Alle kjenner en sykepleier. Disse kjenner jeg

For det første er jeg så heldig å være gift med en sykepleier. David er min og barnas grunnmur: rolig, sterk og trygg. Han begynte på sykepleierutdanningen i en alder av 27. Før det arbeidet han i byggebransjen, jobbet med sykkelreparasjon og tjenestegjorde i militæret.

Som 37-åring tok David en videreutdanning i anestesisykepleie, og yrket er som skapt for ham. Han har ingen planer om å gjøre noe som helst annet frem til pensjonsalder. På spørsmål om hvorfor han valgte sykepleie og fortsatt velger å være sykepleier, svarer han: «Jeg får jobbe med mennesker. Det er et praktisk yrke, og det er en trygg jobb».

Spennende å høre om erfaringer

For det andre har to av mine barn valgt sykepleierutdanning. Min nest eldste sønn Emil fullførte det første året og fant deretter ut at yrket ikke passet for ham. Det er greit, det også. Yrket er ikke for alle. Min datter Pernille går nå første året på høgskolen som jeg jobber ved selv. Det er utrolig spennende å følge hennes erfaringer og høre refleksjoner rundt forelesninger, ferdighetstreninger og praksis.

Jeg ser henne vokse som person og bli stadig tryggere i seg selv. Hun er for meg et synlig tegn på at sykepleierutdanning ikke bare er utdanning til et yrke. Det medfører også personlig utvikling.

Leder ved smerteklinikken

Videre i min nærmeste krets har jeg en svigerdatter, en svigerinne og en svigermor som er sykepleiere. Det samme er tre av tantene til mannen min. Svigerdatteren var ferdigutdannet i sommer og jobber på sykehjem.

Svigerinnen min jobber nå som leder ved smerteklinikken på sykehuset, men har også jobbet en årrekke i akuttmottak og som anestesisykepleier. Svigermor jobbet som sykepleier og som leder ved et sykehjem. Hun tok så pedagogisk utdanning og jobbet med helsefagutdanning på videregående skole.

Fremhever alle menneskemøtene

Eks-svigerinnen min Ragnhild var ferdigutdannet i 2003. Hun beskriver at sykepleieryrket «har vært en fantastisk reise». Som nyutdannet startet hun på en mottaksavdeling innen psykiatri. Etter hvert gikk ferden til kommunehelsetjenesten som vaktsykepleier, gruppesykepleier og avdelingsleder fra 2007 til 2020. Ragnhild har en spesialisering i veiledning, rus/psykiatri, verdibasert ledelse, innovasjon, sexologi, familieterapi og en master i diakoni.

Hun sier: «Som sykepleier har du mulighet til å velge mange veier, og det er helt fantastisk. Jeg er veldig glad i alle menneskemøtene med pasienter og pårørende, innsatte og utsatte. Det er lett å lære noe nytt hver dag som sykepleier».

«Det var alltid et førstehjelpsskrin i nærheten»

En god kollega som jobber med maskinlæring ved Avdeling for informasjonsteknologi, uttalte: «Jeg har vokst opp med bare sykepleiere rundt meg». Jeg utfordret ham på hva dette innebar for ham. Han svarte følgende:

«Jeg vokste opp med en mor som var bioingeniør. Hennes to søstre, mormor og den eldste kusinen min var og er sykepleiere. Som liten, aktiv gutt hadde jeg derfor alltid noen som visste hvordan man håndterte det meste som kunne oppstå i livet. Det var alltid et førstehjelpsskrin i nærheten hvis det skulle være behov for et plaster eller en støttebandasje, og det var alltid noen som kunne oppklare alt jeg lurte på når det kom til kropp og sykdom i den myriaden av desinformasjon jeg fikk servert av mine jevnaldrende».

Livslang erfaring og læring

Som 18-årig sykepleierstudent var en av mine flotte lærere Anne-Grethe Gregersen. Hun er nå kollegaen min. Anne-Grethe har jobbet ved Høgskolen i Østfold i 30 år og går av med pensjon til sommeren. Hun deltar fremdeles fortsatt ivrig i prosjekter jeg foreslår. Selv fremhever hun veiledning og refleksjon som de mest spennende oppgavene. Takk og pris for de som velger å jobbe i akademia. Uten dem – ingen sykepleiere.

Jeg vil også trekke frem en bekjent, kreftsykepleier Marianne Thorsen. Hun har jobbet i 30 år med kreftpasienter, hvorav de fem siste på kreftpoliklinikk. Hun begrunner yrkesvalget med at hun jobber med høykompetente kolleger og de dyktigste kreftlegene og hematologene i landet.

Videre beskriver hun at dette er pasienter som får både kurativ og palliativ behandling, og at til tross for at mange har dårlig prognose og tøff behandling, er mange utrolig positive. «De kjemper hardt, men har humor og gir ikke opp», sier hun. At Marianne har jobbet så lenge med samme pasientgruppe, gir henne en trygghet, noe som igjen vises i tilbudet som gis til pasienter og pårørende.

Vi er der når du trenger det

Det bringer meg over på alle de trygge og dyktige sykepleierne jeg har møtt selv, i forbindelse med å ha født mine fem barn og i forbindelse med sykdom og død i nær familie. Det er situasjoner jeg aldri glemmer, hvor sykepleieren gjorde et varig inntrykk i egenskap av sin profesjonalitet og omsorg.

Jeg tenker også på alle flotte kolleger gjennom over 25 år, i alt fra hjemmesykepleie, sykehjem, sengeposter på sykehus, akuttmottak og operasjonsavdeling til høyskole og universitet. Alle representerer et valg: å bli sykepleier og å jobbe som sykepleier.

Med dette innlegget ønsker jeg først og fremst å hylle mine flotte sykepleiere, men også alle andre flotte sykepleiere der ute. Du vet selv hvem dette er for deg. Målet mitt er også å formidle hvor rikt dette yrket er og hvor mange muligheter som finnes for sykepleiere. Gratulerer så mye med den internasjonale sykepleierdagen! Vi er der når du trenger det, og vi ønsker andre velkommen inn som kolleger.