Det er meningsfullt å være sykepleier i hjemmetjenesten

Jeg trives veldig godt i hjemmetjenesten fordi jobben er så variert, spennende og faglig utfordrende. Vakter i jula må vi alle ta. Når det er min tur å jobbe seinvakt julaften, sørger jeg for at alt er klart for en fin feiring for mine der hjemme. Jeg har alltid en liten stund med barna mine før disse julevaktene der vi koser oss litt ekstra, med mandel i grøten, Tre nøtter til Askepott, og de får åpne en gave eller to før jeg må på jobb. Det synes jeg er fint. 

Julaften har vi som regel færre oppdrag enn vanlig. Mange av brukerne er bortreist i julen eller har familie på besøk.

Det er spesielt å komme hjem til noen på julaften. Huset er kanskje fullt av barn og barnebarn. Kanskje de vet at dette er den siste julen de får sammen fordi et familiemedlem har en alvorlig diagnose. Og de er kanskje ekstra takknemlige for å få være hjemme, sammen. Tårene er aldri langt unna mens de smiler og prater om løst og fast. Jeg må trå ekstra varsomt inn i hjemmene på julaften. Inn i høytiden som er så viktig for de aller fleste av oss. 

Vi strekker oss langt

Jeg husker særlig én julaften der snøen lavet ned. Vakten begynte som vanlig med rapport. Så bar det av gårde i hver vår bil. All den fine snøen gjorde det utfordrende å kjøre, men det var likevel så nydelig. Det var nesten ingen andre biler på veiene. Ikke brøytebiler heller, så snøen la seg fint overalt. 

Når jeg er på seinvakt julaften, er brukerne de viktigste. Det er en dag de aller fleste av oss ønsker å være sammen med våre nærmeste. Derfor er det ekstra sårt om man ikke har noen å feire denne dagen med. 

Når vi samles på kontoret til lunsj, går vi gjennom første del av vakten. Har vi en bruker som er alene, så prøver vi å ordne med et ekstra besøk. Vi strekker oss langt for å gi ekstra omsorg julekvelden. Lunsjen i hjemmetjenesten på julaften er preget av godt humør og god mat. Gode kolleger på jobb sammen. Det er spesielt å feire julaften på denne måten. Vi pynter lunsjbordet med lys og fine servietter. 

Den spesielle julevakten

Vakten fortsetter i et nydelig vinterlandskap. Jeg kjører hjem til en eldre dame som bor alene. Her er mye snø, så det er godt at både spade og gamasjer ligger klar i bilen. Hun har kun lys inne på kjøkkenet. Resten av huset er mørkt. 

«Jeg skulle så gjerne hengt opp litt julelys, men det er jeg ikke god til», sier hun når jeg kommer inn. På kjøkkenet er radioen på, og strikketøyet ligger fremme. 

Jeg setter meg ned for en liten prat. Hun er eneste igjen i sin familie. Alle de andre er døde. Barn har hun ikke. Hun forteller litt fra da hun var liten, hvordan de feiret jul den gang. Mor, far og fire søsken. Hun er ensom og trist med tanke på alle som er borte. «Jeg er så glad for at du har tid til å komme til meg i dag», sier hun. 

Juleroen senker seg

Vakten går mot slutten da jeg får en alarm. Fra en mann jeg er godt kjent med fra før. Han har kols og har nå store problemer med pusten. Han har hatt vansker hele dagen, men ville ikke si noe i fare for å ødelegge julen for familien sin. Jeg tar målinger og finner ut at det er best å ringe 113. Ambulansen kommer, og han blir innlagt på sykehus. Skulle ønske han hadde kontaktet oss før, så hadde vi kanskje kunne unngått sykehusinnleggelse.

Jeg ringer mine kolleger for å høre hvor mange oppdrag de har igjen. Trenger noen hjelp av meg? De andre er på vei til kontoret eller er hos siste bruker, så jeg kan med god samvittighet kjøre inn. 

Vi skriver rapport, spiser julegodt og prater litt med nattevakten som er kommet på vakt. Igjen sitter jeg med følelsen av hvor meningsfullt det er å være sykepleier i hjemmetjenesten. Der kan jeg bruke min kompetanse og gi den ekstra omsorgen, på selveste julaften. Nå kan juleroen senke seg for oss som har vært på vakt denne kvelden.