Sykepleierutdanningen: I undervisningen kommer kvinnens kropp i skyggen av mannens

Som fersk foreleser i naturvitenskapelige emner ved bachelorutdanningen i sykepleie møtte jeg nylig på en problemstilling i læreboken Menneskekroppen – fysiologi og anatomi som fanget min oppmerksomhet. Temaet om forplantningen avslørte en forskjell i presentasjonen av kjønnene, både i det faglige innholdet og i den språklige fremstillingen. 

I kapittelet blir mannlig anatomi og fysiologi presentert som normen, mens kvinnelig fysiologi presenteres som et sekundært tillegg. Dette mener jeg er en pedagogisk utfordring og et dypere kulturelt og vitenskapelig fenomen som jeg synes fortjener oppmerksomhet.

Er mannen selve standarden?

Under de første forberedelsene bladde jeg nysgjerrig opp i kapittelet om orgasme. Jeg ble overrasket over det jeg fant – eller rettere sagt, det jeg ikke fant. Beskrivelsen av den kvinnelige orgasmen er sparsom og overflatisk i skarp kontrast til den detaljerte gjengivelsen av mannens ejakulasjon. Hva med kvinnelig ejakulasjon? Ingen omtale. 

Et raskt søk på internett ga treff på en artikkel hos Forskning.no om kvinners skamfølelse knyttet til ejakulasjon, mye på grunn av mangel på kunnskap og forskning på området. Tankene vandret til den siste NOU-rapporten om «Kvinnehelse i et kjønnsperspektiv» som belyser utfordringene om manglende kunnskap og behovet for mer forskning på kvinnehelse. 

Ved å dykke dypere inn i kapittelet møtte jeg på flere eksempler som understreker denne språklige skjevheten i presentasjonen av kjønnene. Klitoris blir definert i relasjon til mannens penis – en sammenlikning som både overrasker og provoserer. Det fører til spørsmålet: Er forståelsen av mannlig fysiologi en forutsetning for å forstå kvinnens? Er mannen standarden? 

Først i kapittelet presenteres den mannlige fysiologien med en detaljrikdom og enkelhet som står i sterk kontrast til presentasjonen av kvinnens. Den blir beskrevet som «mer komplisert enn mannens». Dette språkvalget skaper assosiasjoner til en forhistorisk tid og gamle filosofiske sitater som reflekterer en tid der kvinner ble sett på som mangelfulle menn. Selv om disse tankene er fra en svunnen tid, så virker det som om skyggene fra fortiden fortsatt påvirker vår forståelse og formidling av det kvinnelige.

Språket har makt

Videre, når kapittelet berører temaet infertilitet, kjenner jeg på dype samfunnsmessige forventninger og følelser knyttet til den kvinnelige morsrollen. Statistikken som presenteres i teksten, indikerer at en stor andel av infertilitetsproblemer ligger hos kvinnen, noe som kan føre til skyldfølelse og skam. Disse følelsene kan ytterligere forsterkes når mannlige årsaker til infertilitet blir nedtonet eller vagt beskrevet

Disse tankene om språkets makt og dets rolle i å forme våre forestillinger om kjønn får meg til å reflektere over Simone de Beauvoirs banebrytende arbeid. Hennes analyser kaster lys over hvordan myten om kvinnen som «det annet kjønn» har blitt vedlikeholdt gjennom både språk og kulturelle fortellinger, ofte på en måte som er usynlig i hverdagen. 

Så her ser vi eksempler på hvordan vitenskapelige tekster kan reflektere og videreføre forutinntatte forestillinger om kjønn. Disse observasjonene fører til et nytt kritisk spørsmål: Er jeg som foreleser medvirkende til å opprettholde et språk og en tankegang som ser kvinnelig fysiologi gjennom mannens linse? I denne sammenhengen blir arbeidet til forfatter og språkforsker Helene Uri særlig relevant. Hun viser til hvordan språket kan opprettholde ulikheter mellom kjønn, selv i et land som Norge. Gjennom Uris linse blir det klart at den språklige skjevheten kan være et symptom på dype, kulturelle fordommer som har blitt vevd inn i vårt daglige språk og tankegang. 

Vitenskapelig ansatte har et ansvar

Språket har med andre ord makt til å bekrefte eller avkrefte myter. Vitenskapelig ansatte bør være bevisst dette og avkrefte dem langs veien. Vi må diskutere sammen, og vi må våge å utfordre det vi leser og hører for å opprettholde en fri og støttende ytringskultur. Gjennom denne aktive tilnærmingen kan kvinnen bringes ut av skyggen slik at hennes komplekse og fascinerende fysiologi kan anerkjennes og verdsettes.

Som formidler og rollemodell har jeg et ansvar. Jeg skal stå foran hundrevis av studenter og legge grunnlaget for deres fremtidige forståelse av praksis. Dermed vil min pedagogiske og faglige fremstilling kunne påvirke hvordan studentene oppfatter seg selv og andre, hvilke holdninger som videreføres og dermed deres måte å utøve sykepleie på. 

I forelesningssalen venter en gruppe forventningsfulle studenter. I morgen blir det ikke som vanlig: Vi skal nemlig begynne med kvinnen. Det er på tide å endre perspektivet og balansen i hvordan vi lærer og snakker om reproduksjonsfysiologi.