Helse- og samhandlingsplanen overser grunnleggende sykepleierkompetanse

Under pandemien mottok sykepleiere applaus fra borgere og politikere over hele verden. Deres kompetanse ble synliggjort som noe annet enn varme hender, og den livsviktige kompetansen ble anerkjent og sett. 

Både i Helsepersonellkommisjonens rapport og i den helt ferske Nasjonal helse- og samhandlingsplan 2024–2027 inkluderes sykepleiere i det ulne begrepet «fagarbeider». De få tiltakene som presenteres, handler ikke om hvordan sykepleierkompetanse kan sikres for fremtiden, men heller mer om hvordan man kan klare seg uten den. 

Hverdagen etter pandemien er definitivt tilbake, og det samme er tydeligvis politikeres tradisjonelle syn på sykepleiere.

Vi må ha nok mennesker med riktig kompetanse

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan står det følgende: «For at helse- og omsorgstjenesten skal være et attraktivt arbeidssted i et livslangt karriereløp, må vi legge til rette for at det er nok folk med rett kompetanse. Det innebærer blant annet at de som arbeider i tjenesten, får bruke tiden og kompetansen sin på de riktige tingene […].»

Dette er en viktig tilnærming, for sykepleiere har over tiår vasket bil, kjørt senger, tatt sin tørn i skyllerommet, brettet truser og lintøy, laget mat og så videre. De har i mindre og mindre grad kunnet bruke sin kompetanse til å arbeide helhetlig, strukturert og ut ifra pasientens behov for sykepleie. 

Videre fremhever Nasjonal helse- og samhandlingsplan dette: «Både i kommunene og sykehusene må det gjøres systematiske vurderinger av om formell helsekompetanse er nødvendig for oppgaveutførelsen, eller om det kan ivaretas av personell uten slik kompetanse. Dersom helsefaglig kompetanse er nødvendig, må det sørges for at oppgavene til enhver tid ivaretas på riktig kompetansenivå, samtidig som kravet til forsvarlighet legges til grunn.»

Det er en nedenfra og opp-tilnærming

Formuleringen i Nasjonal helse- og samhandlingsplan frembringer tre grunnleggende, viktige spørsmål: 

1) Hvem vurderer om helsefaglig kompetanse er nødvendig? 
2) Hvem vurderer hva som er riktig kompetansenivå?
3) Hvordan forstås forsvarlighetskravet? 

Til første spørsmål kan vi finne følgende svar: «Hensiktsmessig oppgavedeling skal gjøres med utgangspunkt i fagarbeiderkompetanse.» Hvem «fagarbeideren» er, fremkommer ikke. Man benytter her en «nedenfra og opp»-tilnærming der «fagarbeideren» som en diffus størrelse med udefinert kompetanse er svaret på kompetansemangel. Dette i et problembilde preget av en økende andel eldre og pasienter med sammensatte lidelser, behov for avanserte behandlingsmåter og understøttet av teknologi. 

Ifølge planen kreves «kunnskapsbaserte valg, innovative løsninger, tydelige prioriteringer, planlegging og samhandling, og at ressursene settes inn der de gjør mest nytte». Dette krever en tilstrekkelig andel helsepersonell med høyere akademisk utdannelse som er i stand til å arbeide kunnskapsbasert, og som er i stand til å selvstendig kunne handle, prioritere, planlegge og samhandle. 

Den vanlige sykepleieren er fraværende

Nasjonal helse- og samhandlingsplan vektlegger videreutdanning av helsefagarbeidere, styrking av fastlegeordningen, spesialistgodkjenning av flere helsepersonellgrupper, deriblant sykepleiere, og på bredde- og spesialistkompetanse. Det er vel og bra, men hvor er den helt «vanlige» sykepleieren med bachelorutdanning, sykepleieren som er til stede hos pasientene 24/7, som organiserer, koordinerer og tilrettelegger, som samhandler og kommuniserer og som gjennom observasjoner, vurderinger og beslutninger ivaretar den helt «vanlige» pasienten? 

Den «vanlige» sykepleieren er nesten fraværende i dokumentet, og det er bekymringsfullt. 

Helse Stavanger har implementert et kompetansehevingsprogram for helsefagarbeidere der de blant annet læres opp til å skylle og stelle perifere venekatetre (PVK), stomistell og steril intermitterende kateterisering av kvinner, i den hensikt å overta disse «oppgavene» fra sykepleierne. 

Ved Sykehuset Østfold får helsefagarbeidere med samme hensikt opplæring i innleggelse av PVK, innleggelse av permanent urinkateter, forstøverbehandling og EKG-oppkopling. 

Hva er «fagfolkenes» kjerneoppgaver?

Å gjøre slike «oppgaver» kan føre til uheldige hendelser og negative konsekvenser for pasienter om de ikke gjøres på rett grunnlag av helsepersonell med rett kompetanse, til rett tid og på rett måte. Har man ikke tilstrekkelig kompetanse, vil symptomer og tegn på forverring av tilstand kunne mistolkes, feiltolkes eller overses med fare for ytterligere forverring og i verste fall død. Hvem har hvilket ansvar i disse situasjonene? 

Nasjonal helse- og samhandlingsplan understreker videre viktigheten av «bedre offentlige tjenester, og at fagfolkene skal ha en arbeidsdag hvor kjerneoppgavene prioriteres». Hva «kjerneoppgaver» innebærer, og i hvilken grad disse er profesjonsspesifikke eller eventuelt fagspesifikke, defineres ikke. Per i dag er det kun leger og tannleger som har lovfestet sine kjerneoppgaver som «rekvirering og ordinering av legemidler» – og til å «ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient. Utover dette skal den store, generelle gruppen «helsepersonell» eller «fagarbeidere» utføre sitt arbeid «i samsvar med de generelle krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut ifra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig». 

Regjeringens utydelighet gir grobunn for polemikk rundt «profesjonskamp» og kritikk av skepsis mot å «dele på oppgavene». Politisk ideologi er ikke svaret på utfordringene vi står overfor. Vi forventer at den kommende profesjonsmeldingen er tydeligere på hvilke tiltak som skal iverksettes for å sikre rett kompetansesammensetning som inkluderer livsnødvendig sykepleierkompetanse, til det beste for oss alle i dag og i fremtiden.