Er det mangel på palliativ kompetanse som gjør at debatten om dødshjelp nå blusser opp?

I et debattinnlegg i Morgenbladet 13. desember [krever abonnement] kan vi nok en gang lese et misvisende debattinnlegg om temaet dødshjelp, eller aktiv dødshjelp som Gro Nylander velger å kalle det.

Vi har vært sykepleiere i 30 år og er utdannet både i palliasjon, kreftsykepleie og master i avansert sykepleie. Vi har med ærbødighet og ydmykhet fått være medspiller og los i svært mange pasientforløp ved livets slutt og døden. Det er med bekymring vi leser Nylanders uttrykk om at ingen skal straffes for å hjelpe en lidende pasient til en smertefri død, og at det da skal være ved dødshjelp. 

Dødshjelp er definert som assistert selvmord der en lege skriver ut medisin som pasienten kan ta selv, eller eutanasi der en lege gir medisin for at pasienten skal dø. I Norge er dette forbudt ved lov. Heldigvis mener vi. 

Vi trenger mer kompetanse

Våre yrkesetiske retningslinjer gir oss tydelige føringer om å jobbe for en verdig død og å ikke bidra til dødshjelp i noen form. Nylander og flere bruker begrepene aktiv og passiv dødshjelp. Disse uttalelsene forteller oss at dette kan være personer som har liten erfaring med lindring ved livets slutt. I palliasjonsfeltet utøver vi livshjelp og etter hvert hjelp til en verdig død. En verdig død er ikke alltid rosenrød, smertefri eller problemfri. Det er oftest vondt for pasienten og for familien at noen skal dø.

Vi mener debatten burde dreie seg om hva palliasjon og lindring faktisk er. Vi trenger mer oppmerksomhet rundt hvordan vi kan få bedre kompetanse. På denne måten kan vi hjelpe pasienter og pårørende til å oppleve best mulig livskvalitet, til tross for uhelbredelig sykdom. 

Ved svangerskap og fødsler er det viktig med kompetanse i fødselshjelp. Både for at mor og barn skal tas vare på, at fødselen skal gå fint og at den fødende skal ha minst mulig smerter. Da trengs det dyktige og kompetente jordmødre og fødeleger. Slik er det også ved livets slutt. Planlegging og forberedelse er viktig. Vi har behov for kompetanse på lindring og hjelp til en verdig død. Vi blir alle født og vi skal alle dø en dag. 

Behandling bør starte tidlig

Forskning viser at tidlig palliativ tilnærming vil kunne bidra til at pasienten lever lengre og med bedre livskvalitet. Dette må få mer oppmerksomhet. Når noen får en alvorlig og uhelbredelig diagnose, enten det er kreft, hjertesvikt, kols, demens eller andre tilstander, er det viktig å starte tidlig nok og snakke om palliasjon og lindring. Altfor mange tenker at det kun handler om livet siste dager. Det kan være for sent å snakke om hva som kan gjøres når pasienten allerede nærmer seg slutten av livet. 

Autonomi som et argument i å skulle bestemme over liv og død, ser vi blir brukt av flere. Men kan dette handle om noe annet enn å bestemme over tidspunkt for egen død? Kunne tidlig involvering i å utarbeidelse av en plan i forhold til egne ønsker, verdier, behov og mulige problemstillinger tidlig i forløpet bidra til den samme opplevelsen av autonomi? 

Er vi for forsiktige?

I Møre og Romsdal har vi over år jobbet med bruk av forhåndssamtaler og palliativ plan nettopp for å kunne snakke om forberedelser, preferanser og hensyn i utarbeidelse av en tidig beredskapsplan. Det er lettere å lindre lidelser når man har startet forberedelser tidlig. 

Helsedirektoratet har publisert faglige råd om forhåndssamtaler og planlegging. De oppfordrer til å starte med planlegging og samtaler tidlig i forløpene. Til tross for dette erfarer vi at slike samtaler ofte starter for sent i forløpene. Er vi som helsepersonell for forsiktige? Redd for å tråkke over en grense ved å snakke om døden for tidlig? Kunne vi heller drøfte hvordan vi kan bli bedre i dette? Erfaringer fra Møre og Romsdal viser at sykepleiere og leger opplever at kvalliten i den palliative omsorgen blir bedre ved å aktivt bruke forhåndssamtaler og palliativ plan. 

Arbeidet med utvikling og implementering av palliativ plan i Møre og Romsdal er drevet at en ressursgruppe med kompetente fagpersoner fra både sykehus og kommuner. Vi har møtt flere pasienter som har etterspurt dødshjelp. Oftest er det de gangene vi kanskje ikke har kunnet planlagt tilstrekkelig eller fått utarbeidet en god plan tidlig nok. Å stå i dette er tøft for alle parter. Men det ligger i vår kompetanse å tåle det. Å støtte pårørende og gi dem trygghet i å være til stede. Det er alltid noe vi kan gjøre selv om alt kjennes uutholdelig. 

Vi bør lytte til fagfeltet

Hvis ikke vi som helsepersonell skal tåle, hvordan skal vi da kunne hjelpe pasienten og de pårørende. Noen ganger er slutten av livet preget av smerter både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Lidelsen kan være sammensatt. Vi som helsepersonell skal gjøre alt vi kan for å lindre helt til siste sekund. 

Å stå i denne lidelsen sammen med pasienten og pårørende krever mot, trygghet og kompetanse: Tidlig tilnærming, forhåndssamtaler, gode planer, god samhandling, kontinuitet, trygghet og tillit og så god symptomlindring som mulig. Som helsepersonell går vi ved siden av, og vi kan komme et godt stykke på veien sammen om dette. Rett bruk av kompetanse og et sømløst forløp, tid og ressurser til å utføre vil være avgjørende. 

Helsedirektoratet peker på at leger og helsepersonell trenger praktisk trening og etisk kompetanse sammen med faglig kompetanse i palliasjon. Palliasjon er et stort og viktig fagfelt, og det er derfor svært bekymringsverdig at helse og omsorgsdepartementet har satt arbeidet med egen legespesialitet i palliativ medisin på vent. Fagmiljø i palliasjon over hele Norge mener behovet for dette er stort. Bør vi ikke lytte til fagfeltet? Er det mangel på palliativ kompetanse som gjør at debatten om dødshjelp nå blusser opp?

Vi oppfordrer på det sterkeste til et skifte i debatten. La oss heller snakke om alt vi kan gjøre for at pasient og pårørende skal ha god livskvalitet. La oss være modige og trygge helsepersonell med respekt for livet og respekt for en verdig død.