Sykepleieren tok vare på oss med sylskarp presisjon

I anledning den internasjonale sykepleierdagen har mange sykepleiere fortalt hva sykepleie er for dem. 

For noen dager siden kunne jeg selv observere hva sykepleie kan være. Jeg dro sammen med søsteren min på cellegiftkur på kreftpoliklinikken. Søsteren min vil gjerne dele sin opplevelse av god sykepleie, og hun godkjenner at jeg skriver om henne. 

Det er ingen dramatikk i denne historien, og verken min søster eller jeg er hovedpersonen i denne lille fortellingen. For den handler om sykepleieren som, med sylskarp presisjon, tok vare på oss de nesten to timene vi tilbrakte på avdelingen. Sykepleieren har også godkjent dette innholdet.

Hva er det sykepleieren gjør som er så bra?

Først fakta: Det handler om pakkeforløp i forbindelse med brystkreft. Jeg er med som søster, og ingen på poliklinikken vet at jeg er sykepleier. Søsteren min er et stykke ut i pakkeforløpet og skal starte på del to av cellegiftkurene. Jeg er med henne for å bruke tiden også på kvalitetstid. På hjemveien kom tankene: Hva var det som skjedde, sånn egentlig, i dag? Hva var det som gjorde at dette ble en så bra dag? 

Hva er det sykepleierengjør som får søsteren min til å kjenne seg trygg og ivaretatt? «Å, der er du jo.» Fra det øyeblikket vi kommer inn i avdelingen til vi går ut døra, er vi ivaretatt med omsorg, kompetanse, kunnskap, humor og alvor. Som erfaren sykepleier ser jeg profesjonell omsorg i alt denne andre sykepleieren gjør: rengjør veneporten, sjekker at det er blodsvar, kopler til saltvann, måler blodtrykk og informerer. Hun går og henter cytostatikaen selv for å unngå ytterlige forsinkelser. 

Det er en hårfin balansegang

Kuren koples til, og sykepleieren setter seg på krakken ved siden av stolen søsteren min sitter i. Det er en viss fare for allergisk reaksjon, men hun beroliger: «Skulle det skje, så håndterer vi det.» Sykepleieren snakker om 17. mai, kommer inn på et yndlingstema for søsteren min: korps og korpsmusikk. Det er en nydelig avledning for å slippe engstelsen for allergisk sjokk. Det er likevel ikke bare small talk for å få tiden til å gå. Jeg vet at sykepleieren observerer og ser etter tegn på allergisk reaksjon. 

Det er også informasjon. På et nesten umerkelig vis glir samtalen over i informasjon om bivirkningene av cytostatika. Hva skal søsteren min være oppmerksom på fremover? Spørsmålene er mange, og sykepleieren svarer. Hun tar søsteren min på alvor. Viser til forskning og erfaring. Trygger og beroliger, saklig og realistisk, enkelt og tydelig. 

Samtidig: En annen pasient står i døra inn til rommet, og sykepleieren ser ham i sideblikket. «Hei, du kan bare komme inn. Sett deg i stolen her, du.» Så svarer hun ut de siste spørsmålene fra søsteren min. Det er en fin blanding av alvor og humor. Balansegangen er hårfin. Sykepleieren trekker forhenget for og gjør seg klar til neste pasient. 

Oppmuntrer og gir råd

Så er det søsteren min og meg bak forhenget. Vi planlegger tur og småprater. På et litt underlig vis er dette også kvalitetstid for oss. Sykepleieren er innom, sjekker at alt går greit. Etter en times tid skal det skylles med saltvann, og det er tid for å forberede seg på å gå. Neste time planlegges og det er en siste pep talkmed sykepleieren. 

Sykepleieren støtter søsteren min i hvordan hun jobber seg gjennom pakkeforløpet, oppmuntrer og gir råd. «Med ditt tempo kommer dette til å gå så det suser.» Sykepleierens avskjedsord gir søsteren min mestringsfølelse for dagen i dag og dagene som kommer. Det gir henne tillit til at hun skal klare det, og det gir tillit til at sykepleieren har sett henne og hennes styrke. For meg gir det håp. Det kommer til å gå bra.

Faglig forsvarlig helsehjelp handler ikke om varme hender eller flere hender. Det handler om de riktige hendene. Søsteren min er i de riktige hendene. De tilhører en sykepleier med livsviktig kompetanse, erfaring, kunnskap og egnethet til å gi sykepleie med sylskarp presisjon. 

Gratulerer med overstått sykepleierdag!