Hvis ikke nå, når skal kvinnehelse bli tatt på alvor?

Omtrent 10 prosent av alle kvinner antas å ha endometriose. Av disse trenger 6–10 prosent behandling. 15–20 prosent av alle kvinner har adenomyose, og jeg er en av dem.

Man hører ofte at kvinnehelse ikke tas på alvor. Etter at jeg selv har fått erfare dette, ønsker jeg å dele min historie i håp om at folk forstår at vi trenger mer oppmerksomhet rundt det. Jeg velger nemlig å tro at kvinnehelse ikke tas seriøst nok fordi vi mangler erfaring og en forståelse av hva det innebærer å ha en slik diagnose – og ikke minst hvordan det påvirker hverdagen.

Store smerter

Min historie, i veldig korte trekk, er at jeg har hatt sterke smerter helt siden jeg fikk menstruasjon. I 2021 fikk jeg påvist en stor cyste på eggstokken og har siden besøkt gynekologisk avdeling utallige ganger. Jeg har smerter store deler av tiden, og jeg har hatt et tosifret antall gynekologiske undersøkelser.

Jeg har fått beskjeder som «dette ser helt fint ut», «dette er helt vanlig når du er jente» og «det er bare å ta Ibux og Paracet». Nå i dag har jeg tatt så mye Ibux at magesekken min ikke tåler mer, og jeg har måttet bytte smertestillende. Å føle seg oversett og bagatellisert er for unge jenter som sliter med dette, veldig frustrerende. 

I 2022 tok jeg en diagnostisk laparoskopi uten funn. Selvfølgelig er jeg takknemlig, og jeg skammer meg når jeg sier at jeg også ble lei meg over resultatet. Men det ville også si at reisen med å ikke føle seg sett, tatt på alvor og den kampen om å få hjelp fortsetter. 

Den beste behandlingen for å dempe symptomene skal være hormonbehandling, og nå går jeg på både p-piller og hormonspiral uten effekt. Jeg oppsøkte en privat gynekolog i Drammen, som på første ultralyd fant adenomyose i livmorveggen. Han ville ikke utelukke endometriose også, selv om jeg er operert. 

Jeg er nå henvist til Ullevål sykehus fordi gynekologen ikke kunne hjelpe meg, og her er de best i landet på dette. 

Livet med sykdommen

Jeg vil fortelle hvordan det er å leve med adenomyose i håp om at det blir tatt mer på alvor og forsket på. Noen har kanskje ikke symptomer, men det er også mange som har sterke plager som påvirker hverdagen. 

Søvnløse netter er helt vanlig for meg, og i dårlige perioder er jeg mer hjemme enn på skolen. Jeg har mer smerter enn jeg er smertefri, og en maksimal dose smertestillende demper kun toppen av smertene. På skolen har jeg en unik tilrettelegging hvor jeg kan jobbe hjemmefra når jeg trenger eller ønsker det, uten å få fravær. Dette er jeg ekstremt takknemlig for, men det går selvfølgelig utover mitt sosiale liv. 

Det er ikke alltid jeg har energi til å verken dra på skolen, dra ut med venner eller gjøre helt vanlige ting som å ordne meg. Det er vanskelig å ikke orke å delta like mye sosialt som man vil og må for å opprettholde et vennskap eller en plass i gjengen. Jeg drømmer om å jobbe i ambulansen, og jeg ønsker å ta en bachelor i paramedisin. Jeg har karakterer til det, men jeg vet ikke om jeg klarer å verken fullføre studiet eller jobbe med dette på grunn av kroppen min. 

Jeg elsker å trene, og på trening er det eneste stedet hvor jeg klarer å kople helt av, men trening trigger ofte smertene mine, og jeg får ikke trent i nærheten av så mye som jeg ønsker. 

Må bli tatt på alvor

Adenomyose påvirker meg fysisk i form av smerter og utmattelse, men det påvirker meg nesten like mye psykisk. Det er vanskelig å være ung og se alle rundt seg gjøre masse som du også vil, men som kroppen ikke er med på. Det kan være helt vanlige ting, som for eksempel å jobbe. 

Jeg har prøvd to ulike jobber og ønsker å spare så mye jeg kan, men måtte til slutt etter anbefaling fra legen slutte å jobbe og konsentrere meg helt om skole. Jeg tenker også mye på fremtiden. Kan jeg få barn? Kan jeg jobbe med det jeg har lyst til? Kommer jeg til å bli smertefri og få overskudd til å gjøre det jeg liker?

Jeg vet at det er veldig mange som kjenner seg igjen i alt dette, og jeg håper det snart blir tatt på alvor. Med mer forskning på og kunnskap om adenomyose kunne det vært flere og bedre behandlingsmetoder for jenter som er rammet. Hvis ikke nå, når skal kvinnehelse tas på alvor?