I år velger jeg meg kolera og gjør det beste ut av det

Så er det nytt år, nye muligheter og en haug med visjoner og forsetter om hvordan livet skal fortone seg i 2025. Jeg har ikke klart å komme på en eneste en jeg … Eller? Det er løgn. Jeg har mange ting jeg ønsker for dette nye året, men etter over 50 år med forsetter og «prosjekter», klarer jeg ikke for mitt bare liv å finne min indre motivasjon eller styrke til å ta fatt.

Det føles skikkelig skummelt – det at jeg har mistet motet liksom. Trenger jeg andre til å pushe meg? Hadde det vært annerledes om noen bare hadde satt opp et program for meg som viste hva jeg skulle få til hver dag? Antakeligvis. 

Jeg velger alt eller ingenting

Jeg kjenner at jeg er uten viljestyrke og uten energi til å gå i gang med noe altoppslukende nå, for det er bare sånn jeg klarer å komme i gang og holde motivasjon oppe. Jeg må gå «all in». Som dere sikkert aner, er det er mye svart/ hvitt her. Enten så gjør jeg en hel masse eller ingenting. 

For to år siden gikk jeg ned 53 kilo på ti måneder helt uten annen hjelp enn ved trening og et ekstremt kostholdsregime. Jeg raste ned i vekt. Jeg ble sterk og «sunn», men underveis ble jeg nærmest manisk, og jeg klarte ikke å stoppe. 

Jeg spiste nesten ikke. Jeg trente hver dag – selv i ferier der jeg skulle ta det litt med ro. Jeg unte meg ingenting og var plutselig blitt nærmest avmagret. Jeg ble urolig, og hele systemet mitt var i opprør. Til slutt ba treneren min meg om å bremse, men da var det for sent. Jeg ble psykisk veldig dårlig, og det endte med to/tre innleggelser på ganske kort tid. 

En fin og stabil bipolar lidelse

Det kom nye medisiner fra min flinke psykiater. Jeg hadde sluttet med medisinen som ga mest vektøkning, og jeg fikk nye medisiner fra min flinke psykiater. Så det var nok også grunnen til at jeg gikk så mye og fort ned i vekt. Med litium og Cymbalta kom også kiloene på igjen. Ikke i like stor fart som de gikk av, men jeg har nok gått opp minst 30 av de 53 jeg gikk ned. 

I 2024 var mottoet mitt: Jeg lener meg tilbake og lar livet komme til meg istedenfor å jage etter det. Det fungerte utmerket, og jeg vil si at så stabil og fin av min bipolare lidelse, er det mange år siden jeg har vært. 

Jeg har kjent meg sterk, rolig og tilfreds. Helt til julebordsesongen startet og alle klærne mine plutselig satt trangt som pølseskinn. Jeg følte meg oppblåst, feit og ferdig. Kroppen er tyngre, og det blir vanskeligere å være like bevegelig og i farta som jeg har vært. Så mye for å «lene seg tilbake». Føler nærmest at jeg har lagt hvilestolen tilbake i liggestilling og at det nå er på tide å få den opp i sittende, om ikke annet. 

Jeg kan ikke forandre alt

Det blir en litt ond spiral dette her. Medisiner holder meg frisk i «overetasjen», med de gjør at jeg får problemer med vekta, noe som igjen gjør meg sliten, slapp og motløs. Jeg håper og tror at jeg ikke får en ny sykdomsepisode med depresjon nå. Det gidder jeg virkelig ikke. 

Av og til kjenner jeg litt bitterhet overfor denne sykdommen, og sånn er det helt sikkert for mange andre med andre kroniske lidelser også. Men vi er nødt til å ta et valg: Pest eller kolera? Jeg velger kolera jeg for der er overlevelsen i hvert fall høyere enn pesten.

Kanskje mottoet og ambisjonen for i år kan være å godta det jeg ikke kan forandre og gjøre så godt jeg kan med det jeg kan gjøre noe med, men uten å skulle ned 30 kilo i vekt, erobre verden og være verdensmester i alt jeg foretar meg? Jeg tror jeg begynner der jeg gitt. Godt nytt år!