fbpx Barns helse: Hvilken betydning har foreldreveiledning? Hopp til hovedinnhold

Barns helse: Hvilken betydning har foreldreveiledning?

Bildet viser to barn som sitter på en benk og ser på et vann med ender på
TIDLIG INNSATS: Barn i risiko for omsorgssvikt, mishandling eller overgrep har større behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser. Veiledning er en god investering for utsatte familier. Illustrasjonsfoto: Aleksandr Kichigin / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Det er vanskelig å måle hvilken effekt foreldreveilednings-programmer har på barn. Men mye tyder på at det kan ha god virkning med støtte lenger enn det programmene tilsier.

Hovedbudskap

Foreldreveiledningsprogrammer kan være til hjelp i omsorgsrollen, men det er vanskelig å konkretisere hvilken betydning eller effekt de har for barns helse og oppvekst. Veiledning for foreldre med utfordringer i omsorgsrollen kan ære en god investering for samfunnet. Støtte og veiledning over lengre tid enn programmene tilsier, kan trolig ha god effekt.

Foreldreveiledningsprogrammer anses som helsefremmende og forebyggende tiltak for barn. Forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt fordi kostnader ellers vil vokse seg større som behandlende tiltak i fremtiden (1).

Forebyggende arbeid kan ledes gjennom målrettede strategier. Strategier kan være i form av nasjonale støtteprogrammer som foreldreveiledning. For helse- og oppvekstpersonell er slike programmer nyttige verktøy i møte med familiene.

Vi er interessert i effektmål for barns helse – hvorvidt forskning kan gi oss kunnskap som kan støtte opp om valg og prioriteringer i helsetjenestetilbud for barn og unge.

Hvordan skapes helse?

Helse utvikles og påvirkes i hverdagslivet, i et samspill mellom omgivelser og kultur (2). Det er vanskelig å forklare hvordan helse skapes og utvikles i samfunnet. Sosiale ulikheter kan foregå i tilslørte eller gitte strukturelle rammer som har økonomiske eller kulturelle betydninger.

Sammenhenger mellom helse og samfunn uttrykkes også i tidsåndens kontekst. I en global sammenlikning ses Norge på som et egalitært samfunn (2), men sosial ulikhet finnes også her.

Denne artikkelen ser på barns helse og oppvekst, og hvorvidt foreldreveiledningsprogrammer er viktig å prioritere i et folkehelseperspektiv. Tradisjonelt har foreldreveiledning forgått ved fysisk oppmøte, men digital foreldrestøtte gis også i dag.

I foreldreveiledning inngår viktig samspill i relasjoner i triaden barn, foreldre og veileder. Vår kliniske erfaring tilsier at samspillet mellom disse har betydning for ønsket effekt.

Hva er foreldreveiledning?

I 2019 ble det født 54 495 barn i Norge (3). Flesteparten av barna møter en barndom som bidrar til god vekst og utvikling. Enkelte småbarn har følelsesmessige vansker som gir seg utslag i sosiale relasjonsforstyrrelser eller utfordrende atferd. Fem prosent av barn og unge under 17 år får oppfølging i barne- og ungdomspsykiatrien (1).

Problemer som oppstår tidlig i livet, kan vedvare og gi en negativ psykososial utvikling senere (4). Barndomsopplevelser påvirker mye av voksenlivet og kan virke selvforsterkende på egne omsorgsevner i neste generasjonsledd (2).

Foreldre som stadig møter påkjenninger, kan oppleve vansker i familielivet. Foreldreveiledning anses som god støtte. Veiledning kan være nyttig på et universelt grunnlag, men kanskje særlig som målrettet tiltak ved skjevutvikling. Veiledningsbehovet påvirkes av utfordringer i foreldreskapets ressurser, i barnets evner til å tilpasse seg omverdenen, eller en kombinasjon av disse.

Det finnes ulike foreldreveiledningsprogrammer

Foreldre som trenger støtte i foreldrerollen, tilbys foreldreveiledningsprogrammer. Slike programmer kan eksempelvis være ICDP (International Child Development Programme), COS-P (Circle Of Security), DUÅ (De utrolige årene), TIBIR (Tidlig innsats for barn i risiko) og PMTO (Parent Management Training Oregon).

Programmene benyttes nasjonalt, blant annet på helsestasjoner, i skolehelsetjenesten, barnehager, familievern, migrasjonshelse og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Folkehelseinstituttet (FHI) har en pågående studie med en gjennomgang og grundig evaluering av hvordan foreldreveiledningsprogrammet ICDP virker på foreldre, barn og samspill (5). ICDP er et internasjonalt og nasjonalt anerkjent foreldreveiledningsprogram, som kan benyttes i flere tverrfaglige tjenester.

Programmene stiller krav til kostnadseffektivitet

Det er nødvendig å dokumentere kunnskap om programmene for å forsvare kostnadene de utgjør. Foreldreveiledningsprogrammer kan være ressurskrevende å gjennomføre. Det er legitimt å stille spørsmål ved programmer og styringsverktøy i helsetjenestene.

I en styringsmodell som New Public Management (NPM) trengs det resultatindikatorer og effektmål (6). Denne artikkelen søker svar på følgende spørsmål:

  • Hvilken betydning har foreldreveiledningsprogrammer for barns helse?

Videre stiller vi også disse refleksjonsspørsmålene:

  • Er det mulig å gi effektmål for barns helse?
  • Er det etisk forsvarlig ikke å tilby foreldreveiledning?
  • Hvordan forsker man fra barns perspektiver?

Metode

Vi benyttet litteraturstudie som metode. Den bygger på eksisterende teori gjeldende høsten 2020. Kildene kommer fra forskningsartikler, stortingsmeldinger, offentlige utredninger og fagartikler. Artikkelforfatterne har 15 og 23 års klinisk erfaring fra helsetjenestetilbud til barn, ungdom og familier. Begge har mastergrad og tilleggsutdanninger innenfor fagfeltet i tillegg til helsesykepleierutdanning.

Søkeprosess og funn

Systematiske søk i Oria og databasene Pubmed og Cochrane ga aktuelle artikler. Treffene ga nordiske og engelske artikler som var fagfellevurderte de siste ti årene, med unntak av én artikkel fra 2008. Søkeordene gjenspeilet problemstillingen: «Foreldreveiledning», «Children AND Parenting Program», «ICDP AND Children».

Seks forskningsartikler ble vurdert som relevante for problemstillingen (7–12), samt en fagartikkel (13) og en rapport fra FHI (14). Det var flest treff på programmet ICDP, som medførte egne søk kun på ICDP.

Resultater

Vi kom frem til følgende resultater:

  • Det er vanskelig å konkludere med at foreldreveiledningsprogrammet ICDP virker effektivt som universelt tiltak. Helsearbeidere må tydeliggjøre sine forventninger til foreldrene som veiledes (7).
  • I forbindelse med gruppebaserte foreldreveiledningsprogrammer ses en signifikant reduksjon i utfordrende atferd og emosjonsvansker hos barna, men effekten av programmene avtar etter åtte uker (8).
  • En sammenliknende studie med foreldreveiledningen ICDP viser en langsiktig positiv foreldreomsorg seks til tolv måneder etter oppstarten (9).
  • Barn i lavinntektsfamilier kan ha nytte av å følge opplæringsprogrammer for helse og utdanning fordi utsatte barn i større grad har behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser (10).
  • Helsesykepleiere endrer og tilpasser seg foreldrenes behov for foreldreveiledning uten å være illojale mot myndighetenes programmer (11–13).
  • Onlinetiltak med én til tolv sesjoner for familier med barn eller unge med eller uten veiledning gir trolig mer hensiktsmessig foreldreatferd når tiltaket sammenliknes med grupper uten tiltak (14).

Det er vanskelig å forske på barn

Barn er en dyrebar sosial kapital for samfunnet og anses som et råmateriale som er klart til å formes (15). Barns perspektiver og deres barndom har en egenverdi, uavhengig av voksenlivet (16). Dette synet understrekes også i FNs barnekonvensjon, der barn og unge under 18 år får et særskilt menneskerettighetsvern, med samme grunnleggende rettigheter uavhengig av bosted og status (17).

Det er vanskelig å forske på barn fordi de omfattes og beskyttes av forskningsetiske hensyn. Man må dessuten ta hensyn til alder og modenhet når det gjelder metode og design samt i tolkningen og analysen av resultatene.

Det er utfordrende å få god nok innsikt i hvordan barnelivene erfares.

Det er utfordrende å få god nok innsikt i hvordan barnelivene erfares. Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) vurderes fra voksnes perspektiv (18), mens Ungdatas nasjonale undersøkelse (19) beskriver tenåringene.

Det er internasjonal interesse for hvordan kritisk refleksjon i forskergruppene kan ivareta etiske hensyn i forskning på barn (20). Et slikt samarbeid gir muligheter for å studere sider ved barndommen som ellers ikke ville bli godt nok vitenskapelig belyst. I dag er det fremdeles enklere å forske på foreldrene, særlig for sosioøkonomiske undersøkelser som kan avdekke sosial ulikhet.

Det finnes sosiale helseforskjeller også i Norge

De skandinaviske landene skårer høyt på Unicef-indeksen for barns velferd. Årsaken forklares med at velferdssystemet i Skandinavia holder den relative fattigdommen lav blant familier (2). Samtidig lever noen barn under fattigdomsgrensen i Norge (3).

Når man sammenlikner grupper i samfunnet, finner man systematiske helseforskjeller (21). Sosial ulikhet i helse måles oftest ved å studere sammenhengen mellom helse og sosioøkonomiske faktorer som utdanning, yrke og inntekt.

Dødelighet benyttes som et mål på helse. Personer med lang utdanning og god økonomi lever lenger og har færre helseproblemer enn personer med kortere utdanning og dårligere økonomi. Helseforskjeller ses på ulike nivåer i Norge – i ulike regioner og landsdeler samt innad i fylker, kommuner og byer (22).

Sosiale helseforskjeller eksisterer i alle aldersgruppene. I folkehelseundersøkelser og politiske føringer rettes det oppmerksomhet på følgende innsikter:

  1. I familier med lav sosioøkonomisk status er det en høyere andel barn og unge som sier at de har dårlig helse, enn i familier med høyere sosioøkonomisk status (23).
  2. Ungdommer fra hjem med lavere sosioøkonomisk status rapporterer oftere om lavere livskvalitet, dårligere helse og mer psykiske plager (19). Forskjellene er spesielt tydelige hos jenter.

Innsatsen bør foregå der barna er: i eget hjem, på skolen, i nærmiljøet og på idrettslaget.

De sosioøkonomiske forholdene barn lever under, og foreldrenes helseatferd har betydning for barns helse og helsevaner senere i livet (21). Oppvekstvilkårene påvirker barns helse på kort og lang sikt. Ifølge Meld. St. 19 (2018–2019) er overordnede mål å ha mer oppmerksomhet på tidlig innsats for barn og unge (24).

Innsatsen bør foregå der barna er: i eget hjem, på skolen, i nærmiljøet og på idrettslaget. Strategien for bedre helse er derfor på mange plan som må ses i kontekst til hverandre. Å reorientere helsetjenestene kan være å samordne familiers tjenester bedre.

Foreldreveiledning kan gis som universelt tiltak, eller som målrettet tiltak mot utsatte grupper. Foreldrestøtte har sannsynligvis samfunnsøkonomiske gevinster da trygge foreldre er det beste utgangspunktet for en god oppvekst for barnet (13, 25).

Diskusjon

Vi er opptatt av at forebyggende og helsefremmende tiltak skal ha ønsket effekt. Vi har også undret oss over i hvilken grad de ulike programmene virker helsefremmende for barn. Det er delte meninger om veilederens rolle. I hvor stor grad nytter det å rette pekefingeren mot familienes liv?

Green og medarbeidere fremhever at helsearbeideres rolle i stor grad bør være igangsetting (26), som styrking i foreldrerollen. Barlow og medarbeidere er tydelig på at god veiledning må gis under aktiv deltakelse (8).

Effekten av programmene bør måles

Behandlere eller kontaktpersoner kan se barnet over tid, men det kan være vanskelig å måle effekten av de innførte programmene. For å forsvare kostnadene bør styringsverktøy benyttes. En styringsmodell som New Public Management (NPM) kan brukes for å styre offentlige tjenester. For NPM trengs det resultatindikatorer og effektmål (27).

Kostnadseffektive mål låter umusikalsk når man argumenterer for barns helse.

Om barn får problemer tross god veiledning og oppfølging, oppleves det kanskje som nytteløst arbeid. Men er det etisk korrekt å stille spørsmål ved kostnad–nytte-effekten? Kostnadseffektive mål låter umusikalsk når man argumenterer for barns helse.

Ifølge Siltala kan styringsformen NPM redusere de ansattes handlingsrom (27). Det kan muligens føre til dårligere tjenester. For streng målstyring kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt, da programmene er tidsinnstilt og kan låse de ansatte fast i styringsverktøyet.

Foreldreveiledningsprogrammer må muligens brukes ulikt i tjenestene og med utøvet skjønn for å kunne være til nytte i målrettede tiltak som ved skjevutvikling hos barn, eller som universelt tiltak for foreldre og barn, uten behovsprøving.

Hva viser forskningen?

Forskningen kan også diskuteres; belyser de longitudinelle studiene som den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) kortsiktige og langsiktige effekter av for eksempel foreldreveiledning eller andre tiltak? Hvordan skiller vi på barn og unges opplevelse av livet mens de vokser opp? Barn må få være i motsetning til å bli (16).

Den retrospektive metoden dekker muligens ikke barneperspektivets nåtid i nåværende forskning, noe som er viktig å ta med seg inn i ny forskning. Det kan være vanskelig å avdekke barns reelle oppvekstforhold. I triaden for veiledning møtes ofte barn, foreldre og kontaktperson, og i dette samspillet kan hjelpebehov avdekkes. Foreldreveiledning kan derfor være viktig for barn, både på et universelt nivå og for barn i risiko.

Det er gjort vitenskapelige undersøkelser av foreldreveiledningsprogrammer, men de dokumenterte effektene av disse er tvetydige. Programmene er vurdert gjennom flere kontrollerte studier (7–12).

For familier er foreldreopplæring og ferdighetstrening viktig (26) ettersom barn i risikosoner ofte er i familier med utfordringer. FNs barnekonvensjon og barneloven stiller formelle krav til oppfølging av barn, som fagansatte må overholde.

Foreldreveiledning bør følges opp lenge

Barlow og medarbeidere så en reduksjon i utfordrende atferd og emosjonsvansker hos barn etter gruppebaserte foreldreprogrammer, men effekten av programmet avtok etter åtte uker (8). Programmene kan likevel være gode for å sette i gang prosesser som gir bedre samspill på sikt.

Foreldreveiledning kan være effektivt, men den må trolig følges opp lenger enn programmene tilsier. Foreldreveiledning må gi mening for familien, være håndterlig og utføres som en sammenhengende og prolongerende tjeneste etter faglig skjønn.

Foreldreveiledning kan være effektivt, men den må trolig følges opp lenger enn programmene tilsier.

Foreldreveiledning oppleves som et positivt tiltak, både av foreldre og veiledere eller behandlere (13). Barn kan profittere på at foreldrene får veiledning. Alstergren (13) hevder at foreldre som gjennomfører COS-P-kurs, tilegner seg ny kunnskap som gir bedre forståelse for barns behov.

Helsesykepleiere som benytter ICDP, tilpasser seg foreldrenes ønsker og behov i foreldreveiledningen, uavhengig av om veiledningen foregår i et program (12, 13).

Westerlund og medarbeidere (7) er derimot usikre på om ICDP kan virke effektivt som universelt tiltak. De mener at helsearbeidere må tydeliggjøre sine forventninger til foreldrene som veiledes, som igjen kan gi god effekt. Onlineveiledning for familier med barn eller unge kan gi hensiktsmessig forbedret foreldreatferd (14) og er nybrottsarbeid i foreldreveiledning, som må utforskes mer.

Konklusjon og implikasjon

Problemstillingen denne artikkelen søker svar på, er hvilken betydning foreldreveiledningsprogrammer har for barns helse. Vi har videre reflektert rundt spørsmålet om det er mulig å gi effektmål for barns helse. Den etiske vurderingen av forsvarlighet tilsier at foreldreveiledning bør tilbys, både universelt og som målrettet tiltak.

Veiledning er en god investering for utsatte familier

Flere studier viser at foreldreveiledning kan ha betydning for barns helse, men betydningsgraden er vanskelig å fastslå. Foreldre kan ha nytte av veiledning og råd i mange faser av foreldreskapet. Foreldreveiledning gir etisk sett gode muligheter til å hjelpe foreldre i omsorgsrollen. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det mer effektivt å investere i barne- og ungdomsår enn senere i livet (1).

Barn i risiko har et utvidet behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser. For utsatte familier er veiledning en god investering. Støtte over lengre tid enn foreldreprogrammene tilsier, kan ha god effekt.

Det er vanskelig å måle effekten på barn

Det er vanskelig å studere og forske på barn. Barns perspektiver har en egenverdi, uavhengig av voksenlivet (16). Barns vei til et voksenliv kan gi uforutsigbare utfall. Noen strukturer ligger i sosiale helseforskjeller (2).

Å forutsi helsemodeller er likevel viktig, da barn behøver gode oppvekstvilkår. For strenge styringsverktøy kan redusere de ansattes handlingsrom, men veiledningsprogrammene kan benyttes som veiledning uten «mal», som en integrert del av tjenesten.

For barns helse må kanskje andre effektmål vurderes, da utfallet av foreldreveiledning vanskelig kan måles presist. MoBa-undersøkelsen beskriver barndommen gjennom foreldrenes forståelse og beskrivelse. Barns opplevelse av barndommen tilhører nåtiden.

Barndommen refereres fra sekundære kilder både i forløpsstudier og i retrospektiv forskning. Barns subjektive stemme mangler i studier som omhandler effekter av foreldreveiledning. Det er ønskelig med mer forskning på barns helsefremmende måloppnåelse etter foreldreprogramveiledning.

Referanser

1.          Folkehelseinstituttet (FHI). Folkehelserapporten: Livskvalitet og psykiske lidelser hos barn og unge. Oslo: FHI; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/psykisk-helse-hos-barn-og-unge/#forekomst-av-psykiske-lidelser-hos-barn-og-unge (nedlastet 24.10.2020).

2.          Wilkinson R, Pickett K. Ulikhetens pris; hvorfor en likere fordeling er bedre for alle. Oslo: Res Publica; 2019.

3.          Statistisk sentralbyrå (SSB). Fødte. Oslo: SSB; 2019. Tilgjengelig fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/fodte/aar (nedlastet 19.02.2021).

4.           Nordanger DØ, Braarud HC. Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget; 2017.

5.          Folkehelseinstituttet (FHI). Om ICDP-studien. Oslo: FHI; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/studier/icdp/om-icdp-studien / (nedlastet 19.11.2020).

6. Ekeland TJ. Ny kunnskap – ny praksis, et nytt psykisk helsevern erfaringskompetanse. Skien: Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse; 2011. Tilgjengelig fra: https://www.erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2015/08/Ny-kunnskap-ny-praksis.-Et-nytt-psykisk-helsevern.pdf (nedlastet 18.11.2020).

7.          Westerlund A, Garvare R, Nyström M, Eurenius E, Lindvist M, Ivarsson A. Managing the initiation and early implementation of health promotion intervention: a study of parental support program in primary care. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2016:31(1):128–38. DOI: 10.1111/scs.12329

8.          Barlow J, Bergman H, Kornør H, Wei Y, Bennet C. Group-based parent training programmes for improving emotional and behavioral adjustment in young children. Cochrane Systematic Reviews. 01.08.2016. Tilgjengelig fra: DOI: 10.1002/14651858.CD003680.pub3 (nedlastet 22.10.2020). 

9.          Skar AMS, von Tetzchner S, Clucas C, Sherr L. The long-term effectiveness of the International Child Development Program (ICDP) implemented as a community-wide parenting programme. European Journal of Developmental Psychology. 2015;12(1):54–68. DOI: 10.1080/17405629.2014.950219

10.        Weitoft G, Hjern A, Batljan I, Vinnerljung B. Health and social outcomes among children in low-income families and families receiving social assistance. A Swedish national cohort study. Elsevier Social Science and medicine. 2008;66(1):14–30. DOI: 10.1016/j.socscimed.2007.07.031

11.        Fjetland KJ, Søreide GE. Ethical dilemmas: a resource in public health nurses' everyday work? Scandinavian Journey of Caring Sciences. 2010;24(1):75–83. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2009.00688.x

12. Sandvik B, Dybdal R, Hauge S. Helsesøstre bruker International Child Development Program (ICDP) aktivt i arbeidet for å forbedre samspillet mellom foreldre og barn. Sykepleien Forskning. 2018;13(71217):(e-71217). DOI: 10.4220/Sykepleienf.2018.71217

13. Alstergren HK. Foreldreveiledning på helsestasjonen gir tryggere foreldre. Sykepleien. 03.03.2018. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/meninger/innspill/2018/03/foreldreveiledning-pa-helsestasjon-gir-tryggere-foreldre (nedlastet 17.10. 2020).

14. Folkehelseinstituttet (FHI). Digitale tiltak for foreldrestøtte: en systematisk oversikt over effekter og erfaringer. Oslo: FHI; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/2019/digitale-tiltak-for-foreldrestotte/ (nedlastet 07.01.2021).

15. Quvortrup J. Are children human being or human becomings? A critical assessment of outcome thinking. Rivista Internazionale di Scienze Sociali. 2009;117(3–4):631–3.

16. Backe-Hansen E, Hydle I. Sosial kapital: ny kunnskap om barns og unges tilværelse og utviklingsforløp – et grunnlag for politikkutforming. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Rapport 20.2010. Tilgjengelig fra: https://fagarkivet.oslomet.no/bitstream/handle/20.500.12199/3324/4609_1.pdf?sequence=1 (nedlastet 22.10.2020).

17.        Barne- og familiedepartementet. Barnekonvensjonen. Oslo: Barne- og familiedepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/fns-barnekonvensjon/id2519764/ (nedlastet 22.10.2020).

18. Folkehelseinstituttet (FHI). Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa). Oslo: FHI; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/studier/moba/ (nedlastet 19.11.2020).

19.        Bakken, A. Ungdata 2016. Nasjonale resultater. Oslo: NOVA; 2016. Rapport 8/16. Tilgjengelig fra: https://kriminalitetsforebygging.no/wp-content/uploads/2016/08/Ungdata-Nasjonale-resultater-2016-web_korrigert_9.8.pdf (nedlastet 07.01.2021).

20. Ethical research involving children. Guidance for ethical research involving children. Centre for Children and Young People, Southern Cross University, Childwatch International Research Network, Unicef, University of Otago; 2020: Tilgjengelig fra: https://childethics.com/wp-content/uploads/2013/10/ERIC-compendium-Ethical-Guidance-Introduction-section-only.pdf (nedlastet 22.10.2020).

21.        Helsedirektoratet, Fagrådet for sosial ulikhet i helse. Anbefalte tiltak mot sosial ulikhet i helse. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/anbefalte-tiltak-mot-sosial-ulikhet-i-helse/Anbefalte%20tiltak%20mot%20sosial%20ulikhet%20i%20helse.pdf/_/attachment/inline/61dc43e0-cdc6-43a7-97aa-033087123180:16c32d7c42b3ed5a8fbfafc35742e986133a0749/Anbefalte%20tiltak%20mot%20sosial%20ulikhet%20i%20helse.pdf (nedlastet 07.01.2021).

22.        Folkehelseinstituttet (FHI). Folkehelserapporten 2014. Helsetilstanden i Norge. Oslo: FHI; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2014/folkehelserapporten-2014-pdf.pdf (nedlastet 22.10.2020).

23. Elstad JI. Sosioøkonomiske ulikheter i helse. Teorier og forklaringer. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2005. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/sosial-ulikhet-i-helse/sosial-ulikhet-pavirker-helse-tiltak-og-rad/Sosio%C3%B8konomiske%20ulikheter%20i%20helse%20Teorier%20og%20forklaringer.pdf/_/attachment/inline/dd9ac09e-a418-4998-9d23-c106344cd969:ff13a106c65903f65cb8a932db54ce069fa1d931/Sosio%C3%B8konomiske%20ulikheter%20i%20helse%20Teorier%20og%20forklaringer.pdf (nedlastet 07.01.2021).

24. Meld. St. 19 (2018–2019). Folkehelsemeldinga – gode liv i eit trygt samfunn. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-20182019/id2639770/ (nedlastet 07.01.2021).

25.        Barne- og likestillingsdepartementet. Trygge foreldre – trygge barn. Regjeringens strategi for foreldrestøtte (2018–2021). Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/23fff4c08d0440ca84543ff74786c6a0/bld_foreldrestotte_strategi_21juni18.pdf (nedlastet 17.10.2020).

26.        Green J, Tones K, Cross R, Woodall J. Health Promotion: planning and strategies. 3rd ed. Los Angeles: Sage publications; 2015.

27.        Siltala J. New Public Management: the evidence-based worst practice? Administration and Society. 2013;45(4):468–93. DOI: 10.1177/0095399713483385

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
English

Helsesøstre bruker program for foreldreveiledning aktivt i praksis

Bildet viser en mor som løfter sitt barn. De sitter foran pulten til helsesøsteren, som skimtes i bakgrunnen.
A TOOL IN THEIR DAILY WORK: The public health nurses in this study are seldom able to hold eight parent group meetings as part of the ICDP programme, but they apply the methodology in their interactions with parents at the child health centres. Foto: Anna Bizoń / Mostphotos

Helsesøstre bruker International Child Development Programme (ICDP) aktivt i arbeidet for å forbedre samspillet mellom foreldre og barn.

Relasjonen med omsorgspersonene tidlig i livet er viktig for utviklingen, livskvaliteten og helse hele livet (1–3). Gjennom helsestasjonen nås de yngste barna og deres familier. Det er vesentlig i helsesøstres helsefremmende arbeid å oppmuntre til et godt samspill mellom foreldre og barn. I nasjonal faglig retningslinje for helsestasjoner og skolehelsetjenesten (4) blir foreldreveiledning trukket frem som et utviklingsfremmende og forebyggende psykososialt tilbud for å stimulere til et godt samspill.

Det finnes solid evidens for at foreldrestøtteprogrammer har god effekt (5–7). I Norge er International Child Development Programme (ICDP) et av foreldreveiledningsprogrammene som er mye brukt. Fra 2010 har omtrent 120 helsesøstre blitt sertifisert i ICDP som en del av helsesøsterutdanningen.

Foreldreveiledningsprogrammet ICDP

ICDP er et relativt enkelt forebyggende program for å styrke sosialt samspill. ICDP er benyttet i mange land (8, 9), og i Norge er ICDP mye brukt av Bufdir. ICDP ble utviklet av professorene Karsten Hundeide og Henning Rye ved Universitetet i Oslo på 1980- og 1990-tallet for å omsette forskning til praksis.

De bygde blant annet på kunnskap om barn som aktive deltakere i samspill (10, 11), og på at foreldres egne ideer og følelser i stor grad påvirker hvordan de er overfor barna sine (12, 13). Kjernen er å hjelpe barn gjennom å styrke foreldrenes omsorgskompetanse. Dette gjøres ved å anerkjenne det foreldrene gjør som er bra, aktivere deres sensitivitet og styrke forståelsen for barnet.

ICDP er et relativt enkelt forebyggende program for å styrke sosialt samspill.

ICDP-foreldreveiledningsprogrammet består av prinsipper for sensitivisering og tre dialoger: den emosjonelle, den meningsskapende og den regulerende. Dialogene er delt inn i åtte temaer for godt samspill:

  • Vis positive følelser – vis at du er glad i barnet ditt.
  • Juster deg til barnet og følg barnets initiativ.
  • Snakk med barnet ditt om ting det er opptatt av.
  • Gi ros og vis anerkjennelse for det barnet klarer å gjøre.
  • Samle oppmerksomheten om felles opplevelser.
  • Gi mening ved å beskrive opplevelser med følelser og entusiasme.
  • Utdyp og forklar felles opplevelser.
  • Planlegg sammen og sett grenser på en positiv måte.

Programmet gjennomføres under ledelse av en sertifisert ICDP-veileder med åtte ukentlige gruppemøter à halvannen til to timer med foreldre eller andre omsorgsgivere. Det blir lagt vekt på sensitivisering gjennom egenaktivitet, deltakelse og refleksjon (8).

En evaluering av ICDP-programmet har vist positiv effekt på samspillet mellom foreldre og barn (14). Grunnelementene i ICDP ble brukt sammen med en traumetilnærming i en randomisert, kontrollert studie under krigen i Bosnia på 1990-tallet (15). Resultatene indikerte at barn av mødre som deltok i gruppeintervensjonen, hadde bedre fysisk, kognitiv og emosjonell helse enn kontrollgruppen etter seks måneder.

Effekten av hele programmet med åtte gruppemøter har tidligere blitt evaluert ut fra foreldres erfaringer (14, 16). Vi finner kun én fagfellevurdert studie der sertifiserte veilederes erfaringer blir utforsket (17). Denne studien konkluderer med at det er utfordringer knyttet til å gjennomføre programmet i sin helhet.

Dette funnet stemmer med tilbakemeldinger vi har fått fra helsesøstre i praksisfeltet som er sertifiserte ICDP-veiledere. De forteller at de sjelden får gjennomført ICDP i form av åtte foreldregruppemøter, men at de bruker metodikken i møte med foreldrene på helsestasjonen. I våre datasøk fant vi ingen fagfellevurderte studier som kunne si noe om hvordan ICDP ble brukt når de ikke gjennomførte åtte ukentlige gruppemøter.

Hensikten med studien

Hensikten med studien vår var å få kunnskap om hvordan helsesøstrene opplever at de bruker og har nytte av ICDP-veilederkompetansen når de møter foreldre og barn i ordinære konsultasjoner på helsestasjonen.

Metode

Design

For å prøve å forstå hvordan helsesøstrene opplever at de bruker og har nytte av ICDP-veilederkompetansen når de møter foreldre og barn på helsestasjonen, valgte vi kvalitativ metode. Vi gjennomførte sju semistrukturerte intervjuer. 

Vi valgte følgende forskningsspørsmål:

  • Hvilke erfaringer har helsesøstrene med å bruke ICDP-veilederkompetanse?
  • Hvordan mener helsesøstrene de kan fremme et godt foreldre–barn-samspill?

Deltakere

Deltakerne var sju helsesøstre med sertifisering i ICDP-foreldreveiledningsprogram som jobbet på helsestasjoner. Rekrutteringen foregikk ved at førsteforfatteren sendte e-post med informasjon om studien til tilfeldig utvalgte helsesøstre fra tre tidligere studentkull i tre ulike fylker.

De åtte første som svarte positivt på henvendelsen og jobbet på helsestasjon, men ikke brukte hele ICDP-programmet, ble invitert til å delta. Bare en av de forespurte takket nei.

Gjennomføring av intervjuene

Førsteforfatteren gjennomførte alle intervjuene i tidsrommet mai til juni 2016. Intervjuene varte omtrent en time og foregikk på den enkelte helsesøsterens arbeidsplass. Følgende er et eksempel på spørsmål som vi stilte: «Hva er du opptatt av i konsultasjoner når det gjelder foreldre–barn-samspill?» Oppfølgingsspørsmål var for eksempel «Hvordan gjør du det?» og «Hvordan responderer foreldrene på det?».

Intervjuene ble tatt opp på diktafon og transkribert i sin helhet. Intervjuene fikk en dialogisk form med en anerkjennende tilnærming, samtidig som vi fortolket informantens utsagn underveis i dialogen.

Analyse

Førsteforfatteren analyserte teksten i en firetrinnsprosedyre ved hjelp av systematisk tekstkondensering med en fortolkende tilnærming (18) (tabell 1). I første trinn leste førsteforfatteren materialet gjentatte ganger og noterte refleksjoner før hun skrev ned helhetsinntrykket og identifiserte foreløpige temaer.

På bakgrunn av disse temaene gjennomgikk hun teksten igjen i trinn 2 ved å kode innhold med ulike farger ettersom hun oppdaget et nytt tema i teksten. Hun identifiserte sju temaer. Tekstene som ga mening til de enkelte temaene, ble tatt ut av den opprinnelige sammenhengen og sortert under hvert enkelt tilhørende tema (dekontekstualisering).

I trinn 3 ble teksten under de sju foreløpige temaene kondensert ved at hvert utsagn ble komprimert samtidig som meningen og innholdet i teksten ble bevart. Videre gjennomgikk førsteforfatteren den komprimerte teksten i sin helhet og sorterte de sju temaene i fem kategorier med underkategorier.

I trinn 4 gjennomgikk førsteforfatteren den kondenserte teksten i lys av forskningsspørsmålene. Kategoriene og underkategoriene ble omformulert til tre hovedkategorier som utgjør essensen i det kondenserte datamaterialet. Deretter utarbeidet hun en analytisk tekst som beskrev og ga mening til disse tre kategoriene, som betegnes som funn.

Andreforfatteren gjennomgikk de transkriberte intervjuene på nytt. Hun så etter mulige andre temaer og tolkninger. Til sist gjennomgikk alle forfatterne materialet én gang til og diskuterte for å se om funnene fra trinn 4 stemte overens med intervjumaterialet i sitt opprinnelige innhold.

Forskningsetiske overveielser

Deltakerne signerte på informasjons- og samtykkeskjema i forkant av intervjuet. Lydopptak av intervjuene ble oppbevart utilgjengelig for uvedkommende og slettet etter transkribering. Personopplysninger fremkom ikke i lydopptaket, informantene kunne ikke identifiseres, og prosjektet omfattes ikke av meldeplikt til Datatilsynet. Under intervjuene vektla vi en anerkjennende holdning, og deltakerne uttrykte at det var en positiv opplevelse å delta.

Resultat

Vi presenterer studiens funn i form av tre hovedkategorier som beskriver hvordan ICDP-veilederkompetansen blir brukt og kommer til nytte i konsultasjoner på helsestasjonen for å fremme et godt foreldre–barn-samspill:

  • ICDP har gitt helsesøstrene et nyttig begrepsapparat.
  • Helsesøstrene legger vekt på å styrke foreldrenes opplevelse av egen kompetanse.
  • Helsesøstrene legger vekt på foreldrenes evne til å se og forstå barnet.

ICDP har gitt helsesøstrene et nyttig begrepsapparat

Helsesøstrene fortalte at foreldreveiledningen i konsultasjoner på helsestasjonen gjerne er situasjonsbestemt og kortvarig. De beskrev ICDP som noe som har gitt dem begreper og verktøy i arbeidsdagen, og noe de bruker både i observasjon, samtale, veiledning og dokumentasjon. Flere beskrev at ICDP-elementene har blitt integrert i fagutøvelsen deres:

«Jeg bruker prinsippene som bakgrunn for det blikket jeg har.»

«Jeg er glad for å ha ICDP, for da har jeg et språk, slik at jeg kan si noe om samspillet.»

Selv om alle ICDP-temaene ble brukt i deres faglige og personlige tilnærming til og i veiledning med foreldre, var det spesielt to forhold de fremhevet: 1) ros og anerkjennelse, og 2) hvordan barnet forstås. De fremhevet at ros og anerkjennelse for det foreldrene gjorde bra, var viktig for å utvikle en god relasjon til foreldrene.

Helsesøstrene mente at anerkjennelsen har betydning for å komme i posisjon til å veilede, og for å kunne ta opp vanskelige ting i samspillet: «Jeg har veldig fokus på det de mestrer, og det jeg ser er bra. Da åpner de seg om det som er vanskelig, og blir mer mottakelige for veiledning.»

Helsesøstrene fortalte at de bruker ICDP når de underviser i og veileder om hva barn trenger i ulike stadier av utviklingen. De bruker også ICDP for å bevisstgjøre foreldrene om at barnet er et eget individ med behov for kjærlighet og anerkjennelse.

Jeg er glad for å ha ICDP, for da har jeg et språk, slik at jeg kan si noe om samspillet.

Informant

De fremhevet at det åttende temaet i ICDP om positiv grensesetting og regulering var nyttig for å konkretisere alternativer til oppdragervold. Helsesøstrene mente at positiv grensesetting også kan redusere slitsomme hverdagskonflikter: «Det kan ofte bli kjefting for små ting i en travel hverdag. De opplever at det blir mye mindre krangling når du gir ros for de tingene som er bra, det gjør at du får lyst til å gjøre mer av det.»

Helsesøstrene legger vekt på å styrke foreldrenes opplevelse av egen kompetanse

Et gjennomgående funn var at det å anerkjenne foreldrene, bidrar til å styrke deres opplevelse av samspillskompetanse. Helsesøstrene sa at de veileder foreldrene slik at de selv kan finne løsninger som passer dem. Flere vektla at denne veiledningen må gjøres på en «ikke-belærende måte», men at de heller må «undre seg sammen med dem» samtidig som de gir råd og informasjon.

Helsesøstrene uttrykte at de legger vekt på å sette ord på bra samspill, og at det er viktig at foreldrene føler at de er gode foreldre: «Jeg tror det er vesentlig at foreldrene føler mestring for at de skal være trygge foreldre og ikke ambivalente i oppdragerrollen. Hvis de føler seg usikre, blir barna utrygge. Når vi har fokus på ting de mestrer og roser dem for det, så opplever jeg at de gjør mer av det.»

Helsesøstrene mente at anerkjennelsen av og veiledningen om samspill som foreldrene får, kan bidra til å øke tryggheten i rollen som foreldre:

«Det er ikke nok at foreldrene har kompetanse, de må ha tro på at de kan ta den i bruk på riktig måte, ha tro på seg selv.»

«Jeg håper at de på hver konsultasjon kan gå ut med en bedre følelse, litt tryggere på det de gjør.»

Helsesøstrene legger vekt på foreldrenes evne til å se og forstå barnet

Helsesøstrene fortalte om hvordan de sensitiviserer foreldrene ved å bevisstgjøre dem på å ta barnets perspektiv og få dem til å beskrive barnet, rose barnet og gi det positiv oppmerksomhet allerede på hjemmebesøket uken etter fødselen. Ett eksempel er betydningen av å bli kjent med barnets temperament og personlighet helt fra starten ved å følge barnets initiativ og fortolke signalene til barnet.

De sa at de «kommenterer positivt» og beskriver måten de ser foreldrene viser kjærlighet til barnet på. Alle deltakerne var opptatt av å få foreldrene til å se barnet, forstå barnet og dets signaler, og respondere adekvat på disse.

Deltakerne i studien mente at en måte å fremme godt samspill på, var at foreldrene setter seg inn i barnets opplevelse og forstår atferden i henhold til konteksten barnet er i. Det ble sagt at barna trenger å bli kjent med følelsene sine, og helsesøstrene oppfordrer foreldrene til å beskrive følelsene for barnet når det for eksempel er sint eller lei seg.

På den måten kan barnet føle seg sett og forstått, og kan dermed roe seg fortere: «Noen har behov for å få barnet til å slutte å gråte med én gang etter en vaksine, for eksempel. De har klar både smoothie, melk og smokk. Jeg sier på forhånd at det er greit å la barnet få gråte litt og få litt bekreftelse på at det faktisk var litt vondt, før de gir smokken.»

Deltakerne sa at ICDP-temaene hjalp foreldrene til å skjønne hva som ligger bak atferden til barnet, spesielt når foreldrene omtaler atferden negativt: «Når de sier at ungene er trassige, prøver jeg å vri det til at de er selvstendige, det er jo det de skal lære å bli.»

Informantene uttrykte at foreldrenes oppfatning av barnet er avgjørende for omsorgen de gir. At barnet blir sett og anerkjent slik det er, danner grunnlaget for et utviklingsfremmende samspill. Enkelte informanter sa at når foreldre gir uttrykk for et negativt syn på barnet, kan de også noen ganger se et negativt samspillsmønster som kan få uheldige konsekvenser for barnet:

«Mitt hovedprosjekt er å få dem til å forstå hva som skjer inni barnet. Hvilken oppfatning du har av barnet, er grunnlaget for hvordan du møter det. Hvis hovedtonen i ditt bilde av barnet er negativ, så har barnet tapt.»

Diskusjon

Hovedfunnene i denne studien er at helsesøstrene gir en rik beskrivelse av mange måter de kan fremme godt samspill på, og at ICDP-metodologien og -temaene gjenspeiles i den generelle beskrivelsen av hvordan de kan fremme godt samspill. De erfarer at ICDP er verdifullt og nyttig i det daglige arbeidet, selv når de ikke bruker strukturerte gruppemøter basert på de åtte temaene.

De erfarer at ICDP er verdifullt og nyttig i det daglige arbeidet, selv når de ikke bruker strukturerte gruppemøter basert på de åtte temaene.

Helsesøstrene fortalte at de bruker kunnskap og samspillstema fra ICDP, og har fått et begrepsapparat og en faglig tilnærming til foreldrene som er nyttig i konsultasjoner på helsestasjonen. Deltakernes valg av ord i intervjuet gjenspeiler også begreper fra samspillstemaene og sensitiviseringsprinsippene i ICDP-programmet.

Systematisk oppfølging krever regelmessige gruppemøter

I ICDP vektlegges foreldrenes egenaktivitet og refleksjon fremfor instruksjon (8). I samtalene på konsultasjonene er helsesøstrene opptatt av hvordan foreldrene opplever samspillet med barnet i hverdagen, og de stimulerer foreldrene til å reflektere rundt det de forteller. Både foreldrenes oppfatning av barnet og anerkjennelsen av foreldrenes omsorgskompetanse står sentralt i helsesøstrenes samtaler med foreldrene.

Disse prinsippene er grunnleggende i ICDP og blir ivaretatt i konsultasjonene. Men uten regelmessige gruppemøter, slik det legges opp til i ICDP-programmet, blir det ingen systematisk oppfølging av foreldrenes refleksjoner rundt de åtte temaene for godt samspill.  

Selv om målet med studien ikke var å sammenlikne ICDP-elementene helsesøstrene brukte i konsultasjoner med det ordinære programmet, er det interessant å tenke på fordeler og ulemper ved ulike arbeidsmåter. Det er mindre mulighet for egenaktivitet og deling av tanker og erfaringer i konsultasjoner enn i de åtte ukentlige ICDP-gruppemøtene.

Helsesøstrene kommer i posisjon til å begynne en prosess med sensitivisering, bevisstgjøring og veiledning allerede i barnets første leveuke. Dermed har de en gylden mulighet til å hjelpe foreldrene inn i et godt og trygt samspillsmønster helt fra starten av barnets liv. De har også muligheten til å følge opp på de tolv ordinære konsultasjonene på helsestasjonen i barnets to første leveår.

Helsesøstrene kan nå ut til flere ved å integrere ICDP-kunnskap i ordinære konsultasjoner på helsestasjonen.

I nasjonal faglig retningslinje for helsestasjoner og skolehelsetjenesten anbefaler Helsedirektoratet at seks av de ordinære konsultasjonene på helsestasjonen foregår i gruppe (4), og på den måten ligger også mulighetene til rette for sensitivisering ved å dele erfaringer.

Helsesøstrene kan nå ut til flere ved å integrere ICDP-kunnskap i ordinære konsultasjoner på helsestasjonen. Samtidig kan de antakelig ikke forvente endring hos foreldrene på samme måte som ved en gruppeintervensjon som går over flere uker. I gruppeintervensjoner prøver de ut og deler erfaring i praksis, noe som har vist seg å være viktig for å oppnå varig endring (14, 19).

Det kognitive aspektet vektlegges ikke

Funnene illustrerer et kjennetegn ved ICDP-programmet, nemlig «dets fokus på omsorgsgivers oppfatning (definisjon) av barnet som avgjørende for kvaliteten av det samspill som vil følge» (8, s. 21), noe som også støttes av internasjonale erfaringer (13, 20). ICDP synes å påvirke helsesøstrene til å legge vekt på å utforske foreldres tanker og følelser. I tillegg er det et praktisk verktøy. Kanskje bidrar programmet til å redusere rådgivning og forsøk på atferdsendring som ikke bygger på det foreldrene allerede tenker og gjør.  

Når helsesøstrene reflekterer over hva de bruker fra ICDP, fremhever de de emosjonelle og regulerende elementene fra programmet. De fremhever i mindre grad de pedagogiske og kognitive elementene, for eksempel å sette ord på erfaringer (8). Det er mulig helsesøstrene ikke vektlegger det kognitive aspektet.

Imidlertid er det også mulig at de faktisk bruker det kognitive aspektet, men at de tar det for gitt, eller at de trodde intervjuerens interesse primært var det emosjonelle og regulerende. Det kognitive aspektet er tidligere vist å være avgjørende for barns utvikling (21) og ville vært interessant å utforske videre, eventuelt følge opp med observasjonsstudier.

Troverdighet og begrensninger ved studien

Funnene i denne studien sier ikke noe om helsesøstre generelt. Studien er basert på deltakernes refleksjoner, ikke på observasjon, og sier ikke noe om hva helsesøstrene faktisk gjør eller hvordan foreldre oppfatter møtet med helsesøster.

Førsteforfatteren er helsesøster og underviser i ICDP. Det kan ha bidratt til at spørsmålene var relevante og atmosfæren tillitsfull under intervjuene, men også til at elementer har blitt oversett, eller at deltakerne i for stor grad vurderte ICDP positivt. Vi forsøkte å redusere førsteforfatterens påvirkning ved å klarlegge forforståelsen gjennom hele forskningsprosessen.

Førsteforfatteren informerte om sin rolle som forsker før intervjuet og utforsket dessuten utsagn som ikke var knyttet til ICDP. Det var ingen kommentarer som tydet på at førsteforfatteren ble oppfattet som eksponent for ICDP. Effekten kunne også vært motsatt hvis deltakerne tenkte at intervjueren ønsket at ICDP blir brukt i tråd med intensjonen.

Troverdigheten og tolkningen kan også ha blitt påvirket av førsteforfatterens inngående kjennskap til temaene slik at vi overvurderer betydningen av ICDP-elementene i dataene. Studiens troverdighet styrkes imidlertid av at vi hadde systematisk oppmerksomhet på forforståelsen, og at andreforfatteren leste alle intervjuene og så etter alternative tolkninger og perspektiver. Sekundæranalyse er omdiskutert, men er likevel utbredt og har ført til økt åpenhet (22, 23).

Studiens bidrag til ICDPs kunnskapsbase

Til tross for studiens begrensninger supplerer den kunnskap om programmet. ICDP-prinsippene ble tidligere brukt i en intervensjonsstudie uten at hele metodologien ble anvendt (15, 24), og funnene er sammenliknbare ved at informantene opplevde at temaene var relevante og syntes å ha positive resultater.

Studien vår kan ikke si noe om hvorvidt helsesøstre som har ICDP-sertifisering, er bedre eller dårligere rustet enn helsesøstre uten denne bakgrunnen. Nyere studier viser at det kan lønne seg å bruke etablerte programmer heller enn å lage nye som er tilpasset den aktuelle konteksten (25).

En av styrkene ved ICDP er kulturell tilpasning fordi programmet er basert på grunnleggende behov og universelle aktiviteter. Et annet sentralt aspekt er betydningen av å aktivere eksisterende omsorgsmønstre.

Globalt er det et skrikende behov for bedre tiltak for de yngste barnas utvikling, ikke minst for å forebygge vold. Verdensbanken (20) dokumenterer at slik støtte bør inkludere foreldres oppfatninger av barnet, og fokusere på emosjonell utvikling, kognitiv utvikling og positiv regulering. ICDP er et av programmene som svarer på en slik utfordring, og denne studien bidrar til å styrke kunnskapsbasen.

Konklusjon

Helsesøstrene som deltok i denne studien, uttrykte at ICDP har blitt en integrert del av deres måte å tilnærme seg foreldre og barn på i konsultasjoner på helsestasjonen. ICDP preger hva de velger å rette oppmerksomheten mot, og hvordan de veileder for at foreldre og barn skal få et godt samspill.

De sa at ICDP har gitt dem trygghet, som de synes er nyttig i rollen som veiledere, også når programmet ikke implementeres med åtte ukentlige gruppemøter på helsestasjonen. Slik kan ICDP-veilederopplæringen se ut til å være verdifull, selv når programmet ikke brukes som det var tenkt.

Takk til helsesøstrene som tok seg tid til å dele av sine erfaringer.

Referanser

1.    Smith L. Tilknytning og omsorg for barn under tre år når foreldre går fra hverandre. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2010;47(9):804–11.

2.    Hart S, Schwartz R. Fra interaksjon til relasjon: Tilknytning hos Winnicott, Bowlby, Stern, Schore og Fonagy. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2009.

3.    Black MM, Walker SP, Fernald LCH, Andersen CT, DiGirolamo AM, Lu C, et al. Advancing early childhood development: from science to scale. Early childhood development coming of age: science through the life course. The Lancet. 2017;389(10064):77–90.

4.         Helsedirektoratet. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Oslo: Helsedirektoratet; 2017. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten (nedlastet 29.03.2017).

5.    Barlow J, Johnston I, Kendrick D, Polnay L, Stewart-Brown S. Individual and group-based parenting programmes for the treatment of physical child abuse and neglect: Cochrane Database of Systematic Reviews. 2006;3. DOI: 10.1002/14651858.CD005463.pub2.

6.    Helle J, Boonstra JO, Broch KR, Rød BY, Vøllestad J. En god sirkel. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2017;54(6):546–57.

7.    Britto PR, Ponguta LA, Reyes C, Karnati R. A systematic review of parenting programs for young children. New York: UNICEF; 2015.

8.    Hundeide K. ICDP Programmet – et relasjonsorientert og empatibasert program rettet imot barns omsorgsgivere. Skolepsykologi. 2005;7:9–25.

9.    Christie HJ, Doehlie E. Enhancing quality interaction between caregivers and children at risk: The International Child Development Programme (ICDP). Today's children are tomorrow’s parents. Journal of the National Network for Professionals in Preventing Child Abuse and Neglect. 2011;30:74–84.

10.  Stern D. The interpersonal world of the infant. New York: Basic Books; 1985.

11.  Trevarthen C. The foundations of intersubjectivity: Development of interpersonal and cooperative understanding in infants. I: Olson DR, red. The social foundations of language and thought. New York og London: W.W. Norton & Company; 1980.

12.  Klein P. Formidlet læring. Oslo: Universitetsforlaget; 1989.

13.  Super C, Harkness S. The developmental niche: A conceptualization at the interface of child and culture. International Journal of Behavioral Development. 1986;9(4).

14.  Skar A-MS, von Tetzchner S, Clucas C, Sherr L. The long-term effectiveness of the International Child Development Programme (ICDP) implemented as a community-wide parenting programme. European Journal of Developmental Psychology. 2015;12(1):54–68.

15.  Dybdahl R. Children and mothers in war: an outcome study of a psychosocial intervention program. Child Development. 2001;72(4):1214–30.

16.  Sherr L, Skar A-MS, Clucas C, von Tetzchner S, Hundeide K. Evaluation of the International Child Development Programme (ICDP) as a community-wide parenting programme. European Journal of Developmental Psychology. 2014;11(1):1–17.

17.  Westerlund A, Garvare R, Nyström ME, Eurenius E, Lindkvist M, Ivarsson A. Managing the initiation and early implementation of health promotion interventions: a study of a parental support programme in primary care. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2017;31(1):128–38.

18.  Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2011.

19.  Engle PL, Black MM, Behrman JR, De Mello MC, Gertler PJ, Kapiriri L, et al. Strategies to avoid the loss of developmental potential in more than 200 million children in the developing world. Lancet. 2007;369(9557):229–42.

20.  Verdensbanken. World development report 2015: mind, society, and behavior. Washington DC: Verdensbanken; 2015.

21.  Rogoff B. The cultural nature of human development. Oxford: Oxford University Press; 2003.

22.  Heaton J. Reworking qualitative data. London, Thousand Oaks og New Delhi: SAGE Publications; 2004.

23.  Bishop L, Kuula-Luumi A. Revisiting qualitative data reuse: A decade on. SAGE Open. 2017;7(1):1–15.

24.  Dybdahl R. A psychosocial support programme for children and mothers in war. Clinical Child Psychology and Psychiatry. 2001;6(3):425–36.

25.  Gardner F. Parenting interventions: How well do they transport from one country to another? Firenze: Innocenti UNICEF. 2017.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.