollemestring og/eller i relasjonen mellom barn og foreldre (1–4). Eksempler er vedvarende økt stress blant foreldre og mer reguleringsvansker hos barna (3, 5, 6).

En prematur fødsel i kombinasjon med vansker i foreldre–barn-tilpasningen i spedbarnsalderen kan ha langsiktige negative effekter på barns atferdsmessige og sosioemosjonelle utvikling gjennom barne- og ungdomsalderen (4, 6).

Helsedirektoratets retningslinjer for oppfølging av prematurt fødte barn (2007) anbefaler at foreldre tilbys veiledning om samspill med sitt barn før hjemreise fra en nyfødtintensivenhet (NIE) (7). Hvorvidt samspillsveiledning er implementert på en systematisk og kunnskapsbasert måte per 2020, vet vi ikke.

Norske NIE-er tilstreber en familiesentrert og utviklingstilpasset omsorg (FUO) (8, 9). FUO omfatter blant annet å minimere stress og smerte hos barnet samt å styrke foreldrenes tilstedeværelse, innsikt og deltakelse i omsorgen for barnet.

Hvorvidt ulik implementering av samspillsveiledning i norske NIE-er har betydning for barna og foreldrenes langsiktige tilpasning til hverandre, mangler vi kunnskap om.

«Mother-Infant Transaction Program» (MITP-m)

Ulike veiledningsprogram har vært utprøvd i norsk nyfødtintensivomsorg (9–11). Foreldreveiledningsprogrammet «Mother-Infant Transaction Program» (MITP-m) er testet i to norske studier, først i «Tromsø Intervention Study on Preterms» (TISP) (10) og senere i en studie ved Ullevål sykehus (12).

TISP dokumenterte at MITP-m fremmet prematurt fødte barns utvikling og foreldres mestring av foreldrerollen fra nyfødtperioden og til barna var ni år gamle (4, 10). MITP-m og det innholdsmessig beslektede programmet «Newborn Individualized Developmental Care and Assessment Program» (NIDCAP) har inspirert utformingen av FUO ved norske NIE-er (9).

NIDCAP preger omsorgspraksisen i noen NIE-er, men det er ukjent hvorvidt noen NIE-er har implementert MITP-m-programmet på en systematisk måte. Begge tilnærmingene har bidratt til store endringer i omsorgsfaglig praksis ved NIE-er etter årtusenskiftet (9).

I dag er foreldrene til stede og delaktige i omsorgen for barnet under hele sykehusoppholdet. Foreldrene oppmuntres til å ha tett hudkontakt med sitt barn (kenguruomsorg), selv når barnet har behov for overvåking og intensivbehandling (13). I tillegg kan stadig flere NIE-er tilby rom hvor familien kan bo sammen under store deler av sykehusoppholdet (14).

Sentrale elementer i programmet

Denne studien utforsker i hvilken grad MITP-m er implementert i norske NIE-er. MITP-m er et strukturert og manualisert program hvor en samspillsveileder følger opp barn og foreldre i tolv møter à én time – åtte før utskrivelse fra NIE-en og fire i løpet av de tre første månedene etter utskrivelsen (4, 15).

Programmet er godt beskrevet, men hva som er de pedagogiske kjerneelementene, er ikke definert (15). Vi antar imidlertid at sentrale elementer er å:

  • bidra til å øke foreldrenes forståelse av barnets unike uttrykk og atferd,
  • styrke foreldrenes handlingskompetanse når det gjelder å imøtekomme barnets skiftende behov,
  • styrke foreldrenes opplevelse av barnets sosiale natur samt av glede og tilknytningsfølelser i samvær med barnet.

I tråd med veiledningspedagogisk teori antar vi at kontinuitet i relasjoner mellom familier og helsepersonell også er et viktig element (16). Under planleggingen av denne spørreundersøkelsen ble sentrale elementer i MITP-m definert av en tverrprofesjonell forskningsgruppe med inngående kjennskap til programmet (se vedlegg 1).

Studiens hensikt

Helsemyndighetene anbefaler å bruke pasientrapporterte utfallsmål i kvalitetsutvikling av helsetjenester (17). Når pasientene er prematurt fødte barn, blir foreldrene de viktigste informantene.

Denne studien henvender seg til alle foreldre som har født et barn før 37 fullgåtte svangerskapsuker, fordi selv liten grad av prematuritet kan øke risikoen for tilpasningsvansker i familien (18).

Norske NIE-er har gjennomgått betydelige endringer de siste 20 årene, men vi vet lite om hvorvidt endringene har søkelys på å fremme samspillskompetanse hos foreldre, slik MITP-m har definert og beskrevet det.

Studiens hensikt var å undersøke i hvilken grad programmets antatte kjerneelementer er implementert på norske nyfødtposter, og hvorvidt denne kunnskapen påvirker foreldres mestringstro i foreldrerollen like etter utskrivelse fra sykehuset med følgende forskningsspørsmål:

  1. I hvor stor grad rapporterer foreldre at de har mottatt veiledning og støtte på NIE-en som omhandler ett eller flere av de elleve kjerneelementene av MITP-m?
  2. Hvordan er foreldrenes tillit til sin egen kompetanse like etter hjemkomst når det gjelder samspillsveiledningen de mottok på NIE-en og andre forhold ved oppholdet?

Metode

Denne studien var spørreskjemabasert og hadde et deskriptivt og kvantitativt design. Vi forespurte totalt 13 NIE-er om å delta i studien, og åtte takket ja. Tre store og en middels stor NIE takket nei på grunn av manglende kapasitet eller interesse.

De åtte deltakende NIE-ene har ulik størrelse og pasientflyt og er fra alle regionale helseforetak. Informasjon om studien ble oversatt til åtte språk og distribuert i NIE-ene. Mødre og fedre til prematurt fødte barn ble forespurt om deltakelse i studien før hjemreise fra en NIE. På samtykkeskjemaet oppga foreldrene sin e-postadresse samt eventuelt behov for tolkestøtte ved besvarelse av spørreskjemaet.

Totalt 212 informanter samtykket i rekrutteringsperioden februar–juni 2019 (figur 1). Mødre, fedre og medmødre var aktuelle informanter. Familier som ble utskrevet direkte fra barselposten, ble ikke inkludert.

Liste over mulige forespurte og faktiske deltakere i studien

Foreldre til flerlinger ble bedt om å rapportere om barnet med lavest fødselsvekt. Spørreskjemaet ble sendt elektronisk til foreldrenes e-postadresse to uker etter planlagt utskrivingsdato.

Spørreskjemaet besto av totalt 101 spørsmål, hvorav 51 var egendefinerte spørsmål som omhandlet neonatal og demografisk informasjon, foreldrenes tilstedeværelse på NIE-en, foreldredeltakelse i hjemreiseforberedelser samt deres opplevelse av samspillsveiledningen de fikk (tabell 1).

Tabell 1. Oppsummering av mødrenes og fedrenes svar på ulike samspillsrelaterte utsagn

I tillegg inngikk 35 av 40 spørsmål fra foreldretilfredshetsskjemaet «Neonatal Satisfaction Survey» (NSS-8) (19) og alle 15 spørsmålene fra «Karitane Parenting Confidence Scale» (KPCS) (20).

For å kartlegge foreldrenes tilfredshet med sykehusoppholdet benyttet vi en femdelt Likert-skala fra «ikke i det hele tatt» til «i svært stor grad» i NSS-8. NSS-8 er utviklet og validert for norske forhold (19). KPCS er et validert spørreskjema som er utviklet for å kartlegge foreldres selvtillit og mestringstro i foreldrerollen i nyfødtperioden (20, 21).

KPCS-spørsmålene belyser tre underliggende dimensjoner (foreldrerollen, sosial støtte og barnets utvikling). I KPCS benyttes en firedelt Likert-skala fra «Nei, nesten aldri» til «Ja, det meste av tiden», og det beregnes en sumskår som kan variere mellom 0 og 45 poeng.

KPCS er validert i Australia (20) og ble for denne studien oversatt til norsk av førsteforfatteren og en engelsk autorisert oversetter. Det endelige spørreskjemaet (101 spørsmål) ble pilottestet av fem foreldre til prematurt fødte barn som ble rekruttert via sosiale medier.

Etiske vurderinger

Studien er godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) Nord (2018/1948), Universitetssykehuset i Nord-Norges (UNN) personvernombud (ref. 2019/341) samt personvernombudene ved de rekrutterende sykehusene.

Vi kontraktfestet avtale om datalagring og bruk av databehandlingsverktøyet REDCap med UNNs kliniske forskningsavdeling (KFA) i januar 2019. Helsepersonell i de ulike NIE-ene forespurte foreldrene om deltakelse i studien og informerte om deres rett til å avstå fra å delta.

Datainnsamling og analyse

Prosjektlederen overførte e-postadressene som foreldrene oppga, til REDCap-systemet, og spørreskjemaet ble sendt ut to uker etter beregnet hjemreisedato. Vi analyserte dataene i SPSS (IBM statistics 26).

I tillegg til deskriptive analyser benyttet vi generaliserte flernivåanalyser («generalized linear mixed models», GLMM) for å teste innvirkning av uavhengige variabler (prediktorer) på de avhengige, ordinale variablene (MITP-relaterte spørsmål).

GLMM korrigerte for avhengighet i data relatert til at mor og far i enkelte tilfeller rapporterte om det samme barnet. Sammenhenger mellom foreldrenes mestringstro (KPCS-sumskår) og ulike prediktorer er gjort med flernivåanalyse («linear mixed models», LMM).

Studien har relativt få deltakere (datamengde) og mange mulige prediktorer. For å unngå for komplekse analysemodeller ble hver prediktor testet for hver avhengige variabel og kun inkludert i den endelige GLMM-analysen eller LMM-analysen dersom effekten på de avhengige variablene tilsvarte en p-verdi < 0,25, slik Hosmer og Lemeshow har beskrevet (22).

Informasjon om testing kan fås ved henvendelse til førsteforfatteren. Vi forsøkte å inkludere random effects (intercepts) i analysene, men det måtte ekskluderes i seks av elleve tilfeller på grunn av estimeringsvansker.

Vi utelot noen prediktorer på grunn av høy korrelasjon med andre prediktorer. For eksempel ble «Oppholdslengde» utelatt på grunn av korrelasjon med «Antall dager CPAP-behandling» (Pearson-korrelasjon = 0,77). Vi valgte signifikansnivå 0,05.

Resultater

Rekruttering og deltakere

Studien mottok mellom 8 og 63 samtykkeskjemaer fra hver av NIE-ene. Data fra Norsk nyfødtmedisinsk kvalitetsregister (saksnummer S-DFC437E7) gjorde det mulig å sammenlikne deltakelse fra hvert sykehus, kontrollert for antall mulige deltakere.

De ulike NIE-ene rekrutterte fra 0,4 til 1,4 informanter per prematurt født barn som ble utskrevet til hjemmet i rekrutteringsperioden. Dette tilsvarer 30 prosent av alle mulige informanter dersom alle barn hadde to foreldre. Tre foreldre rekrutterte seg selv etter å ha lest om studien i sosiale medier (figur 1).

Totalt 150 foreldre besvarte spørreskjemaet, og i analysene er besvarelser fra mødre og medmødre slått sammen. Blant mødrene responderte 96 (74 prosent) av de 130 som samtykket, og 54 (66 prosent) av 82 av de forespurte fedrene.

Neonatal og medisinsk informasjon, grad av foreldretilstedeværelse på NIE, grad av kenguruomsorg og sosiodemografisk informasjon om informantene fremgår av tabell 2.

Informantenes barn hadde en gjennomsnittlig fødselsvekt på 1939 gram (g): 7 barn < 1000 g, 27 barn 1000–1499 g, 24 barn 1500–2000 g og 53 barn > 2000 g. Barnas gestasjonsalder (GA) varierte fra 24,7 til 36,9 uker.

Cirka tre av fire barn hadde fått pustestøttebehandling (CPAP/High-flow), mens én av fem hadde vært respiratorbehandlet under NIE-oppholdet. Foreldrenes tilstedeværelse på NIE og grad av kenguruomsorg fremgår av tabell 2.

Tabell 2. Informasjon om barna, foreldrenes tilstedeværelse på NIE og sosiodemografiske forhold

Foreldrenes kunnskap relatert til de ulike MITP-m-elementene

På NSS-8-spørsmålet «I hvilken grad opplevde du at du fikk veiledning/opplæring i å ivareta ditt/dine barns behov?» svarte 79 mødre (85 prosent) og 48 fedre (89 prosent) at de i stor eller svært stor grad hadde mottatt slik veiledning.

Responsen på dette generelle spørsmålet utgjør et bakteppe for svarene på elleve MITP-relaterte utsagn som er oppsummert i tabell 1, og som presenteres i fem hovedtemaer under.

Denne betydningen ble testet med tanke på svarfordelingen på MITP-relaterte utsagn og KPCS-sumskår, men variabelen «utskrivende sykehus» hadde kun ikke-signifikant innvirkning på fem av elleve MITP-relaterte utsagn. Utover dette rapporterer vi kun signifikante sammenhenger.

Forståelse av barnets atferd og stressregulering

Foreldre som i stor grad hadde deltatt i samtaler om hvordan barnets atferd kunne forstås, rapporterte om mer oppfølging fra faste kontaktsykepleiere (F (3;391) = 7,03; p < 0,001). Det samme gjaldt for foreldre som hadde fått observert og snakket om hva som kan være stressende for barnet (F (3;109) = 3,55; p = 0,017).

Stor grad av støtte fra foreldrenes eget sosiale nettverk var imidlertid negativt assosiert med det å ha lært seg barnets vanligste tegn på stress eller tap av likevekt før hjemreise (F (3;96) = 2,86; p = 0,041).

Forståelse av barnets tilstandsregulering

Foreldre som i stor grad hadde fått observert og snakket om barnets ulike søvn- og våkenhetstilstander, hadde mottatt mer oppfølging av faste kontaktsykepleiere (F (3;380) = 8,14; p < 0,001) og erfart mer støtte fra sitt eget sosiale nettverk (F (3;380) = 4,47; p = 0,004), og barna deres hadde lavere GA (F (1;380) = 9,62; p = 0,002).

Det fremkom en positiv assosiasjon mellom foreldrenes selvrapporterte kapasitet til å tilrettelegge for en god soverytme hos barnet og variablene større grad av oppfølging fra faste kontaktsykepleiere (F (3;378) = 3,04; p = 0,029) og stor grad av foreldretilstedeværelse på NIE (F (3;378) = 3,12; p = 0,026).

Forståelse av barnets sosiale natur og sosiale behov

Foreldre som i større grad hadde fått informasjon om barnets sosiale kapasitet og behov for sosialt samspill, rapporterte om mer oppfølging fra faste kontaktsykepleiere (F (3;367) = 2,66; p = 0,048) og mer støtte fra sitt eget nettverk (F (3;367) = 2,78; p = 0,041).

Videre var det en positiv assosiasjon mellom å ha blitt vist hvordan barnet kan hjelpes til mer sosial deltakelse, og større grad av oppfølging fra faste kontaktsykepleiere (F (3;385) = 6,08; p < 0,001).

Foreldrenes opplevelse av barnets responsivitet

Foreldrene som i større grad fortalte at barnet viste interesse for ansiktet deres, beskrev en tettere oppfølging fra den behandlende legen (F(4;99) = 2,47; = 0,050) og at de var blitt foreldre til kun ett barn, og ikke flerlinger (F (1;99) = 4,11; p = 0,045).

En positiv assosiasjon fremkom også mellom foreldrenes oppfatning av at barnet reagerte på stemmen deres, og stor grad av oppfølging fra den behandlende legen (F (4;377) = 3,85; p = 0,004. Mødre og fedre rapporterte ulikt på dette (F (1;377) = 5,70; p = 0,017).

Totalt 73 prosent av mødrene fortalte at de i stor eller svært stor grad hadde opplevd at barnet reagerte på stemmen deres, mens tilsvarende tall for fedrene var 59 prosent.

Det tredje utsagnet handlet om hvorvidt foreldrene opplevde glede i samspillet med barnet før hjemreisen. Mer positive svar på dette var assosiert med stor grad av tilstedeværelse på NIE (F (3;111) = 3,30; p = 0,023 og tettere oppfølging fra den behandlende legen (F (4;111) = 2,72; p = 0,033).

Foreldrenes tilknytning til barnet like etter hjemkomst

Foreldre som i større grad bekreftet at de følte seg nær barnet sitt, rapporterte om mer støtte fra sitt eget sosiale nettverk (F (3;105) = 3,22; p = 0,026).

Et flertall av foreldrene (84 prosent) fortalte at pleien og behandlingen av barnet på NIE i stor eller svært stor grad fulgte en gjennomtenkt plan.

Foreldrenes mestringstro relatert til deres egen foreldrerolle etter utskrivelse fra NIE

Gjennomsnittlig KPCS-sumskår for alle respondenter var 40,5 poeng (SD = 3,7, 25-persentil = 39 poeng). Vi fant en liten, signifikant forskjell mellom mødre (41 poeng) og fedre (39,7 poeng) (t(df = 142) = 2,06, p = 0,041). Ni av elleve MITP-m-utsagn var signifikant assosiert med KPCS-sumskåren (tabell 3).

Høyere KPCS-skår var positivt relatert til at

  • barnet reagerte på foreldrenes stemme,
  • foreldrene opplevde stor grad av støtte fra sitt eget nettverk,
  • foreldrene hadde fått kunnskap om hva som kunne stresse barnet,
  • foreldrene gjenkjente barnets vanligste stressignaler,
  • foreldrene erfarte at de klarte å tilrettelegge for forutsigbare tilstandsendringer (søvn og våkenhet), og
  • foreldrene var informert om barnets kapasitet til og behov for sosialt samspill.

Høyere KPCS-sumskår var derimot negativt relatert til at

  • foreldrene hadde fått samtaler om hvordan man kan forstå barnets atferd,
  • foreldrene opplevde at barnet viste stor interesse for deres ansikt, og
  • foreldrene opplevde større grad av oppfølging fra den behandlende legen.
Tabell 3. Flernivåanalyse (LMM) av assosiasjoner mellom KPCS-sumskår og ulike prediktorer*

Diskusjon

Nesten ni av ti foreldre oppga at de mottok rikelig med veiledning om hvordan de kan ivareta sitt barns behov, og et tilsvarende flertall opplevde at oppfølgingen på NIE fulgte en gjennomtenkt plan.

Samtidig svarte opp mot en fjerdedel av mødrene at de i ingen eller liten grad fikk veiledning om barnets tilstandsregulering og kapasitet til sosial deltakelse. Dette motsetningsforholdet indikerer at noen av MITP-ms kjerneelementer fortsatt er mangelfullt implementert i norske NIE-er, selv om det veiledes mye.

Det fremkom ingen signifikante forskjeller relatert til hvilket sykehus familien ble hjemskrevet fra, noe som kan ha sammenheng med relativt få deltakere fra hvert sykehus.

Andre variabler, som grad av kenguruomsorg under oppholdet, roen på pasientrommet, grad av prematuritet eller sosiodemografiske forhold, hadde heller ingen signifikant innvirkning på svarfordelingen på MITP-m-utsagnene eller KPCS-skårene.

Omfattende forbedringer av prematurt fødte barns omsorgsmiljø de siste tiårene, relatert til økt foreldretilstedeværelse, kenguruomsorg og familierom, har veldokumenterte gevinster for både barn og foreldre (23). Disse endringene synes imidlertid ikke å sikre at kunnskapsbasert samspillsveiledning blir gitt.

Veiledningsrelasjoner er viktig

Foreldredeltakelse i samtaler om atferds- og stressregulering, tilstandsregulering og innsikt om barnets sosiale natur var positivt assosiert med tre forhold: oppfølging fra faste kontaktsykepleiere, støtte fra deres eget sosiale nettverk og stor grad av foreldrenes tilstedeværelse på NIE.

Videre var det en positiv assosiasjon mellom stor grad av oppfølging fra barnets behandlende lege og foreldrenes opplevelse av glede i samspillet med barnet samt gjenkjennelse av barnets interesse for foreldrenes ansikter og stemmer.

Disse funnene bekrefter at veiledningsrelasjoner er viktige. Foreldre som erfarer god støtte fra sine profesjonelle og personlige hjelpere, har større sannsynlighet for å lykkes med kompetanseutvikling og tilpasning til rollen som forelder til et prematurt født barn (16, 24).

Foreldrene i denne studien rapporterte i gjennomsnitt om stor grad av selvtillit når det gjaldt deres egen kompetanse og rollemestring to uker etter utskrivelsen fra NIE.

Høyere KPCS-skårer er sterkt assosiert med støtte fra deres eget sosiale nettverk, noe som bekrefter funnene i en nylig publisert norsk studie (25). Det samsvarer også med en salutogen forståelse av helsefremming (26).

Støtte fra det private nettverket er avgjørende

Sosial støtte er identifisert som en hovedfaktor for å fremme individers følelse av sammenheng i livet. En opplevelse av sammenheng er sammensatt av forutsigbarhet, håndterbarhet og mening i tilværelsen.

Når foreldre har et barn som er innlagt på en NIE, kan støtte fra det private nettverket være avgjørende for deres mestringstro og selvtillit når det gjelder deres egen kompetanse.

Forfatterne som utviklet KPCS, har definert at en KPCS-skår på 39 representerte en grenseverdi for mulig bekymring med tanke på foreldrenes mestringstro til egen kompetanse.

Skårer på 31–39 poeng indikerte moderat eller lav bekymring, mens KPCS-skårer lik eller lavere enn 31 poeng ble definert som svært bekymringsfulle (20, 21). I lys av dette rapporterte kun én av fire foreldre i det KPCS-området som kan indikere bekymring, to uker etter utskrivelse.

Det at foreldrene erfarte at de ble godt fulgt opp av faste kontaktsykepleiere, var sterkt assosiert med deres opplevelse av veiledning på mange av MITP-elementene.

Det stemmer overens med nyere teori om foreldreveiledning hvor alliansebygging mellom foreldre og helsepersonell beskrives som en viktig forutsetning for at foreldre skal kunne nyttiggjøre seg veiledningen de mottar (16, 24).

For at opplevelser, observasjoner og handlinger skal bli til bevisste mestringsfremmende erfaringer, trenger foreldre refleksjonspartnere og kontekster som gjør bearbeiding av opplevelsene mulig (27).

Behandlerne må informere om risiko

Mestringstro i foreldrerollen (KPCS), rapportert to uker etter utskrivelse fra sykehus, var negativt assosiert med foreldrenes rapport av tett oppfølging fra barnets behandlende lege på NIE.

Det kan ha sammenheng med behandlernes ansvar for å informere om risiko ved behandlingen, mulige senfølger av prematuritet og forholdsregler familien bør ta. Det å motta slik helseinformasjon er viktig, men kan også utfordre foreldrenes tillit til sine egne foreldreferdigheter og rollemestring.

En positiv assosiasjon fremkom derimot hvis foreldrene fikk tett oppfølging av den behandlende legen og oppfattet at barnet var interessert i ansiktene og stemmene deres og det sosiale samspillet med dem.

Det illustrerer hvor viktig det er at behandlende leger etterstreber en balansegang i samtaler med foreldre til prematurt fødte barn. Informasjon om mulige fremtidige utfordringer bør og kan kombineres med å styrke foreldrenes bevissthet om hvor viktige de er for barnet sitt, og slik styrke deres mestringstro.

En tidligere studie fant at stor grad av mestringstro blant foreldre var assosiert med positiv utvikling hos terminfødte barn, men at denne sammenhengen var mediert av foreldrenes kompetanse i familier med prematurt fødte barn (28). Det er med andre ord en kunst å gjøre kunnskap trygghetsfremmende.

Studien har flere begrensninger, men likevel formidler den erfaringer fra mange ulike nyfødtintensivenheter. Lav deltakelse fra enkelte sykehus og frafall kan ha medført både et for positivt eller et for negativt bilde av foreldretilfredshet.

Studien kan imidlertid informere fagmiljøene om viktige elementer som bør tas hensyn til ved implementering av en mer systematisk samspillsveiledning, slik forskningslitteraturen også sterkt anbefaler (29).

Konklusjon

Et flertall av mødrene og fedrene uttrykte at de var veldig fornøyd med oppfølgingen de fikk på NIE, og de rapporterte om stor grad av mestringstro i foreldrerollen like etter utskrivelse fra sykehus.

Foreldre som fikk mye samspillsveiledning, fikk god oppfølging av faste kontaktsykepleiere, behandlende leger og deres eget sosiale nettverk. Variasjon i besvarelsene synes i stor grad å være relatert til foreldrenes relasjoner til enkeltpersoner og i mindre grad til enhetenes systemer for samspillsveiledning.

Videre implementering av samspillsveiledning bør fokusere på å gjøre veiledningen mindre personavhengig samt legge større vekt på foreldrenes forståelse av barnets tilstandsregulering og sosiale kapasitet og behov.

Forfatterne takker foreldrene som besvarte spørreskjemaet, og sykepleierne som informerte og innhentet deres samtykker til deltakelse før hjemreise fra en nyfødtintensivenhet. Det rettes også en stor takk til Ingrid Helen Ravn, som var med og utformet studien, og til Prematurforeningens styre, som bidro med verdifull brukermedvirkning.

Referanser

1.       Feldman R. The development of regulatory functions from birth to 5 years: insights from premature infants. Child Dev. 2009;80(2):544–61. DOI: 10.1111/j.1467-8624.2009.01278.x

2.       Forcada-Guex M, Pierrehumbert B, Borghini A, Moessinger A, Muller-Nix C. Early dyadic patterns of mother-infant interactions and outcomes of prematurity at 18 months. Pediatrics. 2006;118(1):e107–14. DOI: 10.1542/peds.2005-1145

3.       Landsem IP, Handegard BH, Tunby J, Ulvund SE, Rønning JA. Early intervention program reduces stress in parents of preterms during childhood, a randomized controlled trial. Trials. 2014;15:387. DOI: 10.1186/1745-6215-15-387

4.       Landsem IP, Handegard BH, Ulvund SE, Tunby J, Kaaresen PI, Rønning JA. Does an early intervention influence behavioral development until age 9 in children born prematurely? Child Dev. 2015;86(4):1063–79. DOI: 10.1111/cdev.12368

5.       Neel MLM, Stark AR, Maitre NL. Parenting style impacts cognitive and behavioural outcomes of former preterm infants: a systematic review. Child Care Health Dev. 2018;44(4):507–15. -DOI:  10.1111/cch.12561

6.       Ritchie K, Bora S, Woodward LJ. Social development of children born very preterm: a systematic review. Dev Med Child Neurol. 2015;57(10):899–918. DOI: 10.1111/dmcn.12783

7.       Sosial- og helsedirektoratet. Faglige retningslinjer for oppfølging av for tidlig fødte barn. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2007. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/for-tidlig-fodte-barn/ (nedlastet 13.02.2018).

8.       Helsedirektoratet. Nyfødtintensivavdelinger – kompetanse og kvalitet. Oslo: Helsedirektoratet; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/nyfodtintensivavdelinger-kompetanse-og-kvalitet. (nedlastet 16.10.2020).

9.       Ludvigsen ES, Tomren U, Lundby HK. Familiesentrert utviklingstilpasset omsorgsmodell – NIDCAP, rev. 20152011. Tilgjengelig fra: https://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/familiesentrert-utviklingstilpasset-omsorgsmodell-nidcap#updates (nedlastet 16.10.2020).

10.     Landsem IP. Kunsten å forstå de aller minste. I: Severinsen JE, red. Forskning og innovasjon til pasientens beste. Nasjonal rapport fra spesialisthelsetjenesten, 2019. Foretakene Helse Midt-Norge, Helse Nord, Helse Sør-Øst, Helse Vest; 2020. Tilgjengelig fra: https://helse-nord.no/forskning-og-innovasjon/kunsten-a-forsta-de-aller-minste (nedlastet 28.04.2021).

11.     Rønning JA, Ulvund SE, Kaaresen PI, Dahl LB. Prosjekt tidlig intervensjon 2000 [protokoll]. 1998. Tilgjengelig fra: http://uit.no/prematur (nedlastet 16.10.2020).

12.     Ravn IH, Smith L, Smeby NA, Kynoe NM, Sandvik L, Bunch EH et al. Effects of early mother-infant intervention on outcomes in mothers and moderately and late preterm infants at age 1 year: a randomized controlled trial. Infant Behav Dev. 2012;35(1):36–47. DOI: 10.1016/j.infbeh.2011.09.006

13.     Raiskila S, Axelin A, Toome L, Caballero S, Tandberg BS, Montirosso R et al. Parents' presence and parent-infant closeness in 11 neonatal intensive care units in six European countries vary between and within the countries. Acta Paediatr. 2017;106(6):878–88. DOI: 10.1111/apa.13798

14.     Tandberg BS, Flacking R, Markestad T, Grundt H, Moen A. Parent psychological wellbeing in a single-family room versus an open bay neonatal intensive care unit. PLoS One. 2019;14(11):e0224488-e. DOI: 10.1371/journal.pone.0224488

15.     Rauh VA, Nurcombe B, Achenbach T, Howell C. The Mother-Infant Transaction program. The content and implications of an intervention for the mother of low-birthweight infants. Clin Perinatol. 1990;17(1):31–45. DOI: 10.1016/s0095-5108(18)30586-4

16.     Nugent KJ, Keefer CH, Minear S, Johnson LC, Blanchard Y. Nyfødtes atferd og tidlige relasjoner. Manual for NBO (Newborn Behavioral Observations). Oslo: Gyldendal; 2018.

17.     Enden T, Bernklev T, Jelsness-Jørgensen L-P, Amdal CD. Pasientene kjenner best egen helse. Kronikk. Tidsskr Nor Legeforen. 2018. DOI: 10.4045/tidsskr.17.1054

18.     Hadfield K, O'Brien F, Gerow A. Is level of prematurity a risk/plasticity factor at three years of age? Infant Behav Dev. 2017;47:27–39. DOI: 10.1016/j.infbeh.2017.03.003

19.     Hagen IH, Svindseth MF, Nesset E, Orner R, Iversen VC. Validation of the Neonatal Satisfaction Survey (NSS-8) in six Norwegian neonatal intensive care units: a quantitative crosssectional study. BMC Health Serv Res. 2018;18. DOI: 10.1186/s12913-018-3031-z

20.     Črnčec R, Barnett B, Matthey S. Development of an instrument to assess perceived self-efficacy in the parents of infants. Res Nurs Health. 2008;31(5):442–53. DOI: 10.1002/nur.20271

21.     Črnčec R, Barnett B, Matthey S. Karitane Parenting Confidence Scale: manual 2008. Tilgjengelig fra: https://plct.files.wordpress.com/2019/01/karitane-parenting-confidence-scale-manual-copy.pdf. (nedlastet 10.10.2018).

22.     Hosmer jr. DW, Lemeshow S. Applied logistic regression. Hoboken, New Jersey and Canada: John Wiley & Sons; 2000.

23.     Griffiths N, Spence K, Loughran-Fowlds A, Westrup B. Individualised developmental care for babies and parents in the NICU: evidence-based best practice guideline recommendations. Early Hum Dev. 2019 Dec;139:104840. DOI: 10.1016/j.earlhumdev.2019.104840

24.     Nugent JK, Bartlett JD, von Ende A, Valim C. The effects of the Newborn Behavioral Observations (NBO) System on sensitivity in mother-infant interactions. Infants Young Child. 2017;30(4):257–68. DOI: 10.1097/iyc.0000000000000103

25.     Hagen IH, Iversen VC, Nesset E, Orner R, Svindseth MF. Parental satisfaction with neonatal intensive care units: a quantitative cross-sectional study. BMC Health Serv Res. 2019;1. -DOI: 10.1186/s12913-018-3854-7

26.     Langeland E. Betydningen av den salutogene modell for sykepleie. Klin Sygepleje. 2012;26(2):38–47. DOI: 10.4220/sykepleienf.2009.0143

27.     Drageset I. Fag og utdanning – hvor går veien til kompetente sykepleiere? Tromsø: Eureka forlag; 2005.

28.     Hess CR, Teti DM, Hussey-Gardner B. Self-efficacy and parenting of high-risk infants: the moderating role of parent knowledge og infant development. Appl Dev Psychol. 2004;25:423–37. DOI: 10.1016/j.appdev.2004.06.002

29.     Puthussery S, Chutiyami M, Tseng P-C, Kilby L, Kapadia J. Effectiveness of early intervention programs for parents of preterm infants: a meta-review of systematic reviews. BMC Pediatrics. 2018;18. DOI: 10.1186/s12887-018-1205-9

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.