Hva skjer når dørene lukkes?

Jeg vet at det er gråsoner i eldreomsorgen. Jeg vet at stell og pleie kan forsømmes. At trykksår får utvikle seg uten forebyggende tiltak og at bivirkninger fra medikamenter ikke nødvendigvis blir fanget opp. 

Jeg vet at personer med demens utsettes for press til dusj da de nødvendigvis ikke er enkle å samarbeide med. Jeg vet at de kanskje legger seg med smerter om natten og at uroen kan skyldes et udekket menneskelig behov. Jeg vet også at en intraktabel uro kan gå pleierne på nervene og blir snakket nedlatende om på kontoret. 

Jeg vet dette fordi jeg selv engang var ufaglært. 

Blir oversett og neglisjert

I dag er jeg innforstått med at demensomsorg og geriatri er et spesialfelt innen sykepleie som krever fagkunnskap og kompetanse på lik linje med andre. Brooker viser i denne sammenheng til at tjenestetilbudet i demensomsorgen mangler kunnskap og mener at det bør finne sted en anerkjennelse av at det å yte demensomsorg fordrer faglig kompetanse. Når sykehjemmene langt på vei er underbemannet og ledelsen tvinges til å tette hullene med ufaglærte, sier det seg selv hvorfor forholdene er som de er. 

Noen vil nok mene at jeg som nyutdannet besitter marginal erfaringsbasert kunnskap fra klinisk praksis og at jeg med dette karikerer et virkelighetsfjernt bilde av dagens eldreomsorg. Kanskje er jeg for kritisk. Men mine erfaringer fra eldreomsorgen og helsevesenet for øvrig er på flere områder sammenfallende med beskrivelsene fra Brennpunkt-dokumentaren «Omsorg bak lukkede dører». Adekvate pasienter jeg har møtt i sykehus, har selv hevdet seg oversett og neglisjert og har på forespørsel om korttidsopphold sagt til meg «dit skal jeg aldri tilbake». 

Det hele dreier seg om økonomi

Det er mye som tyder på at eldreomsorgen har lav status. Kanskje like lav status som det rusmedisinen tilsynelatende har. Noen ganger lurer jeg på hva ledere og politikere diskuterer bak de lukkede dører når de bevilger penger til helsesektoren. Jeg hadde ønsket å lytte til hvordan de vekter argumentene, hva som er utslagsgivende og hvorfor.

Hva var det springende punkt i avgjørelsen om å legge ned prestisjeprosjektet ROP-enheten i Helse Bergen som er skreddersydd for pasienter med kombinerte rusutfordringer og psykiske lidelser allerede etter ti måneders drift? Likeledes nedlegging av Tronvik og reduksjonen i helsetjenestene ellers?

Avgjørelsene henspiller oftest på en helhetlig vurdering. Dog er dette en velkjent formulering for å skåne allmennheten for en trangsynt ensidig argumentasjon som potensielt vil stride mot den allmenne rettsfølelse. For vi er vel alle egentlig klar over at det hele dreier seg om økonomi. Hvilken prislapp eldreomsorgen har, tør jeg derfor ikke tenke på. 

En varslet krise

Men hva skjer når ledelsen forlater møterommet og døren lukkes? Jo, da fremmes det synspunkter fra helsepersonells side. Misnøyen blir satt ord på. Forklaringene på sykmeldingene blir beskrevet i detalj. Personlige erfaringer blir frontet, og støtten fra kollegene er tilforlatelig. Følelsen av felleskap fyller rommet, og man kjenner seg sikker i sin sak. Og før eller siden slutter man i jobben. «Å si opp», er trolig eneste måten å protestere på. 

Det er ingen tvil om at mangel på kvalifisert personell er prekær og at sykepleieres arbeidsforhold er strukket altfor langt. At arbeidsbelastningen er for høy, er heller ingen hemmelighet. Da prevalensen over eldre og hjelpetrengende er progressivt økende, er det et stort behov for kompetente sykepleiere for å i det heletatt kunne levere tjenester av god kvalitet. Dette fordi kompetansen vår er essensiell for et funksjonelt helsevesen. Men når nyutdannede allerede før startstreken søker seg til andre utdanninger og jobber, inkludert meg selv, aner jeg konturene over en varslet krise. 

Kvalitet koster det dobbelte

Skal min generasjons sykepleiere bli værende i posisjon slik at vi kan utøve den sykepleien lovverket pålegger oss, må helsepolitikken og ledende tiltak forbedres. For det er begrenset hvor lenge man kan gå rundt å være klar over at tjenestene man leverer, ikke er forsvarlige. Det finnes også grenser for hvor mange avvik man må skrive uten at disse tas til etterretning, og det finnes en grense for hvor mange ganger ledelsen kan bagatellisere den psykiske og fysiske belastningen som følger sykepleieryrket. 

Den harde sannhet er at helsetjenester koster, hvorav tjenester av god kvalitet koster det dobbelte. Implementering av tiltak for å øke kvaliteten i eldreomsorgen spesielt, avhenger langt på vei av økonomiske insitament som involverer budsjettmessige utfordringer av helsepolitisk karakter. Hvorvidt håpet mitt om å heve standarden i sykehjem noen gang blir realisert, avhenger nok derfor av politisk vilje og av hvilket verdigrunnlag som legger føringer for sektorens ressursallokering i årene fremover. 

Det som er sikkert, er at jeg aldri kommer til å stå inne for levering av tjenester som marginaliserer de mest sårbares behov uten å ta hensyn til helt grunnleggende sykepleiefaglige verdier. Fight, flight or freeze-responsen er derfor nærliggende. 

Jeg er sannelig ikke sikker på hva jeg kommer til å gjøre.