fbpx – Jeg ønsker undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfoldet i sykepleien Hopp til hovedinnhold

– Jeg ønsker undervisning om kjønns- og seksualitets­mangfoldet i sykepleien

Bildet viser et ungt menneske med hodet bøyd. Vedkommende har pride-flagget i hånden.
VERDIGHET: – Jeg ønsker en utdanning som bidrar til at skeive ikke lenger har behov for å skjule store deler av sin identitet og at transpersoner opplever møtet med helsevesenet som verdig, skriver innleggsforfatteren. Foto: Shutterstock

– Akademia har i en årrekke fulgt med på normkritikk, skeiv teori og postkolonialisme. Sykepleie henger milevis etter, skriver sykepleierstudent Daniel T. Stabu.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Siste søndag i mai samlet en gjeng engasjerte sykepleierstudenter seg for å pynte til Pride ved Lovisenberg Diakonale Høyskole. Dette ble gjort til tross for høyskolens tilbakevendende forbud mot å pynte til Pride før 18.–27. juni, en periode hvor høyskolens studenter har tatt sommerferie.

Dette oppleves som en merkelig vurdering i utgangspunktet, men spesielt siden 2022 er det Skeivt kulturår som markerer at det er 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Pride er aktivisme og feiring i skjønn forening.

Sammen med de ulike Prideflaggene hang studentene også opp plakater med tidslinjer over historiske hendelser i den skeive kampen, begrepsforklaringer og innføring i skeiv teori. Å se mine medstudenter – morgendagens sykepleiere – stoppe opp ved plakatene, lese og diskutere, tenner en flamme av fremtidshåp.

Kunnskap for å møte skeive

For det er gjennom kunnskap og dialog at vi kan endre og bedre morgendagens helsevesen. Vi har fortsatt flere milepæler foran oss innen sykepleierfaget. Vi klarer ikke å tilstrekkelig utøve personsentrert sykepleie når forskning viser at skeive mennesker går tilbake i skapet ved innleggelse på sykehjem.

Å lese om hvordan transpersoner opplever møte med helsevesenet gir også et tydelig signal på at vi som helsepersonell trenger et kompetanseløft.

Det kreves tilstrekkelig undervisning og kunnskap for at vi som fremtidens sykepleiere, skal inneha de forutsetningene vi trenger for å møte skeive med kompetanse og trygghet.

Skal møtes med verdighet

Undervisningen om skeiv teori og kjønnsmangfold er i beste fall mangelfull, og variasjonene er store fra utdanningsinstitusjon til utdanningsinstitusjon.

Jeg ønsker en utdanning som åpner dørene for dialog og kompetanseutveksling med skeive kompetanseplattformer. Jeg ønsker en utdanning som gir studentene kompetanse om normkritikk og kompetanse på kjønns- og seksualitetsmangfoldet. Jeg ønsker en utdanning som bidrar til at skeive ikke lenger har behov for å skjule store deler av sin identitet og at transpersoner opplever møtet med helsevesenet som verdig.

Akademia har i en årrekke hatt stor oppmerksomhet på normkritikk, skeiv teori og postkolonialisme. Så hvorfor skal sykepleie, med et så viktig samfunnsmandat, henge milevis etter?

Innlegget ble først publisert av Khrono.

Les også:

Sykepleier Ole Kristian ble 36 før han turte å fortelle at han elsker menn

Bildet viser Ole Kristian Joten med et pride-flagg over skuldrene.
SNART PRIDE: For noen få år siden reiste Ole Kristian Joten ut av byen når det var Pride. Han tenkte han ville bli avslørt om noen bare så ham i nærheten av paraden. I år er han tilskuer. – Jeg burde gått, men jeg synes det er så morsomt å se på, sier han. Foto: Agnete Husebye

Ole Kristian Joten var fast bestemt på at han skulle bli i skapet til han døde.

– Nå må jeg trekke pusten, sier Ole Kristian Joten.

Det er tidlig sommer i Oslo, og han har en ukes ferie. Pride-ferie, kaller han den. På Facebook har han nettopp lagt en regnbue til profilen sin. På bildet smiler han inn i kamera. «Gamle homser elsker best», står det på t-skjorten.

For noen få år siden ville alt dette vært helt utenkelig. Da var han så redd for å bli avslørt som homofil at han ikke engang turte å gå inn på det skeive nettstedet Gaysir. Selv når han var hjemme i leiligheten sin. Helt alene.

Er med i film

På kafé i Oslo har han trukket pusten og tar en fjerde slurk med vann.

Han forteller om året 2005. Da var han 30 år og flyttet fra Lillehammer til Oslo og ny jobb som sykepleier på Rikshospitalet.

– Jeg kjente ingen, alt var helt nytt, sier han.

– Jeg har tenkt så mange ganger: «Hvorfor tok jeg ikke bare muligheten og bare sa det med en gang.» Men jeg gjorde det ikke.

Fjorten år senere, i 2019, fortalte han det på riksdekkende tv. I dokumentarfilmen Livet har mange fargar, om å starte livet på nytt som 36-åring, på NRK.

Bildet viser Ole Kristian Joten.
HÅPER HAN KAN HJELPE: Om så bare én annen kan dra nytte av historien, synes Ole Kristian Joten den er verdt å fortelle. Foto: Nina Hernæs

Visste ikke om noen homofile

Hvorfor ventet han så lenge?

Ole Kristian Joten vet ikke sikkert. Men sier han er vokst opp i Gudbrandsdalen, født i 1974. Han visste ikke om noen homofile. Han visste nesten ikke hva det var.

– Jeg kan huske en gutt på ungdomsskolen som alle jentene syntes var så kjekk. Jeg syntes i grunnen det jeg, og.

Han smiler litt.

– Men jeg forsto ikke hva det handlet om. Og jeg tenkte at man bare er litt forvirret i puberteten. Det var ingen homofile rollemodeller, ingen jeg kunne identifisere meg med.

Ville ikke forstå

Da han var 20, ble han sammen med en jente. Som han var oppriktig glad i.

– Hun var ikke noe jeg gjemte seg bak, understreker han. 

– Vi gikk heller ikke fra hverandre på grunn av min legning.

Etter bruddet fortsatte han å se etter jenter. Men han begynte så smått å forstå.

Når han gikk på gaten med en jente, kastet han blikk både på menn og kvinner, men helst menn.

– Likevel skjønte jeg det på en måte ikke. Eller, jeg ville ikke skjønne det.

Som alle andre

Det han ville, var å få seg kone, barn og rekkehus.

– Jeg ønsket meg så inderlig et A4-liv. Å være som alle andre.

Kanskje handlet det om at han hadde opplevd mobbing som barn. At folk på hjemstedet visste hvem han var. Med det han kaller et litt negativt fortegn. Han orket ikke skille seg enda mer ut.

– Oppi dette her skulle jeg være homofil, og.

Han rister litt på hodet og sier:

– Jeg ville ikke være han homsen.

Og han var fast bestemt på å bli i skapet resten av livet.

Bildet viser Ole Kristian Joten sett bakfra.
BLE ENSOM: Ole Kristian Joten tror folk merker når man ikke er ærlig med hvem man egentlig er. Foto: Agnete Husebye

Redd for at folk skulle forsvinne

Men han hadde det ikke veldig bra.

– Jeg gikk inn i en periode der jeg ikke var tro mot meg selv, og jeg ble ganske ensom, forteller han.

Det var nå tanken på å gå inn på skeive nettsteder streifet ham. Men han gjorde det ikke.

Tenk om noen kom på besøk og ba om å få låne datamaskinen. Da kunne de komme over søkehistorikken og se hvor han hadde vært. Da ville de skjønne alt.

– Men det skjedde jo aldri.

– Hva var du så redd for?

– At folk skulle trekke seg unna meg. At de skulle synes at jeg var ekkel. At det skulle endre hvordan de så på meg. At folk skulle forsvinne.

Men nå hadde han erkjent at det var menn han tente på.

Så skjedde det noe.

Fortalte til én

Han fikk en god kompis, som han forelsket seg i. Kompisen var også singel, og ute etter damer. Det var Joten tilsynelatende fremdeles også. Likevel hadde han et lite håp om at kompisen bar på det samme som ham: At han egentlig likte gutter.

Han gikk og tenkte. At det var for dumt om begge gikk og bar på den samme hemmeligheten. Så han tok mot til seg. Og ble avvist.

Kompisen ble ikke tiltrukket av menn. Å blande inn forelskelse ble vanskelig. Vennskapet ble ødelagt.

– Det var jo ikke så bra å få den reaksjonen. Men likevel: Å fortelle det var ikke så farlig som jeg trodde. Og nå hadde jeg fortalt det til én, sier Ole Kristian Joten i dag.

Med det var det på en måte ingen vei tilbake.

– Kort fortalt: Da jeg møtte andre gode kompiser, sa jeg at jeg måtte fortelle dem noe.

Han sa: «Dere vil tro jeg er helt sprø.»

Han fomlet, stammet og snakket rundt seg selv. Men til slutt: «Jeg har opplevd å bli forelsket i kameraten min.»

«Åh, ja», sa kameratene.

– Det var ingen stor greie for dem. De syntes det var bra jeg hadde funnet ut av det.

Sa han var bifil

Nå turte han å ikke bare gå inn på Gaysir, men også å lage profil. Dette var i 2011.

I begynnelsen sa han at han var bifil, på en måte var det lettere. Det forsvarte det at han hadde vært sammen med jenter. Og på den måten kunne han fortsette å være med på praten når guttene snakket om jenter. Som å kommentere bryster.

Han bøyer seg over bordet og smiler lurt. Hvisker:

– Selv om det ikke interesserer meg i det hele tatt.

Han retter seg opp.

– Det er homofil jeg er.

Og via profilen på Gaysir ble han kjent med en annen mann i nokså lik situasjon, som hjalp ham veldig.

– Vi backet hverandre opp til å gå på skeive utesteder. Snakket mye om hvordan vi hadde det. Det bekjentskapet var nokså avgjørende, og han har mye av æren for at jeg har det så godt i dag.

Vil være som han er

For det er det som er Jotens hensikt:

– Om jeg ved å fortelle historien kan hjelpe bare én person, så er det verdt det, sier han.

For bare ett år siden var det ganske fjernt at han skulle dele det ikke bare med dem han kjente, men med hele offentligheten.

At han ble hovedpersonen i en film, som allerede er vist på en filmfestival om menneskerettigheter i Kina, var mer tilfeldig.

Under Pride i fjor meldte han seg inn i Bamseklubben, som er for homofile menn i alle aldre og fasonger.

– Det passer for meg, sier Joten.

– Der kan jeg komme som jeg er. Jeg er jo en litt traust type, med klær fra Dressmann.

Spilte ingen rolle

Gjennom Bamseklubben kom han i kontakt med regissør Emily Louisa Millan Eide. Joten trodde det var snakk om å si noen korte setninger om å være nytt medlem i Bamseklubben. Så ble han hovedperson i en tolv minutters dokumentarfilm. Der han for åpent kamera forteller nevøen på 13 at han er homofil.

– Det var litt rart, for da jeg skulle si det til ham, skiftet jeg automatisk fra «jeg» til «onkel». Jeg så det selv på opptaket. Det forteller vel noe om hvordan dette har vært.

Nevøen reagerte ikke nevneverdig. Han var mer opptatt av at onkel ikke hadde sett ham med reggis.

Som for kompisene spilte det ingen rolle for ham hvem onkelen forelsker seg i.

Bildet viser opptak til dokumentarfilm om Ole Kristian Joten.
PÅ OPPTAK: Regissør Emily Louisa Millan Eide (til venstre) fulgte Ole Kristian hjem til familien hans. Her med Erla Maria Hilstad Flyum og Agnete Husebye. Foto: Inger Joten

Ville utfordre stereotypier

Regissør Emily Louisa Millan Eide, som nettopp er ferdig dokumentarfilmregissør fra TV-skolen på Lillehammer, forteller at hun ville lage noe som utfordret stereotypien av homofile menn, slik den blir fremstilt i mediene. Derfor tok hun kontakt med Bamseklubben.

– Da jeg møtte Ole Kristian, skjønte jeg at det var han vi måtte lage film om, sier hun.

Å lage filmen har gjort henne bevisst på at det fremdeles er tabuer rundt homofili.

– Det overrasket meg litt. Jeg trodde vi var kommet lenger.

– Hva slags reaksjoner har du fått på filmen?

– Folk synes det er veldig lett å bli glad i Ole Kristian. Og at det er noe som skurrer, hvis det er mennesker i 2019 som er så redde at de ikke tør å være seg selv.

Visste at han løy

Ole Kristian Joten sier han ikke har fått noen negative reaksjoner på at han har valgt å være ærlig. Bortsett fra kompisen han ble forelsket i, har han ikke tapt noen relasjoner på å fortelle hvem han egentlig er.

– Er det noe du ville ha sagt til deg selv som 20-åring?

– Ikke vent med dette her. Du har ett liv. Stå for den du er. Men det hadde nok ikke hjulpet.

Han ble konfrontert flere ganger. Blant annet fordi han var lenge alene. Han ble livredd hver gang. Livredd for at det skulle synes på ham.

Siden 2005 visste han at han løy når han nektet. Men han løy så overbevisende at han nesten klarte å overbevise seg selv. 

– En jeg kjente godt, som også er homofil, ble sjokkert da jeg til slutt fortalte ham det. Han hadde hatt en mistanke og spurt flere ganger. Men jeg hadde vært så overbevisende at han ble helt sikker på at jeg ikke var det.

Trenger forskjellige fortellinger

Noen har kommentert det at han er sykepleier. At det er lettere å komme ut i miljøer hvor det finnes åpne homofile. Han har hatt kolleger som har vært åpne.

– Men likevel, nei.

Og han sier hans historie ikke er unik.

– Jeg kjenner til flere som er i skapet. Som lever tilsynelatende heterofile liv, men som er homofile. Så lenge det er det, trenger historier som min å bli fortalt.

Selv om det allerede finnes mange slike fortellinger.

– Jeg tror vi trenger historier fra mange ulike personer. Jeg er kanskje ikke den helt typiske homsen, hva nå det er.

Han tar seg en slurk vann til.

– Vi er like forskjellige som alle andre. Med klær fra Dressmann og alt det der.

Han ler litt.

– Og når vi som deler historier, er så forskjellige, kan det være lettere for flere å kjenne seg igjen.

Har det bedre enn noen gang

– Er det noe du er redd for nå?

– Jeg er redd for å leie eller kysse en annen mann på offentlig sted. Redd for at det ville få negative reaksjoner, som kunne utarte til vold. Det kan skje, det leser jeg jo om. Fremdeles er det sjelden jeg ser homofile menn vise sin kjærlighet på gaten.

Men han sier han står støtt. At han har det bra. Bedre enn han noen gang trodde han ville få det.

– Nå er jeg ærlig mot meg selv, sier han.

Selv om alt i livet ikke er helt på stell. Han har venner, familie, jobb som sykepleier på Lovisenberg Diakonale Sykehus.

– Men jeg vil veldig gjerne ha kjæreste, sier Ole Kristian Joten.

– Jeg er på jakt etter en drømmeprins.

Bildet viser Ole Kristian Joten.
HAR DET BRA: Ole Kristian Joten i Stensparken i Oslo. Foto: Nina Hernæs
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.